Som et uventet bakholdsangrep

En metaforisk skildring av livets bråe triste øyeblikk, de øyeblikkene som kommer så brått på, men likevel så ventet. De øyeblikkene hvor man føler man ikke er god nok, de øyeblikkene hvor man blir påminnet alle de drømmene fra fortiden om fremtiden, som ikke ble...De øyeblikkene hvor lyder utenfra og oppfattelse er så savnet. De øyeblikk hvor det kontinuerlige støyet inne i hodet og ører virker så håpløst og uoverkommelig å leve med.

De øyeblikkene hvor man føler livet er urettferdig, de øyeblikkene hvor sårheten griper et voldsomt tak rundt kroppen og holder stramt.. de øyeblikkene hvor man føler man sparker seg selv som ligger nede ved å ha mye negative tanker om seg selv da man ikke lenger mestrer like mye, de øyeblikkene hvor utmattelsen kommer til syne, de øyeblikkene hvor alt dette oppleves som et fysisk og mentalt bakholdsangrep. De øyeblikkene hvor man blir rammet av tristhet og håpløshet som man helst vil skjule for andre, og ikke snakke høyt om uten og egentlig vite hvorfor det må være slik.

Men viktigst er de øyeblikkene hvor realiteten finner sin plass igjen og man klarer orientere seg på nytt, hvorpå man blir påminnet gleden og takknemligheten over alt  som vi så ofte tar for gitt i hverdagen...💗 De øyeblikkene hvor man igjen finner tilbake til varmen og tar imot kjærlighet og omsorg.

De øyeblikkene hvor man oppdager at sekundet som gikk er over, men at man må gripe tak i det neste sekundet 💪💗 og neste sekund, kan jo bli helt fantastisk!

Det slår meg brått og brutalt, som et uventet bakholdsangrep. 

Jeg går ned for telling, klarer for noen minutter ikke gjøre rede for tid og sted. Kjenner meg forvirret og trist. Har fysisk vondt i kroppen. Klarer ikke å fokusere på annet enn smerten og kaoset i hodet, hva skjer nå??? 

Jeg skimter regnet som iler ned fra himmelen i rasende fart,  store mengder. Regnet legger sin fulle tyngde på snøen, snøen sliter med å holde seg oppe, den synker sammen til sørpe og slafs. 

Mørket omfavner meg på en uforutsigbar måte.  Den fine og trygge lyse tiden svinner vekk over meg. Hva er det med mørket egentlig??

Jeg ligger nede i sørpa, klarer ikke å reise meg, eller orker ikke å reise meg. Sørpa kjennes tung og uhåndterlig ut.

Tenker hva er vitsen ? Hvem tjener på at jeg reiser meg når man uansett føler seg helt avhengig av andre for å stå støtt og stødig? Hvor ble det av staheten og stoltheten med å  «stå på egne bein»?

Det heter seg at man ikke skal sparke den som ligger nede, men akkurat nå opplever jeg at den som sparker , det er meg selv, enda det er jeg som ligger der nede. Hvorfor gjør jeg det vondt verre? Hvorfor rekker jeg ikke umiddelbart ut hånden min i stede til de som vil ha meg opp igjen? 

Samtidig som jeg ligger der og er frustrert , blir jeg lamslått av mine egne vurderinger og tanker, er det mulig... hvorfor gjør jeg meg vondt verre? Dette er ikke meg…

Men det er akkurat som at jeg har visst at bakholdsangrepet var faretruende nært, at jeg visste at det skulle skje. At jeg i en periode nå har kikket meg over skuldrene om det er noen farer som truer der bak. Den paranoide følelsen har vært så sterk, noe som har gjort at jeg ikke har våget å utlevere mine bekymringer grunnet mine egne tanker om og ikke uroe andre, eller være til bry.. Et sterkt ønske om å klare seg selv.

 Kanskje jeg ikke var paranoid likevel , at det var gode grunner for mine bekymringer om at noe var på ferde... kjenner i etterkant at jeg burde våget å dele. Da vet jeg at de rundt ville gjort alt for å hindre angrepet , slik at jeg ikke ble slått i bakken.

Jeg antar at mange har erfart å bli slått i bakken en gang eller to, eller flere i løpet av livets gang.

Når man gjentatte ganger blir utsatt for bakholdsangrep , tenker man kanskje at man burde ha lært. Tatt mer forhåndsregler i hverdagen, vært mer forsiktig. Men hverdagen tar en allikevel , man gjør så mye for hele tiden holde hjulene i gang, være tilstede,  være aktiv i sitt eget og andres liv, være der det skjer noe som kan gjøre vurderingsevnen svekket grunnet utmattelse. Man kan da uheldigvis få både  dobbeltsyn, tunell syn, «svime» syn, eller hva man kaller det etter lang tid på minus siden med søvn i tillegg. Kanskje det tidvis er ting og oppgaver man burde sagt i fra seg om man kjenner faren er nær, da man kan mer utsatt? Eller dog som forebyggende..?

Kroppen rister, redselen tar meg, sårbarheten viser seg. Hjertet banker med en brennende smerte. Jeg fortsetter å sparke meg selv, selv om jeg vet det er feil. Jeg sparker en person som ikke føles som meg. Hvem er jeg? Pakningen på krana har gått, vannet fosser ut av øynene, ustanselig..

Jeg hører stemmen din, den beroliger. Jeg vet jeg ikke lenger trenger å være redd eller at jeg atter en gang har dummet meg ut, eller at dette var selvforskyldt. 

Jeg vet du er her. Blikkene våre møtes. Smilet trenger seg igjennom et hardbarket ansikt. Jeg får igjen pusten, du finner pakningen til krana som var gått, sakte men sikkert stoppes lekkasjen, nå er det bare igjen enkelte avsluttende drypp. Jeg kjenner pusten din, jeg kjenner nærheten og tryggheten igjen. 

Sparkene mot meg selv avtar, smerten slipper gradvis. Tomhetsfølelsen sklir sakte men sikkert over til glede og takknemlighet, stolthet. Stolthet over hvem jeg er, hva jeg mestrer, hva jeg er god på, hvordan jeg egentlig har mestret og takle forandringene og de nyoppståtte begrensningene i livet. 

Etter et fall, tar det alltid litt tid å komme seg helt igjen. Det er helt naturlig at man slår seg i et fall og smertene svinner ikke vekk umiddelbart. Men de blir alltid bedre!

 

Kikk deg over skuldrene, aner du faretruende situasjoner er nær, si ifra, orienter deg på nytt, gå en annen vei! Ta deg tid til det som må gjøres for å unngå nye fall og bakholdsangrep. 

