«Du har vært heldig, to dager til, kunne utfallet vært noe annet. Du kunne blitt dødssyk og svevd mellom liv og død», lyder det fra en mann sittende siden av sengen min med grønne klær. Jeg kjenner han igjen fra kvelden før, det er en av kirurgene.
Jeg kjenner tårene kommer umiddelbart. Jeg blir redd… «hva?» er det eneste jeg klarer å hviske frem med munnen min, en munn som er sår etter nattens inntubering.
Jeg ligger delvis på siden med en voldsom kvalme og med bekkenet tett opp til brystet tilfellet uhellet skulle være ute. Jeg har aldri følt meg så ensom og alene som nå, så hjelpesløs, ikke i stand til å ta vare på meg selv.
Han forteller videre at det de fant under operasjonen var såpass alvorlig at hadde de ikke grepet inn, vet ingen hvordan de neste dagene hadde blitt. Han går igjen. Jeg lukker øynene, føltes som kvalmen ble verre av det jeg hørte.
Hvordan skal man ta i mot en slik beskjed? Hvordan vil samboeren min ta det, familien min? Eller skal jeg ikke si noe? Jeg kjører karusell både i hodet og i hele kroppen, uvel og svimmel, kjennes ut som jeg er på berg og dalbane med loop som går nonstop. Orker ikke lenger den karusellen, jeg vil av… men den har hengt seg opp i loopen, går rundt og rundt, opp ned. Jeg får panikk, vær så snill, sett meg av!
Jeg tenker tilbake til kvelden før. En dag og en kveld jeg ville vært foruten, en dato som jeg vet likevel alltid vil bli husket som en vond dag, men skal man se på det ut i fra kirurgens perspektiv, er det en gledens dag. Det er den dagen jeg unngikk å bli dødssyk, det er en dag hvor livet kunne bli snudd på hodet.
En vanlig morgen blir brått snudd om på ett sekund. Fra å sitte ved bordet uten smerter, til at det plutselig tar et kraft tak i magen. Smertene er ikke til å holde ut. Jeg gråter og svetter, blir redd. veldig ulikt meg, jeg viser sjeldent smerte.
Legger meg sammenkrøpet i den oppredde sengen i fosterstilling. Ingenting hjelper. Jeg ser inn i min samboers øyne, jeg tror redselen syntes lang vei. Han skjønner at noe er galt, men ikke hvor alvorlige det som nå skjer inni meg er. Ikke jeg heller… men jeg kjenner noe er galt, noe er annerledes. Likevel begynner jeg å fable at det kan være mens smerter, obstipasjon kanskje?… jeg sier dette høyt, men tror egentlig på det selv. Men innbiller meg at hvis jeg sier det høyt, så kan jeg nok slutte å bekymre meg. Burde sikkert sluttet og gråte også. Hvilken voksen dame er det som må legge seg på siden i foster stilling og gråte av smerter i magen? Har jo tross alt satt to barn til verden. Ja nettopp, det var da det slo meg. Dette er faktisk vondere enn alle de timene med rier som endte med keisersnitt. Det er vel grunn nok for å ringe legen?
Legen tar meg inn, konkluderer med infeksjon og gir antibiotika. Jeg tenkte det var jammen meg bra prøvene slo ut på noe. Redselen for at de skulle konkludere med menssmerter var tilstede hele tiden. Nå får jeg rett behandling, nå blir det bra. Planene for helgen går gjennom hodet mitt. Besøke bror med familie, tusenfryd, barna skal være maskott. Dette blir en bra helg og smertene mine vil forsvinne!
Brått kommer feberen, vondt å komme borti ting med kroppen, selv teppe jeg har over meg virker sårt på huden. Kjennes som om det veier mange kilo. Klarer ikke stå oppreist, kvalm og svimmel. Det verker i hele kroppen, kjennes som jeg brenner opp innenfra, feberen stiger og stiger… jeg må legge meg. Uansett hvordan jeg vrir og vender på meg, er smerten like intens. I tillegg går hodet rundt og rundt i hodet mitt..
