Pulsen slår, hjertet dunker, tårene renner...

"FORTELL MEG AT DET ER GREIT "

Skrevet 12.juli 2016

Meg og angsten min😆

Hvorfor er angst fremdeles tabu?

Hvorfor skal vi ikke snakke om det?

Hvorfor kan vi ikke innrømme at vi har angst?

Hva er vi redde for?

Hvorfor gå alene å bære på noe som er så tungt? Vi vet alle hvor godt det er med en hjelpende hånd når vi bærer tung last enten det er bæreposer med mat eller en stor stabel med ved mellom armene. Enten du blir spurt om hjelp eller om du selv spør, blir tyngden redusert og smerten av den tunge lasten borte. 

Det samme gjelder psykisk smerte. Be om hjelp til å avlaste det som er tungt. Ingen grunn for å bære dette alene over tid og heller ikke for en kortere periode. 

For meg er ikke angst lenger tabu. For meg er angst en del av den jeg er. Det har det nå vært i større eller mindre grad etter jeg fikk mitt første panikk anfall for år tilbake. 

Man må ta mange valg gjennom livets løp, og et av mine valg måtte jeg ta etter mitt første panikk anfall som gjorde meg livredd for å gå ut døren. Jeg kunne valgt tryggheten og mure meg inne, men jeg valgte utfordringer og det å tørre prøve leve igjen.

Jeg har gradvis gjenvunnet kontrollen over eget liv og det å leve med angst, jeg har funnet strategier som hjelper meg tørre prøve.  Angsten skal ikke styre meg, jeg skal styre den. Jeg kan ikke alltid bestemme at angst anfallet ikke skal komme, men jeg skal være sjef over angst anfallet når det kommer.

Pulsen slår, hjertet dunker, tårene renner, jeg vet hva som er i ferd med å skje. Øynene går igjen, skjelvingene kommer. Kroppen forbereder seg på den uunngåelige stormen i et krevende løp. Jeg vet at pusten snart vil gå mot kortslutning, jeg vet jeg snart skal bli redd... jeg blir hysterisk, innerst inne vet jeg det ikke er farlig, men følelsene tar overhånd.

Jeg jobber intenst med å finne roen, jeg skal være sjef.  

Der kommer kvelnings følelsen. Jeg vet jeg må jobbe hardt nå, dette er mitt løp, min kropp og min pust. Heldigvis har jeg støttespillere under løpet som heier meg frem, de vil ha meg over mål streken. 

Men redselen  kommer, skjærende skrik, ukontrollerte skjelvinger og bevegelser med kroppen. 

Svetten renner, kvalmen sniker seg innpå, hode smerter ut av en annen verden..

Jeg går inn  i en transe, prøver finne kontakt med meg selv. 

Jeg kjemper, prøver fokusere, det går trill rundt, jeg er svimmel, føles som jeg skal falle...

Jeg mobiliserer alt nå, jeg skal være sjef å ta kontroll. 

Jeg kjenner jeg får mer og mer kontakt med meg selv, jeg skimter mål streken, jeg ser støtteapparatet hele tiden, det gir meg trygghet i tanken om å passerer mål streken stående.

Jeg kjenner pusten nå henter seg fra lenger ned i brystet før det kommer ut. Målet er at hvert åndedrag skal komme helt fra magen, men veien dit er trang og byr på mange hinder underveis. 

Føler nå jeg klarer fokusere mer, skjelvingene avtar, jeg kjenner alle hinder under bena, men står mer støtt nå.

Kroppen jobber på spreng mot mål streken, jeg skal gjenvinne kontroll over pusten. Jeg skal klare dette.  

Tanke kaos i hodet, føles som alt flyter rundt, ingenting er på plass. 

Pusten når endelig magen. Den har passert alle hinder på vei ned.

Jeg får kontroll. Jeg passerer mål streken.  😃

Jeg er utslitt etter dagens løp, må legge meg ned.

Jeg har akkurat  våknet etter noen timers søvn. Kroppen er fortsatt sliten. Jeg gråter av fortvilelse over at jeg nok en gang presset kroppen min for hardt. Angst anfall kommer når jeg er sliten. 

Gråt går over i lykke og mestringsfølelse.  Jeg klarte å overvinne dette igjen! 👍😀

Jeg kan ikke se på angst som noe helt forferdelig, da vil det lettere kunne ha overtaket på meg. 

Jeg ser på angst som en utfordring, men en utfordring jeg har kontroll på!!!

Å skrive har for meg fungert som terapi og debrifing.

Våg og vær ærlig om psykiske utfordringer - applauder åpenhet!!!😎

"FORTELL MEG AT DET ER GREIT "