Sekundet som gikk, er over, men du kan utgjøre en forskjell for sekundet som kommer! 

                                              Livet venter ikke-livet er💖

Undrende, nysgjerrige og spente blikk møtes....

Den hvite snøen dekker veien og trærne langs veien, himmelen er også hvit da det snør, snør og snør. Det gir en julestemning som jeg vet jeg må nyte de timene bilturen tar hjem, da jeg vet at snøen vil minke etterhvert som jeg nærmer meg hjemme.
Det er rart hvordan snøen gir en følelse av glede, håp og lykke. Den lyser opp ute, men den lyser også opp på innsiden av oss. 💛

Bil turen hjem gir igjen tid for refleksjon, refleksjon over den siste uken som igjen er tilbrakt på Ål folkehøgskole. En uke som igjen har satt sine spor, en uke som igjen har gitt gode minner og opplevelser, en uke som igjen har gitt meg så mye glede, en uke som igjen har gitt meg en følelse av inkludering og tilhørighet, en uke som igjen har gitt meg følelsen av mestring, en uke som igjen har gitt meg innsikt i andre sin hverdag med hørselsnedsettelse, en uke som igjen har beriket mitt liv med andre fantastiske kursdeltakere, deres barn og lærerne. 

Man går gjennom et liv med mange destinasjoner og stoppesteder underveis, man møter mange på sin ferd gjennom livet. Noen steder og mennesker setter dypere spor i oss.
Våkne opp hver dag på toppen der vi holder til, nyte utsikten ned mot ål sentrum og bare glede seg til en ny dag, gjør godt for sjela. 

Refleksjoner over egen innsats denne uken som foreleser for hørende, døvblitte og deres barn surrer rundt i hodet mitt. Men det surrer på en god og positiv måte. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg fikk muligheten til å forelese i tema som er viktig for meg, men også som jeg tror er viktig for andre. 

Med varsomme og nervøse steg, nærmer jeg meg skolebygget. Det er nå jeg skal stå å utlevere mine innerste ærlige tanker og følelser om det å ha store hørselsutfordringer og tinnitus. Hvordan det har preget og fortsatt preger mitt liv, men mest av alt hvordan man kommer seg videre i livet med de utfordringer man har. Hvordan man kan klare å snu sine utfordringer til å bli en styrke, hvordan man kan motivere hverandre som er i samme båt. Jeg føler selv jeg er kommet et godt stykke på veien mot en god hverdag, noe jeg er både glad og stolt av. Jeg har tatt gode og inngripende grep i eget liv med hjelp og støtte fra familien, noe som har vært helt nødvendig. Man har rett på et godt liv uavhengig av hvilke utfordringer man har.

Hvordan holde en forelesning uten å virke selvopptatt? Hvordan skal jeg få gruppene til og aktivt delta, at de skal våge å dele sine erfaringer og tanker, hvordan skal de våge å være ærlige om hvordan de har hatt det og har det i dag. Jeg er nysgjerrig på hvordan andre opplever det å være døvblitt. Noen ganger tenker jeg at det bare er jeg  som sitter med de følelsene og tankene om at det tidvis er krevende og at det er en sorg over tapt hørsel, tenk om de andre jeg skal forelese for ikke har noen spesielle tanker rundt dette? 

Det går ikke lang tid før gruppene åpner seg opp og deler sine tanker. Alt fra sorg til humoristiske misforståelser vi opplever i hverdagen. Humor må vi ha, men at det skjer på våre premisser. Dagsformen avgjør om man er mottagelig for ironi knyttet til tema hørsel. Deltakerne uttrykker i etterkant at forelesningen var svært nyttig, jeg kunne ikke bedt om en bedre tilbakemelding. Det viser at det er viktig å belyse tema, at det er viktig å sette av tid til å snakke sammen og utveksle tanker og følelser. 

At Ål har lagt til rette for dette, at de finner tid til slike forelesninger, utvekslinger av tanker og erfaringer, er jeg helt sikker på at de andre verdsetter like høyt som meg. Dette vil nå fremover bli en arena som ikke kun handler om å lære tegnspråk, men også en arena med forelesninger som forhåpentligvis vil gi et godt innblikk både for barna til døvblitte og for de hørende om hvordan det er å ha store hørselsutfordringer og hvordan vi sammen kan løfte hverandre frem.

Gi de en innsikt som igjen kan gi de en bedre forståelse over hvordan hverdagen kan være og mest av alt hvordan de kan bidra til en enklere hverdag for de døvblitte. Lydfilen ble spilt for de hørende om hvordan kommunikasjon kan oppfattes i ulike settinger, derpå tinnitus også ble lagt til. Det var tydelig å se at kursdeltakerne ble berørt. Det ble også holdt for ørene underveis da de syntes tinnitus lyden var helt grusom. De sa etterpå at dette var helt forferdelig å høre på. At de aldri hadde forestilt seg hvordan kommunikasjon med tydelig tale som er for de hørende, kunne oppleves som bare babling og med vond tinnitus lyd for de døvblitte. De sa de ble slitne av å høre på, men hvor godt og viktig innblikk det ga dem, som igjen ga en bedre forståelse av hvor krevede kommunikasjon settinger kan være. 

Den hørende gruppen beskriver godt hvor slitne man kan bli etter en dag her på Ål med tegnspråk. Det er helt forståelig. De sa det er krevende å hele tiden være konsentrert og fokusert. Man kan dra en parallell fra deres dag her på Ål til den døvblitte sin hverdag generelt med kommunikasjon. Det er slik hver dag for de, hvor de må tolke, konsentrere, munnavlese og fokusere for å få med seg hva som blir sagt enten det er på jobb eller private settinger. En slik paralell kan gi et innblikk i hvor fysisk og mentalt krevende det er å være påskrudd til enhver tid for å oppfatte.

Tilbakemeldingene fra den hørende gruppa etter forelesning var at det var godt for de å høre opplevelser og eksempler fra hverdagen, og at den opplevelsen sammenfaller godt med mye de selv har erfart med sine nære som er døvblitte. Det er alltid godt å høre at man er flere som opplever mye av de samme tingen, som igjen øker forståelsen.

Mitt ønske videre er å løfte disse utfordringer vi står i høyere opp for å kunne mest mulig normalisere det å ha hørselsutfordringer og ikke minst tinnitus. For å kunne normalisere dette så er det helt avgjørende at samfunnet generelt legger mer til rette for at vi skal kunne fungere best mulig. Slik det er i dag, så er det absolutt ikke godt nok. 