Ringe legevakt? nei, jeg venter litt. Prøver hvile litt nå. Klarer ikke… klam og svett… da husker jeg det, legen sa urinvei infeksjon. Jeg husket det ikke rett etter legetimen når jeg skulle fortelle samboer hva hun sa, bare at det var en infeksjon. Barna og samboeren kommer stadig innom soverommet og de spør hvordan det går, «går greit» svarer jeg… løgn…
Urinveisinfeksjon? Gir det slike symptomer? Jeg spør meg selv om igjen og om igjen. Men jeg tør ikke google det. Redd hva jeg kan finne. Orker ikke tanken på å google magesmerter i det hele tatt. Google er skumle greier i slike situasjoner. Dette da jeg alltid tror det beste og at diagnosen man får opp, ikke er noe som rammer meg uansett. Trodde jeg da.. Men burde jeg visst bedre? Lite visste jeg da at samboeren min googlet i smug, men sa ingenting til meg. Det var vel for ikke å bekymre meg, samt at ingen av oss trodde det kunne være noe alvorlig.
Jeg organiserer så at barna og samboeren får reist på rush trampoline land, det er det viktigste for meg i kveld. At de skal få opprettholde sine planer og samboer skal få lest til eksamen.
Jeg får time til legevakt to timer senere. Det nærmer seg, skal jeg avlyse? Tenk om det er urinveisinfeksjon som legen sa, så får jeg samme beskjed der? Er ikke det flaut? Nei, jeg må ta den timen. Sier til meg selv at jeg må slutte kamuflere slike smerter, nå skal jeg i hvordan det er, hvordan det virkelig er. Ikke si at det gjør «litt»vondt bare for så å unnskylde meg for at jeg er til og jeg bruker av legens tid.
Legen stiller meg spørsmål, jeg hører bare surring, ikke hva han sier. Forteller han at jeg hører dårlig.
Han måler temp til 39 og jeg blir gjennomskuet umiddelbart etter en test som er sittende på huk. En test som er umulig å kamuflere smerte. Sittende på huk skulle jeg bøye overkroppen, først mot venstre så mot høyre, og mot høyre da faller jeg. Legen tar et godt tak i meg og redder meg fra smerte helvete det gjorde og bikke til høye siden. Han sier det lukter betennelse helt ut av munnen min. Hva betyr nå det tenker jeg… kjenner selv jeg har helt grusom smak i munnen. Smaker.. ja, smaker noe man virkelig ikke ville hatt der frivillig. En smak man blir kvalm av.
Legen slår umiddelbart alarm om blindtarm betennelse. Før jeg vet ordet av det ligger jeg med veneflon i armene og flere mennesker kommer til og stikker meg flere steder. Kobler meg til maskiner med begge armene. « Vi mistenker blindtarm betennelse eller svangerskap utenfor livmoren» det piper i maskinene, den lyden hører jeg selv med mitt store hørselstap. En lyd som uroer meg. Pulsen min ligger på over 100, derfor maskinen stadig reagerer. De sprøyter stadig ting inn i veneflon, jeg får ikke med meg alt.
Panikken sprer seg i hele meg der jeg ligger fastspent og tilkoblet det som er av maskiner. Kjenner munnen min blir tørrere og tørrere, jeg vil ha vann. Jeg MÅ ha vann, klarer ikke holde ut med den munnen. Men drikke, nei det får jeg ikke…nærmeste jeg kom var å få litt vann i munn, men som måtte spyttes ut tilfelle operasjon og at de de tørre leppene mine ble smurt med vaselin. Vaselinen klarer jeg ikke smøre på leppene selv, de er jo fastspent.. jeg får hjelp til det.
Operasjon klinger ikke greit i mine ører...