Takket være at Ål våger å la meg fortsette forelese der oppe, og at de gir meg tillit til at innholdet er bra nok, så vil det stadig være nye mennesker som får et innblikk i den døvblitte sin verden i tillegg til deres kjære som også har hørselsutfordinger. Det blir en bitte liten dråpe i det store havet, men den lille dråpen er bedre enn ingenting!

Ny dag, ny forelesning, ny gruppe.

Undrende, nysgjerrige og spente blikk møtes. Man kan se de har mye tanker i hodene deres med undring over hva vi skal snakke om den neste tiden. De nikker og rister forsiktig på hode når jeg stiller dem spørsmål, det kommer så vidt en lyd fra et par av dem. 

Jeg personlig ønsker så inderlig å få barna trygge på at det er greit å si noe, men hvordan skal jeg få det til? Trygge rammer er vesentlig i slike settinger, i denne settingen skal de faktisk gjøre seg opp noen tanker, personlige tanker om hvordan de føler å ha en døvblitt mamma, pappa eller nær voksen person. Jeg antar at det faktisk er et litt ømfintlig tema for barn, selv om vi tror at det ikke påvirker dem. 

Jeg har erfart at man aldri skal undervurdere barn og deres tanker og refleksjoner over så mangt. De har følelser og tanker som de mulig ikke våger å dele da barn ofte er ekstremt lojale. De passer på og verner om oss foreldre. De gjør mye for at vi alltid skal ha det bra, dog med episoder da det kan virke som de bevisst er ute etter å såre oss!!! 

Det er nå slik at barna vokser opp, går gjennom ulike faser i livet og hva det fører med seg, så er det nok likevel for mange en sårhet opp mot foreldre og voksen personer som har sine utfordringer. Vi kan tro de ikke vet eller merker, men igjen undervurdering vi gjør av de, kan slå tilbake igjen på oss.

Inkludering i utfordringer med hørsel og døvblitt, kan gi en stor gevinst i form av at de føler de er en del av gjengen, ikke de som står på utsiden og ser og skjønner det skjer noe, men ikke hva. I tillegg spørre barna hvordan de har det knyttet til dette. Syntes de det er ubehagelig, flaut, kleint, trist eller kanskje syntes de det er ok. Det å komme litt på innsiden av deres tanker, kan gjøre det lettere for barna. Vær undrende, søkende, still spørsmål. 

Disse erfaringer har jeg selv gjort meg i mitt eget liv med mine hørselsutfordringer. Det har gitt meg og familien et enda bedre samhold og forståelse av hver og en av oss. Vi gir rom for utløp av følelser og tanker og barna vet det er trygt å si noe om det. Noen dager er det helt greit å gjenta til meg for fjerde og femte gang, eller fungere som tolk for meg i butikker, mens andre dager syntes de det er noe dritt. Og de vet de kan si det er noe dritt uten at de sårer meg. Det er ikke gitt at vi voksne skal forvente at barna alltid tar hensyn eller alltid sier det er greit når vi voksne ikke hører hva de sier. Eller den flauheten de kan ha med venner når mamma eller pappa missforstår når venner forsøker i noe til oss. 

Erfaringene mine fra forelesningen til barn med døvblitte foreldre, er helt tydelig at barn sitter med mye tanker og følelser som vi skal ta på alvor, som vi skal lære av videre. 

Barna kikker rundt seg, de ser tavla med en overskrift : « hvordan opplever dere å ha en mamma, pappa eller nær voksen person som er døvblitt. De skjønner det ønskes at de skal svare meg på dette. Men for å gjøre settingen trygg å hjelpe de til å forstå at det er helt greit å si hva som helst, så innleder jeg med egne erfaringer fra da jeg var liten. I den innledningen hørte de meg fortelle akkurat hvordan jeg hadde det med min bestemor som hørte og fortsatt hører veldig dårlig og hvor mye følelser jeg hadde knyttet til det. 
Barna forstod da at de også kunne si de samme tingene jeg nevnte uten at de skulle føle at de sa noe vondt om sine foreldre. 

Barna rakk opp hånda en etter en og tilbake til den første igjen. Samtalen var virkelig i gang. Jeg ble så stolt av dem at de våget. Jeg noterte alt de sa på en tavle, tenkte det var viktige ting for oss voksne å ta med oss som forståelse, innsikt og læring videre.

Jeg spilte en lydfil for barna om hvordan hørselstap høres ut som i ulike settinger. Etter lydfilen følte de litt vondt for sine foreldre som stadig hørte slik babling i ulike settinger som på cafe og bilen og slik. Min intensjon var ikke at de skulle føle vondt av sine foreldre, men at de bedre skulle forstå, og det sa de også. Det endte med at de i stede roste sine foreldre for at de klarte å få med seg noe som helst! Vi lo også litt under lydfilen og var veldig enige om at slik babling høres litt rart ut. 

Deretter forsøkte barna på munnavlesning gjennom vindu, det syntes de var kjempe vanskelig, men også veldig gøy! Slike øvelser er både lærerikt og informativt for alle som hører godt. Det gir et innblikk i hvordan de som hører dårlig hele tiden må fokusere på blikk og munnen, og hvor krevende og vanskelig det kan være til tider.

Under hele forelesningen så jeg blide ansikter som fulgte med, de var alle helt tilstede akkurat her og nå. Jeg er så utrolig stolt av de barna💝

Avslutningsvis fortalte jeg dem hemmelige triks som de kunne prøve seg på hjemme. Triks som kan bedre kommunikasjonen mellom en selv og de som hører dårlig. Triks som igjen kan gi gevinst for barna når mamma eller pappa faktisk hører hva de sier. Barna har jo ofte viktige ting de vil dele og dessverre er det sik at vi som hører dårlig har gått glipp av mye viktige ting de har forsøkt dele med oss. 

Når barna ønsket vi kunne holde på lenger når forelesningen var slutt, varmet mitt hjertet. Det viser at behovet for informasjon til barna og inkludering av dem er absolutt tilstede. Det gleder meg veldig at jeg skal gjøre dette igjen for barn på nyåret. 

Ved å se ut av bil vindu, er det tydelig å se at jeg nærmer meg hjemme. Det er slafs og regn i lufta. Drømmen om en hvit desember og jul, vet jeg ikke om jeg engang våger å håpe på. Men det jeg vet jeg våger å tro er at jeg denne uken har beriket noen sitt liv, slik de har beriket mitt. 

Tusen takk til Ål for at dere gir meg og familien min muligheten til å lære tegn og til å møte andre kursdeltakere, og jeg er dypt takknemlig for at dere gir meg muligheten til å holde forelesninger om tema som betyr mye for meg😍

                                                 Livet venter ikke- livet er! 

                                                      💖 Familien min💖

                                          🔔GOD JUL OG GODT NYTT ÅR🔔

Det er en første gang for alt!

Det er en første gang for alt!

Mørket ligger fortsatt over snøen her oppe på Ål tegnspråk skole.

Det er så stille her oppe, ikke en lyd. Øynene glir forsiktig opp, jeg er med en gang orientert for tid og sted og dagens oppgave. Det er en første gang for alt, og i dag blir første gang jeg skal holde forelesning og å stå foran fler å utlevere og dele mine innerste tanker og følelser om utfordringer knyttet til hørsel, men mest av alt håper jeg mine ord og budskap om at du er bra nok vil nå frem. 

Ute er det igjen kommet enda mer snø, kram snø som jeg vet barna her oppe vil bli jublende glad for å våkne opp til. Enda flere snømenn og snøballer å lage. 

Det er fortsatt mørkt, det eneste som lyser opp av vinduene fra hytta her er skolen og klasserommene, der jeg kan skimte den gode damen som vasker og spriter alle stol er og bord for at det skal være så trygt som mulig for oss å være her. Jeg kan også skimte den snille vaktmesteren som også er oppe tidlig, han går rundt fra hytte til hytte og foran alle leilighetene og måker inngangspartiet slik at vi fint kan komme oss ut uten å få  plumpe hele beinet i snøen. Alle som jobber her gjør en så god og viktig jobb at de er umulig å klage på service!

Jeg har kontroll, og tegnet for kontroll lærte jeg i går av lederen for kursavdelingen. Eller jeg prøver å tenke jeg har kontroll. Egentlig burde jeg ikke være nervøs over hodet, jeg har jo alt hilst på kurs deltakerne og det er en så fin gruppe. Menneskene vi treffer her oppe gjør noe med meg som person, det gir meg en trygghet over forståelsen vi viser hverandre. Det er noe av det jeg savner mest hver gang oppholdene her er over. Håper at jeg under min forelesningen også utviser trygghet til deltakerne, slik at de kjenner rammene rundt og at klasserommet er en trygg plass å være og hvis de vil si noe under forelesningen.

Siden av meg har jeg min fantastiske samboer som gjør alt for å trygge meg på dette og den hjelpen og tiden han har brukt for å hjelpe meg med dette er jeg ubeskrivelig takknemlig for. Det ha støttespillere som vil at du skal lykkes og som heier deg frem er helt avgjørende både i forbindelse med forelesninger her, men mest av alt avgjørende for gode hverdager. 

Klokken har for lengst passert min deadline for å stå opp, det er på tide å starte dagen å gjøre meg klar. 

Det er en første gang for alt og jeg er klar!

en drøm jeg ikke visste jeg engang kunne ha, har gått i oppfyllelse!

En drøm jeg ikke visste jeg engang kunne ha, har gått i oppfyllelse

Klokka mi durer, innkommende melding. Jeg klarer ikke og ikke se på, selv om jeg vet at det mest sannsynlig ikke er noe viktig. Det jeg sitter med nå er viktigere. Jeg sitter midt i opplæring av mer tegn på Ål folkehøgskole! 

Lite visste jeg da jeg sto opp i dag, at denne dagen ville bli snudd opp ned, at denne dagen ville bli husket med stolthet og glede, et spørsmål jeg aldri hadde noen gang våget å håpe skulle komme, kom!

Jeg klarte ikke å dy meg, jeg måtte kikke på klokka mi hva som tikket inn av sms. « kan du komme til administrasjonen?, jeg har noe spørsmål til deg»
Hjeeelp tenkte jeg, hva har jeg gjort galt nå… kjente kaoset spre seg i alle retninger i hodet mitt. 

Endelig pause. 

Med varsomme og litt anstrengte steg gikk jeg til administrasjon. Veien er kort, men akkurat nå kjentes den veldig lang ut… jeg skimter fargen på bygget foran meg i regn og vind og med hetta på jakka over hodet. Hjertet hamret og pulsen steg som en hurtig maskin. Hva venter meg nå?

Men jeg visste jo egentlig at jeg bare kunne slappe av, de som jobber her er jo bare snille og greie, så det måtte bli noe positivt som ventet meg!

Vil du samarbeide med oss og jobbe her? Jeg satt klistret med øynene rettet mot hender som kommuniserte. Jeg trodde først jeg ikke oppfattet riktig, men det gjorde jeg!! 

Masse tanker for gjennom hodet mitt som en virvelvind ute i høstværet. Jeg tenkte på hvordan de siste få årene hadde vært med bekymringer knyttet til fremtiden og prosessen rundt det å bli gradert ufør. Følelser rundt det og ikke mestre å stå i full jobb, sammen med de optimistiske tankene mine om at ingenting trenger å vare for evig. Alle tankene jeg har hatt om det er noe jeg kunne bli brukt til utenpå ufør trygden min. Noe frivillighets arbeid, hva som helst. Drømmen har den siste tiden vært og gjøre noe innenfor dette med hørsel, men jeg visste ikke hva det kunne være.
Og plutselig denne dagen så falt alt på plass!

Betenkningstid trengte jeg ikke, svaret var så klart JA!!
At de ønsket å ha meg der i en jobb og et samarbeid er fortsatt helt utrolig og helt ubeskrivelig! Det viser at man aldri må legge seg ned, aldri gi opp, fortsette å stå på så lenge man makter innenfor de begrensninger man måtte ha. Selv om man blir ufør, så stopper ikke verden opp, den fortsetter videre. Det er opp til deg selv om du vil være med videre på turen eller ikke. Blir du ikke med, er jeg sikker på du vil angre på alt du ikke fikk oppleve på reisen rundt. Det er så mye man kan gjøre selv om man ikke mestrer å stå enten fullt eller gradert i jobb. Ta de sjansen du får, vær søkende etter noe nytt. Bruk det du har av kunnskap og kompetanse som du har opparbeidet deg. Noen vil før eller senere ha bruk for det fantastiske menneske du er uansett hvilke plager, begrensninger eller utfordringer du måtte ha. Vi har alle noe vi kan eller gode på. Vi vet det ikke alltid selv, eller vi våger ikke gå i dybden eller innrømme det vi er gode på. Det er tabu eller flaut å skryte. Vi er ekstremt gode på å forteller hva vi ikke kan eller er dårlige på, tenke negativt er «inn». 
Hva om vi sammen klarer å snu denne tanke gangen til noe positivt, hjelpe hverandre med å finne positive ting. Har du en venn, kollega eller noen andre som er i en sårbar situasjon som ikke evner å se noen lyspunkter, vær der, vær tilstede, hold rundt hold sammen, slå ring omhverandre. Men etter en tid er det viktig å løfte opp og bygge videre på det menneske. Det er alltid noe å bygge videre på som ikke en ser selv. Hjelp til, bidra.