Det stikkes i alt fra i albu leddet i begge armer til fingertuppen, og til og med i håndleddet. Jeg har angst for sprøyter og sykehus og har klaustrofobi for å bli innesperret, akkurat den følelsen har jeg når jeg ikke bare kan reise meg å gå min vei. Jeg får tildelt navne lapp rundt hånden, jeg vet hva det betyr. Jeg må legges inn… jeg får ikke komme hjem i kveld, fredags kvelder som vi alltid gleder oss til. Stygge hvite lappen på håndleddet ødelegger, jeg vil ha den av, jeg vil hjem.
Jeg ser hvite klær, grønne klær, jeg ser munner bevege seg, men jeg hører ikke hva de sier. Flere prater i munnen på hverandre. Jeg forstår ingenting… svigermor gir beskjed om min nedsatte hørsel, de bøyer seg frem og prater men mye er fortsatt vanskelig å forstå. Det er i slike stressende situasjoner jeg virkelig får følt på hvor utfordrende det kan være å ha så nedsatt hørsel. I andre situasjoner når jeg ikke har hørt, har jeg kunne lese på munn og kroppsspråk og forstått ut i fra det, men når jeg ligger stresset og alvorlig syk klarer jeg ikke å fungere på topp, jeg klarer ikke å konsentrere meg eller fokusere.
Da er det mye jeg ikke får med meg. Dette er en av de første gangene jeg virkelig har fått føle på hvor dårlig jeg egentlig hører og hvor sårbart det blir.
Jeg kjente jeg ikke klarte å trykke på bryteren for lyd, følte meg helt uten noe som helst hørsel. I ettertid ser jeg absolutt viktigheten av å ha med seg noen når man kommer opp i slike utfordrende og krevende situasjoner hvor kommunikasjon er svært viktig og man ikke evner å få meg seg hva som blir sagt, da alle mestringsstrategier ikke evnes og brukes pga stress og sykdom.
Jeg er så urolig, klarer ikke å fokusere . Jeg må vite hva som skjer med meg, hva er planen? Skal jeg ikke hjem?
Så lener en grønn kledd dame med snille øyne seg over meg med stemmen sin rettet mot mitt hørende øret.
« vi må operer deg nå for blindtarm «
Jeg hater operasjon, jeg hater narkose, jeg hater å bli dårlig, jeg hater å være her. Savner barn og samboer. Engster meg for hvordan de vil ta det. Vet de vil syntes dette er skremmende.
Svigermor er med siden av sengen og ringer samboer, han er foreløbig ikke orientert om at jeg nå har ligget fastbundet til sengen på akuttmottaket en tid allerede. Ville ikke forstyrre de på rush trampoline land. Jeg ville vente til jeg visste tiden deres var ute der. Jeg ville bare de skulle ha det gøy å slippe bekymre seg for meg mens de enda var der.
Jeg tenker på mamma og pappa, hvor redde de vil bli når de får høre dette. Og at jeg ikke ringte de med en gang. Men jeg ville ikke uroe dem før det ble konstatert noe. Ville ikke si at jeg kanskje må operer, så blir jeg ikke det likevel.. jeg vil at mamma og pappa skal ha det bra og kun skal de få uro seg når det er nødvendig når noe er håndfast, men ikke ellers. Det jeg ønsker jeg ikke.
Barna vil ned å se meg før operasjon, noe vi blir enige om de skal de få lov til.
Samboer forbereder jentene så godt han kan, men sjokket de fikk av å se mamma alvorlig syk i sengen med alle slanger og mennesker som drev rundt mamma, vil de beklageligvis sikkert sent glemme. Samtidig mener jeg det er viktig og ikke skjerme de fra slike situasjoner og enda verre de kunne laget seg sine egne bilder i hodet som ikke stemte. Jentene gråter og er utrøstelig, men samboeren tar seg godt av dem. Klemmer og løfter opp. Jeg får ikke gjort noenting, en forferderlig hjelpesløs og vond situasjon. Du ser barna dine gråter og har det vondt, men du får ikke gjort noe… Jeg er fastspent til senga med begge armene med slanger, måle instrumenter og intravensøst.
Jeg får ikke en gang tatt et godt tak rundt dem. Mamma sin trygge favn som alltid har plass til jentene er ute av funksjon i dag.