Jeg har lenge hatt troa på at jeg har noe å tilføre andre innenfor tema hørsel. Jeg har selv vist hvordan en stor sorg kan snus til en positiv ting, dog med enkelte tunge perioder som alle må få ha.
Jeg er så stolt over at Ål folkehøgskole ser hva jeg sitter inne med som de mener de har bruk for i sine kurs. At jeg skal få hjelpe til å bidra på et så fantastisk sted med så mye fine mennesker, gjør meg så glad. Jeg må bare stole på at jeg klarer å ta utfordringen med å bidra med noe som er nyttig for kurs deltakere og at de får noen de kan identifisere seg med.

Jeg vet flere med hørselsutfordringer innehar en sorg over sitt hørsels tap som gjerne har kommet gradvis og snikende på en gjennom årene. Hvordan de til stadighet må utfordre seg selv på endringer i hverdagen etter som hørselen har gått ned og taleoppfattelse har blitt mer og mer krevende å forstå. Hvordan man stadig blir utfordret på kampen om energien. Hvor skal man bruke den, hva er viktigst, hva kan vente, hva makter jeg rett og slett ikke. Valget mellom å ha overskudd til familie eller bruke energien til alt annet. Hvordan klare være selektiv i hverdagen og prioritere uten at man til stadighet skal kjenne på dårlig samvittighet over det man ikke har overskudd til. Hvordan inkludere barna, familien i det å være døvblitt og ikke minst kollegaer og venner. Hvordan informere på en god måte slik at de forstår og lettere kan sette seg inn i hva det vil si, slik at de enklere kan ta hensyn og tilrettelegge for god kommunikasjon når man er sammen. 

Hvordan takle myten om at høreapparat er quick fix. 
Hvordan finne den positive energien, som gir deg overskudd i hverdagen, som gir deg glede og motivasjon til å fortsette. Hvordan klare å se lyst på fremtiden etter en slik forandring i livet, tapet av lyder som du tidligere har hørt, barna sin stemmer som blir utydelig og vanskelig å oppfatte, energien som ikke lenger er der slik som før, sosiale settinger som du tidligere var en større del av, som du kanskje har trekt deg mer unna, kanskje du isolerer deg i stede. Hvordan snu dette? Hvilke hjelpetiltak kan fungere for deg? Det er mye individuelt, men samtidig viktig at man står sammen. Tørre å fortelle andre om det, tørre å fortelle at jeg hører faktisk ikke hva du sier stede for å stå å jatte med. Det er ikke flaut selv om det kan oppleves slik. Hvordan skal vi bli tøffere til å si i fra om hvordan vi må ha det for at vi best mulig skal kommunisere, slik at vi ikke føler oss så annerledes og blir påminnet vårt sansetap.

Det som er viktig for meg er kanskje ikke viktig for deg. Men jeg velger å tro at vi likevel har noen felles grunnleggende ønsker, og ting vi syntes er viktig. Det å føle at man er  en verdig borger av samfunnet, at man klarer å bidra med noe. Ønske om oppmerksomhet, at noen ser deg for den du er. Vi lever i en travel tid, men vi må tørre å ta plass. Ikke se på alle andre som tar plass i samfunnet og tenke at jeg ikke er god nok. Du er god nok som du er, vis deg frem sånn du er, ikke gjem deg. Krev din plass!Du er ikke annerledes selv om du har hørselsutfordringer eller andre utfordringer, du er likeverdig som andre. Selv om det må tilrettelegges og at det tar noe ekstra tid, så skal man ta den tiden det tar. Du skal ikke unnlates eller ekskluderes, men du må stå opp for deg selv og fortelle. Andre vet det kanskje ikke, da kan du ikke forvente sær behandling. Reis deg opp og bruk stemmen din!

Jeg er så glad jeg valgte å være med på reisen.  At jeg ikke stoppet opp når jeg egentlig ville da jeg følte alt gikk i mot. Jeg valgte å tørre å være en del av den nye hverdagen med åpenhet og ærlighet. Når jeg ser tilbake på tiden som har vært, som var tung og vanskelig, vil jeg i dag bruke andre ord som beskriver, nemlig lærerikt og innholdsrikt. Det kommer gjerne noe godt ut av situasjoner, når du får det på avstand.

Å ta et valg om å fortsette selv med tilpasninger i hverdagen har gitt så mye glede og motivasjon til å fortsette og alltid være på søken, og ikke bare ta til takke med det man har. Jeg er veldig stolt over meg selv og det er godt å kjenne seg betydningsfull.
 

Sangen om Livet og sangen om oss

og alt det vi skaper i lag.

sangen om det vi engang har gjort

og det vi skal gjøre i dag.

å langt har vi reist

og lang skal vi dra

og veien mot målet er lang.

men hvis vi står sammen om det som skal bli

vil fremtiden bli som vår sang.

Hold ut

Hold sammen.

slå ring om det vakre som fins.

slå ring om hverandre 

slå ring om din bror

og alt det som spirer og gror.

Sannheten lever i deg og i meg.

og alle som våger å se

Men den kan være en vanskelig venn

vi må lære oss å leve med

Men hvis vi seiler 

på ukjente hav.

Mot steder vi aldri var før.

Da har vi reist både lenge og langt.

Men lengst har vi reit i oss sjøl.

    - Teigen-

Takket være de valgene, har gjort at jeg med stolthet avslutter dette blogginnlegget med starten, en drøm jeg ikke visste jeg en gang kunne ha, har gått i oppfyllelse.

Ål folkehøgskole, vi sees snart!

💜Livet venter ikke- livet er!

Pulsen slår, hjertet dunker, tårene renner...

"FORTELL MEG AT DET ER GREIT "

Skrevet 12.juli 2016

Meg og angsten min😆

Hvorfor er angst fremdeles tabu?

Hvorfor skal vi ikke snakke om det?

Hvorfor kan vi ikke innrømme at vi har angst?

Hva er vi redde for?

Hvorfor gå alene å bære på noe som er så tungt? Vi vet alle hvor godt det er med en hjelpende hånd når vi bærer tung last enten det er bæreposer med mat eller en stor stabel med ved mellom armene. Enten du blir spurt om hjelp eller om du selv spør, blir tyngden redusert og smerten av den tunge lasten borte. 

Det samme gjelder psykisk smerte. Be om hjelp til å avlaste det som er tungt. Ingen grunn for å bære dette alene over tid og heller ikke for en kortere periode. 

For meg er ikke angst lenger tabu. For meg er angst en del av den jeg er. Det har det nå vært i større eller mindre grad etter jeg fikk mitt første panikk anfall for år tilbake. 

Man må ta mange valg gjennom livets løp, og et av mine valg måtte jeg ta etter mitt første panikk anfall som gjorde meg livredd for å gå ut døren. Jeg kunne valgt tryggheten og mure meg inne, men jeg valgte utfordringer og det å tørre prøve leve igjen.

Jeg har gradvis gjenvunnet kontrollen over eget liv og det å leve med angst, jeg har funnet strategier som hjelper meg tørre prøve.  Angsten skal ikke styre meg, jeg skal styre den. Jeg kan ikke alltid bestemme at angst anfallet ikke skal komme, men jeg skal være sjef over angst anfallet når det kommer.

Pulsen slår, hjertet dunker, tårene renner, jeg vet hva som er i ferd med å skje. Øynene går igjen, skjelvingene kommer. Kroppen forbereder seg på den uunngåelige stormen i et krevende løp. Jeg vet at pusten snart vil gå mot kortslutning, jeg vet jeg snart skal bli redd... jeg blir hysterisk, innerst inne vet jeg det ikke er farlig, men følelsene tar overhånd.

Jeg jobber intenst med å finne roen, jeg skal være sjef.  

Der kommer kvelnings følelsen. Jeg vet jeg må jobbe hardt nå, dette er mitt løp, min kropp og min pust. Heldigvis har jeg støttespillere under løpet som heier meg frem, de vil ha meg over mål streken. 

Men redselen  kommer, skjærende skrik, ukontrollerte skjelvinger og bevegelser med kroppen. 

Svetten renner, kvalmen sniker seg innpå, hode smerter ut av en annen verden..

Jeg går inn  i en transe, prøver finne kontakt med meg selv. 

Jeg kjemper, prøver fokusere, det går trill rundt, jeg er svimmel, føles som jeg skal falle...

Jeg mobiliserer alt nå, jeg skal være sjef å ta kontroll. 

Jeg kjenner jeg får mer og mer kontakt med meg selv, jeg skimter mål streken, jeg ser støtteapparatet hele tiden, det gir meg trygghet i tanken om å passerer mål streken stående.

Jeg kjenner pusten nå henter seg fra lenger ned i brystet før det kommer ut. Målet er at hvert åndedrag skal komme helt fra magen, men veien dit er trang og byr på mange hinder underveis. 

Føler nå jeg klarer fokusere mer, skjelvingene avtar, jeg kjenner alle hinder under bena, men står mer støtt nå.

Kroppen jobber på spreng mot mål streken, jeg skal gjenvinne kontroll over pusten. Jeg skal klare dette.  

Tanke kaos i hodet, føles som alt flyter rundt, ingenting er på plass. 

Pusten når endelig magen. Den har passert alle hinder på vei ned.

Jeg får kontroll. Jeg passerer mål streken.  😃

Jeg er utslitt etter dagens løp, må legge meg ned.

Jeg har akkurat  våknet etter noen timers søvn. Kroppen er fortsatt sliten. Jeg gråter av fortvilelse over at jeg nok en gang presset kroppen min for hardt. Angst anfall kommer når jeg er sliten. 

Gråt går over i lykke og mestringsfølelse.  Jeg klarte å overvinne dette igjen! 👍😀

Jeg kan ikke se på angst som noe helt forferdelig, da vil det lettere kunne ha overtaket på meg. 

Jeg ser på angst som en utfordring, men en utfordring jeg har kontroll på!!!

Å skrive har for meg fungert som terapi og debrifing.

Våg og vær ærlig om psykiske utfordringer - applauder åpenhet!!!😎

"FORTELL MEG AT DET ER GREIT "

Vi sees igjen neste gang, er de siste tegnene vi utveksler

Vi sees igjen neste gang, er de siste tegnene vi utveksler før vi går ut døren for denne gang. Veien til bilen er ikke lang, men skrittene dit kjennes tunge ut. Kjennes som jeg går i motbakke og feil vei. Skal vi hjem alt nå? 

Bilturen hjem gir god tid til refleksjon.

Nok et opphold på Ål folkehøgskole og tegnspråkkurs er over . Hvor blir tiden og dagene av?

Savnet etter stedet og menneskene er der allerede. Barna bak i bilen bare smiler og viser stolt frem de tegnene de har lært.

Øynene mine går igjen, mimring av gode minner og opplevelser farer gjennom hodet mitt med et smil om munnen.

Stedet gir meg ro dypt inn i sjela mi. Utsikten, omgivelsene og naturen er man bare nødt til å bli glad i. At jeg som by jente skulle sette så pris på alle fjell,daler og trær som omringer oss, hadde jeg ikke trodd.

 

Sola står opp bak fjellene, bladene blåser så forsiktig av trærne, fargene er så nydelige, som et vakkert malt bilde.

Det er så stille ute, ingen å se, bare meg og naturen.

Man kan se antydning til at frost snart er i vente. Sauer på beite rett ved og utsikten ned til Ål sentrum er unik. Himmelen er fortsatt noe mørk ved soloppgang, så man kan skimte lysene nede i sentrum. En liten og koselig by er på vei til å våkne opp.

Rundt meg mens jeg går min siste morgen tur , er alle vinduer fortsatt mørke, bak gardinene sover det hyggelige mennesker som også skal på ukens siste kursdag og er i samme situasjon -døvblitt.

Jeg går opp mot skogen, er i min egen boble, bare smiler og kjenner på gode følelser i hele kroppen , jeg er klar til å starte dagen, ta fatt på nye tegn!

 

Dette stedet gir meg en følelse av mestring, lykke og verdsettelse av den jeg er. 

Man lever her i en egen boble uten bekymringer, de er lagt igjen noen timers bil tur unna- de er hjemme. 

Her er ingen krav eller forventninger til å prestere på topp nivå. Du kan bare være deg selv, bare være deg!

Alle vet allerede din «hemmelighet» at du er døvblitt, du trenger ikke late som noe annet. Du kan trygt si «hæææ» flere ganger uten at noen irriterer seg over det!!

Skuldrene kan senkes, du skiller deg ikke ut som den ene i en gruppe som har hørsels utfordringer, eller den ene som skal prøve lære tegn. Vi er alle i samme båt.

Ansikt uttrykk, tydelig mimikk og munnbruk, blikk kontakt, bruk av hender og hele kroppen. Øynene sitter klistret med fullt fokus, ønsker så gjerne å oppfatte det lærerne formidler. De er fantastiske, formidlingsevnen deres er unik. De gjør undervisningen til en trygg og forutsigbar arena å være. Du blir møtt med respekt og forståelse av at det tar tid å lære og det er lov å feile. Ingen ler, i stede prøver de å hjelpe deg.