Vi sier hade, og at vi sees når de kommer på besøk dagen etter. Mammahjertet gjør vondere enn magen, nå… jeg vil hjem med barna.
Jeg blir kjørt i heisen, siste jeg ser er min samboer smile til meg. Han smiler så godt han kan, sikkert for å betrygge meg da han vet jeg er redd. Men innerst inne er jeg helt ikker på at han var redd. Se sin kjære blir kjørt bort til haste operasjon, alvorlig syk… jeg vet han blir på sykehuset mens jeg opererer, og jeg vet han får beskjed når jeg er ferdig slik at han kan komme til meg. Det gir en trygghet der jeg kjører inn i heisen med to grønn kledde mennesker. De sliter med å styre sengen, borti den ene veggen etter den andre og ut av heisen, måtte de ta i flere ganger for å komme over kneika ut av heis døren. De beklaget seg så veldig, men jeg forsto det ikke er deres feil. Det er bare at sykehuset i hamar er så gammelt og slitt at det er tragisk.
Jeg ser rett i taket, ene grønnkledde personen etter den andre, det prates her også bak munn bind. Jeg klarer å trykke ut av min skjelvende stemme at jeg ikke hører. Jeg tenker på hvordan man i slike situasjoner forholder seg til de som er døve, har de tolk på sykehuset, skriver man på en tavle….? Mye spørsmål går i hodet mitt samtidig som at de setter på lapper flere steder på kroppen, de kobler til maskiner og stikker ting inn i begge armene.
Kirurgen med de snille øynene kommer inn, tar munnbindet ned og forklarer, lykken er å høre hva som blir sagt i slike pressede situasjoner.
Taket er hvitt, det er lyst, veldig lyst i taket. Det gjør nesten vondt i øynene å se opp, men jeg gjør det. Jeg må ha et fokuseringspunkt. Fokuseringspunkt hjelper når jeg er redd. Kroppen små dirrer, jeg vil så gjerne at de bare skal slå «knock out» på meg så jeg sovner. Kjenner jeg ikke klarer ligge stille så veldig mye lenger, panikken brer seg.
Så får jeg øye på den omtalte maska. Maska som jeg vet skal få meg til å gå dypt i søvn. Maska som jeg ved annen operasjon ble svært dårlig av etterpå. Maska som gjør en svimmel før man er slått ut.
Jeg puster inn og ut, forventer jeg skal falle i søvn umiddelbart slik som sist, men det skjer ikke… ut og inn, ut og inn… jeg er fortsatt våken. Ser i taket, øynene går i kryss, men er fortsatt våken. Jeg får beskjed om å ta lengre drag, hente pusten langt ned i magen. Jeg puster, blir redd for at jeg fortsatt er våken. Skal jeg ikke sovne snart? Jeg tror det er min vilje til å overleve noe skummelt som slår inn. Vet jeg må operere, men er redd, derfor klarer jeg ikke slappe helt av. Jeg fortsetter puste inn og ut..
I neste øyeblikk våkner jeg, skjelver over hele kroppen. Intens skjelving. Hakker tenner. Jeg skimter ei snill dame med mørkt hår som babler et eller annet. Tror hun spør meg om navnet på samboeren min. Jeg klarer å hakke frem navnet til samboeren min, og der er han på vei inn døråpningen. Lykke å se han selv om jeg er sløv og føler jeg egentlig ikke er helt tilstede, men jeg er fortsatt redd. Jeg skjelver noe enormt. De setter inn flere flytende greier i armen min i håp om at skjelvingen skal slutte. Jeg klarer knapt prate, kjenner kroppen jobber intenst. Maskinen piper, igjen. 135 i puls. Kjennes som at jeg går ut og inn av meg selv, klarer liksom ikke skille på om dette er virkelig eller ikke.
Så må jeg ha sovnet igjen, for i neste øyeblikk lukker jeg øynene opp igjen og ser et vindu for første gang på mange timer, skimter mørket og kan føle det blåser ute, uten at jeg er i stand til å se det. Jeg er engstelig for mørket, så jeg tenker bare på at det skal bli morgen og lyst. Kirurgen med snille øynene kommer inn, forteller meg at de måtte fjerne hele blindtarmen. Kjenner et sekund av redsel, men kjenner også jeg er lettet. Jeg var i forkant redd for at dette inngrepet skulle være forgjeves da det ble opplyst i forkant at mange må operere ved mistanke om blindtarm og etter pasientens sykehistorie, men at det i mange tilfeller vise seg og ikke være det. Da hadde jeg virkelig følt at jeg har kastet bort deres og min tid på noe som ikke var noe, ikke minst utsatt meg selv for så mye smerte uten at det var noe som helst.
Samboeren min reiser kl 03 om natta, han må hjem til mine barn. De barna som er så heldige som har han i sitt liv, en mann som tar vare på de, gir de omsorg og kjærlighet, en mann som får dem til å le, en mann som får de til å føle seg trygge selv i de mest utrygge situasjoner. Det er delte følelser for meg at han skal reise, glad for at han skal hjem til mine barn, men også engstelsen for å være igjen alene. Vil jeg klare det? Vil jeg høre hva de sier til meg, viktige beskjeder? Vil jeg holde ut? Hva om jeg får panikk? Hvem skal tale min sak da?
Klokka henger på veggen foran meg i sengen. Jeg går ut og inn av søvn resten av natta. I våken tilstand veksler bikket mitt mellom klokka på veggen og vinduet på siden for å se om det har blitt lyst ute. I 0530 tiden kan jeg skimte lyset ute, endelig… jeg ser det regner. Føler meg tryggere. Jeg sovner igjen, uviten om at veien tilbake på beina blir tyngre enn jeg trodde med stadig økende feber, lavt blodtrykk, sopp infeksjoner pga tabletter, bukhinne betennelse etter operasjon og en kraftig allergisk reaksjon etter antibiotika hvor hele kroppen ble dekket rød og hoven. En smerte så vond da jeg bokstavelig talt følte jeg skulle brenne opp spesielt i ansiktet. En kropp som ikke er verdt synet i speilet, en kropp og ansikt jeg ikke kjente igjen. En smertefull kropp…
Noen dager er gått etter operasjon og jeg er hjemme igjen.
I etterkant surrer tankene mine på helgens opplevelser på godt og vondt. Jeg går gjennom hendelsesforløpet om igjen og om igjen. Jeg er så takknemlig over handlingskraften sykehuset viste og at jeg ble tatt på alvor. De tok meg mer på alvor ved innkomst til legevakten enn jeg gjorde selv. Man hører gjerne om de vonde episodene der mennesker blir feilsendt hjem fra sykehus og det kan ende katastrofalt. Da er det viktig og også få frem de gode historiene, de historiene som får frem at systemet deres også fungerer, de har rutiner. De stoler på instinktene sine.
Alt fra de som tar i mot telefonen på legevakten, at de faktisk lar deg komme. Jeg kunne blitt avvist på telefon om at de ikke finner min beskrivelse av magesmertene alvorlig nok til å komme ned, i stede be meg ta kontakt med fastlegen over helgen. Da hadde jeg ventet, tenkt det ikke er alvorlig siden de ikke ber meg komme.
Over helgen hadde i følge kirurgen vært for sent, han anslo to dager, dvs mulig søndag. Den dagen kunne endt katastrofalt for meg om ikke sykepleieren i andre enden på telefon ikke hadde gitt meg time. Videre kunne jeg kommet til en lege som ikke hadde sett på magesmertene så alvorlig og sendt meg hjem. Men i stede slår han full alarm. Alle de andre sykepleiere, leger, kirurger, anestesi sykepleiere, anestesi leger og resten opptrådte helt fantastisk. De trådde til og tok prøver, de ville oppriktig finne ut av hva som var galt. Jeg ble hele tiden orientert og informert og da på en slik måte at jeg hørte etter at de gjentatte ganger fikk beskjed om jeg hører dårlig. De bøyde seg frem og snakket så jeg forsto. Jeg visste jeg var trygg selv om jeg tidvis følte meg utrygg, men det går mer på at jeg opplevde dette som traumatisk fra å gå fra en hverdag med ingen smerter til og brått bli alvorlig syk ved et knips i fingeren.