Faste uttrykk, grammatikk ... høres litt små skummelt ut. Hva mener de med det? På tegnspråk stokker de om ordene i en setning og det er flere ord de unnlater. 

Munnen deres former seg, munnen blir en o og med tunga litt ut samtidig som de bruker tegn. Hvordan kan det bety: "nettopp"?? Og hvordan skal jeg huske tegn der ord ikke mimes med munnen? Det ser veldig spesielt ut med slike uttrykk med munn og tunge, det er et godt stykke unna min kommunikasjonsmåter som hørende. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt rar da jeg skulle prøve å forme munn og tunge på disse faste uttrykk. Jeg ser ikke på meg selv som en veldig forfengelig person, men akkurat nå lurte jeg faktisk litt på hvordan jeg så ut! Vil de andre le av meg?   

Men jeg visste alt svaret! Så klart ingen ler!! Og vips føltes det faktisk helt greit å 

« brumme» med munnen! Fikk nesten litt dårlig samvittighet på at jeg i det hele tatt hadde tenkt noe annet... nå syntes jeg det bare er gøy når jeg får til de faste uttrykk som jeg har lært! Her igjen er det lærere sin fortjeneste, de gir rom for å prøve og feile og de gir rom for usikkerhet og de gjør alt for at du skal føle det som den mest normale ting å gjøre! 

Og når jeg kommuniserer med de, får jeg uten unntak en følelse av at de oppriktig interesserer seg for alt jeg prøver å formidle selv om det bare er enkle ord og tegn! De roser og backer opp, man kjenner på mestring.

Jeg er så takknemlig for at mine to døtre, min samboer, vår hund og jeg får muligheten til å reise hit. Å se barnas smil hver dag her oppe, gjør meg enda mer takknemlig. De står opp hver dag og gleder seg til en ny dag på skolen, ikke redd for å kommunisere med andre. Samboeren utviser stadig mer trygghet til å vise tegn og ser han virkelig prøver og han får det til, det gjør meg så glad! Hunden våres storkoser seg i naturen der oppe!

 

Jeg skimter barna fra vinduet, vi har alle pause. Jeg ser smilene deres på lang avstand. Hele kroppsspråket deres uttrykker glede. Jeg ser noen hender i lufta, jeg ser munnene deres bevege seg, jeg ser en glad kommunikasjon mellom lærer og elever!

Jeg blir både rørt,stolt og ydmyk. Rørt av å se hvordan de kommuniserer, stolt av hvordan de tar utfordringen på strak arm ved med å gå 5 dager på skole med døve lærere og bruk av tegn og lesing på munn! Og ydmyk av hvordan de setter sitt daglige liv hjemme med venner, aktiviteter og skole på pause for at familien skal lære tegn da mamma er døvblitt.

 Selv om et nytt kapittel her på Ål nå er avsluttet for denne gang, så er det godt å vite at boken ikke er slutt . Vi må aldri tro vi aldri har noe valg her i livet! Våg å begi deg ut på ukjente veier! Du vil aldri få vite , om du ikke prøver! Livet er ikke gratis, du må jobbe for å oppnå det du ønsker, det kommer ikke av seg selv!

Jeg er ikke lenger flau av å være døvblitt ,  jeg er stolt av å kunne og å bruke noe tegnspråk og stolt av å føle meg som en i gjengen hos de som er døve! Sorgen over mitt alvorlige hørselstap vil alltid være der, men tegnspråk skolen viser meg at det likevel finnes kommunikasjons muligheter!  

                                                                  

                 

Bilen rygges ned, øynene går opp, vi er hjemme !

Ål, vi sees igjen!

Livet venter ikke- livet er!!

Med øynene ut mot intet

Sola lyser opp denne blå himmelenmorgenen, en nydelig dag i september!  Buskene vaier så forsiktig. Vinden kjennes kjøligere ut når den treffer ansiktet, så varsomt. Bladene er fortsatt grønne, men snart skal de forvandles til høstfarge. De vakre fargene som dessverre varer for kort, før bladene brått faller av og treet gjør seg klar til vinter. 

Barneskrål høres i det fjerne, det er en gledes lyd. Man hører de leker. Baller sprettes, barnsben som løper, munner som roper til hverandre, de ler.

Det er en fantastisk dag å sitte ute, stoppe tiden, reflektere, puste rolig og ikke stresse. Vite at man har tid. Tid til å gjøre det som er både viktig og bra for en selv, noe som gjør en godt. Noe som gir en energi i hverdagen, noe som gir glede.

Vi har alle tid, det handler om prioriteringer. Hva kan vente, hva kan du ta nå? Hva orker du nå? Når satte du deg ned sist uten å ha noe å gjøre? Uten mobilen i hånda, avisa i hendene, fingrene på spill konsoll eller med øynene på tv¨n? Bare nyte lydene av omgivelsene og med øynene ut mot intet. Ingen forventninger om samtaler, gjøremål ... Bare du fordypet i tanker og refleksjoner om deg selv og livet. Hvordan har jeg det egentlig? 

Det kan være skummelt å møte seg selv, ta seg tid til seg selv, fordype seg inn seg selv. Man kan være redd for å møte en man ikke liker, eller møte en som egentlig ikke har det så bra… vi har godt av og tidvis møte oss selv, reflektere over hvem man er, hva er jeg god på, hva må jeg jobbe mer med, hvordan opptrer jeg i samspill med andre? Dagene raser forbi, vi rekker ikke å følge med. På veien kan vi lett miste oss selv. Kanskje det er derfor man er redd for å ta seg tid til å stoppe opp å møte seg selv? Man er redd man ikke kjenner igjen personen…

Jeg har kjent på hvordan hverdagen tar meg, at den gjør noe med meg. Jeg vet jeg tidvis fremstår som en annen enn det jeg vil være. Jeg kan stoppe opp å møte en fremmed person, og den fremmende personen det er meg… det kjennes skummelt ut… men jeg vet det da er stresset som har forvandlet meg. Tidligere klarte jeg å stå i stress og en hektisk hverdag, men med tiden har jeg mistet den kapasiteten og overskuddet til det. Man må ha et ekstremt godt lager med energi og overskudd til å stå i en stressende og hektisk hverdag over lang tid. De som mestrer dette har en egen evne til stadig fylle på lageret før de fortsetter videre, men de fyller bare en kvart tank, kanskje en halv tank… det går ikke i det lange løp. Brått glemmer du å fylle, du stopper opp, klarer ikke bevege deg.

Det er utrolig krevende. Jeg var slik, men har innsett at det er fortid for meg. Jeg tenker det er ikke nødvendigvis en dårlig ting og ikke makte slik, vi er alle forskjellig. Jeg tenker det er bra at vi er forskjellige og med ulik kapasitet. Vi har alle uansett en viktig plass og utgjør en viktig brikke i samfunnet. Uten deg eller den, vil aldri samfunns bilde bli fullverdig. Vi trenger alle. Alt fra de som stadig fyrer av raketter og følger med den i full fart rundt, til de som kommer etter i snegle fart som tar dagen mer med ro, de som stopper opp og tar pauser. Men selv de med mye kapasitet og som er flinke til påfyll av energi, trenger også å stoppe opp og fylle full tank i stede for stadig små fyllinger som igjen gjør at du fort havner på reserven og der igjen, tomt..

Sola har vært oppe en stund nå, den avgir mer varme. Herlig å kjenne siste rest av en varmende sol. Luften kjennes ikke lenger så kjølig ut mot ansiktet. 

Jeg reflekterer over de siste måneder, med 30 prosent i jobb. Spørsmålet jeg så mange ganger har stilt meg selv, var det rett? Kunne jeg ha gjort noe annerledes. I butikker eller uansett hvor jeg ferdes, ser jeg folk i en eller annen type jobb. Jeg forsøker å identifisere meg med mange av dem, om jeg kunne hatt deres jobb med mine ører og kapasitet. Burde jeg ha prøvd mer? 

Men jeg har nå med tiden  funnet roen og tryggheten jeg må ha for å kunne kjenne på glede i livet. Jeg strever ikke lenger så hardt med å tenke ut jobber jeg kanskje kunne forsøkt ut. Jeg har landet. Ikke nødvendigvis permanent i et langtidsperspektiv, men for en god stund fremover. Jeg føler dette ikke lenger er like tabu og nederlag for meg.

Jeg har byttet mer fokus, byttet fokus bort fra alt jeg tenker at jeg burde gjort og klare til å fokusere på den jobben og den stillings størrelsen jeg faktisk har. Klappe meg på skuldrene for det! Jeg har landet mer og akseptert at jeg aldri vil få hørselen min tilbake slik den var. Akseptert lydene jeg ikke vil høre mer… at jeg alltid vil ha store utfordringer i sosiale lag, på aktiviteter…all tinnitus som er der 24/7 i mer eller mindre grad,  men sorgen over tapet av hørsel eller den tilførte tinnitus, vil nok aldri bli borte, men den har blitt og vil stadig bli bedre. Det handler om hva man kan få i stede, finne det som fyller tomrommet. Det skal også få være lov å kjenne på tunge dager eller ved situasjoner man blir påminnet omstendighetene rundt egen helse hvor man blir trist. Da er det viktig å bli møtt med forståelse og aksept.

Jeg minnes tristhet og tårer, selvfølelse på bånn, følelsen av å være den eneste som ikke maktet, følelsen av å være ubrukelig , en som ikke klarte jobbe fullt, alt var et tiltak, barna og familien lo, jeg hørte inne meg at det var morsomt det som ble sagt, men latteren min kom aldri ut. Den var fanget inni meg… i stede kom tårer som en fortvilelse over at jeg ikke klarte å le.. hva galt er det med meg? Jeg minnes all tiden som gikk med til negative tanker og frustrasjon over ikke å klare og snu det. Jeg savnet glade og gode tanker, jeg savnet å føle meg om en i gjengen, jeg savnet å ha det bra. 

Men om man virkelig vil, ja så får man det til! Jeg prøvde og feilet mye med ulikt verktøy som både jeg og de rundt meg mente ville hjelpe meg på veien, mye bruk og kast og lite som jeg følte passet meg. 

Men det handler om ikke å gi opp. Jeg fant etterhvert verktøyet og løsningen som passet meg i søken på et gladere liv fylt med latter og glede tross mine utfordringer med helse. Jeg fant meg selv igjen, dog i en litt annen versjon, men en absolutt bra versjon. 

Så nå sitter jeg her ute og kjenner duften av glede og overskudd. Overskudd til barna og familien. Men jeg kjenner også på utfordringen med å snakke om glede og overskudd høyt. Jeg vet det er så mange som jobber med tidsklemma til stadighet og som aldri finner tid til å sette seg ned. Jeg føler at andre kan se på det som et irritasjons moment at jeg jobber lite, men samtidig får noe penger og lettere ha overskudd til hverdagen. Det er ikke dermed sagt at det blir 70% fritid til å gjøre hva man vil og leve livet. Mange av de prosentene er hard jobbing for å kunne mestre hverdagen og for forberedelse til jobbdager. Deretter påfølgende tid med vanvittig tinnitus og en energiløs kropp som flere dager i etterkant går på høygir, men samtidig gir det meg en stor glede og mestring i etterkant!

Jeg vet hva som ligger bak , jeg er stolt av å ha blitt mer rakrygget og bruker ikke lenger like mye tid på hva jeg tror andre tenker. 

Andre får tro og mene hva de vil. 

Alle er vi individer og har behov for ulikt med verktøy her i livet for å klare oss best mulig. 

Med beina i kryss og mac’n på fanget kjenner jeg hvordan jeg nyter å sitte ute her å skrive. Skriving er utrolig behagelig. Man snakker kun med seg selv. Kun jeg som styrer denne samtalen. Det kjennes godt å rote ned i sjelen og lufte mine tanker. Vi har alle mange tanker i hodet, gjerne flere på en gang.. men med skriving får jeg plassert tankene lettere, og det er enklere å gå videre. Det er også givende å se tilbake på tiden som har vært, noe som gir motivasjon for veien videre. 

Det er en herlig følelse å ta innover seg inntrykk av å sitte ute en slik vakker dag, dog mangel på den berømte fuglekvitringen som alle snakker så varmt om! 

Bare lukke øynene, tenke på alle livets gleder som ikke er en selvfølgelighet. Ta aldri noen eller noe for gitt, ikke deg selv engang. Lev livet som at det skulle vært dine siste minutter. Ikke bruk krefter og tid på det som ikke gir deg noe. Stopp opp og fyll full tank. Vi er alle viktig og betydningfulle. Sett deg ut, lukk øynene og kjenn roen senker seg, kroppen blir tyngre, du faller godt til rette i stolen. Tørr å kjenn og føl etter hvor herlig det er, ikke tenk på alt du skulle burde eller måtte gjøre.

Lev akkurat her og nå!

Våg og sett deg ned og møt deg selv! 

Livet venter ikke- livet er!