Kjenne på en så god ivaretakelse gjør noe med meg, man føler man er verdt noe. Man føler de andre vil det beste for meg.
Jeg er absolutt ingen sykehus kandidat, så det å bli værende der alene i mange timer gjennom helgen, har vært stort av meg. Noen kan mene at det ikke er noe problem, men for meg som er så engstelig og angst for sykehus og hva det måtte inneholde, så syntes jeg det er bra gjort.
Det å være i en slik sårbar situasjon, alene med mye smerter og nedsatt hørsel som gjør kommunikasjon vanskelig, bidrar til at man virkelig må brette opp armen. Bitene tennene sammen og tenke fremover. Jeg var forespeilet før operasjon at jeg kunne reise hjem dagen etter, jentene fikk også den beskjeden. Sorgen var derfor til å ta og føle på når de forstod at mamma ikke kom hjem den dagen.
Det tok tid før jeg forsøkte dra i snora. Syntes det var litt vanskelig å gjøre det. Tenkte at de jobbet seg sikkert ihjel og at de andre var viktigere. Jeg visste ikke hva jeg skulle dra i snora for der jeg lå hjelpesløs ute av stand til å reise meg opp selv. Fra å være oppegående ene sekundet til faktisk være avhengig av hjelp når man må tisse. Man må ta i mot hjelp fra den som kommer inn, noe du ikke vet på forhånd hvem er. De må dra ned trusa og sette bekkenet under. Grunnet utrolig dyktige mennesker der nede, ble det en naturlig ting, likevel…
I etterkant tenker jeg veldig på hvor priviligert vi er som har sykehuset som nærmeste nabo, det gir en veldig trygghet når akutte situasjoner oppstår. Også med tanke på hjemreise fra sykehus, er det godt å vite de er i nærheten om det skulle oppstå noe i etterkant, slik det uheldigvis gjorde med meg i etterkant som beskrevet lenger opp.
Under oppholdet fikk jeg mange timer til å glane i veggen, da mobil, blader og tv ikke fungerte for meg pga kvalme. De veggene jeg glante i, unner jeg ingen å bruke tiden sin på. Der ligger man time etter time i sengen, og de eneste man ser er en stygg, slitt vegg rett foran seg. Bare den bidrar til noe kvalme i seg selv. Da jeg ble sterk nok til å vandre i gangen til kjøkkenet og toalettet, var det tragisk syn. Vi pasienter ble ikke akkurat oppmuntret av synet som er rundt oss. Det er så slitt. Tenker på de fantastiske menneskene som står på for oss hver dag for at vi skal ha det best mulig når vi er syke, må gå i dette triste bygget time etter time etter time, dag etter dag. Her gikk sykepleierne doble vakter da det var sykdom og de ikke fikk tak i noen.
Se all slitasjen, alle merker i vegger etter senger som ikke engang er forsøkt dekket over. Fargene som sikkert ikke er malt opp igjen de siste ti årene. Det er mørk og det er trist. Heisene er så dårlige at de må dytte sengen flere ganger for å få den over «kneika» og inn i heisen. Der ligger det dårlige pasienter i de sengene med smerte som i tillegg må stå smerten ut med at heisen er så dårlig. De som kjørte ba jo virkelig om unnskyldning, er jo ikke deres feil at heisen er tragisk.
Håper virkelig for fremtiden at et nytt sykehus bygges, men samtidig håper jeg det blir i nærheten, det vil gi meg trygghet etter helgens opplevelser.
Takknemlighet over hjelpen vi har fått og forståelsen de viser ved informasjon over hvordan beskjeder må gis pasienter med nedsatt hørsel.
Takknemlighet over at jeg er på bedringens vei!
Livet venter ikke- livet er:-)
familien min:-)
