I dag er jeg 38 år og 1/4 del og 70 % ufør.
Solen har alt vært oppe noen timer. Himmelen har en nydelig blåfarge som påminner oss om at våren nå er i gang. Fortau blir kostet og syklene er i gang for både liten og stor. Det virvler av folk ute dog med avstand til hverandre, et godt syn i disse unntakstilstander med corona virus som påvirker oss alle.
Gå turen min er ved veis enda da det tikker inn melding om at jeg har mottatt brev fra Nav elektronisk. Jeg vet hva det betyr, det er nå jeg skal få beskjed, det er nå jeg skal få vite hvordan fremtiden blir.
Kvalmen og uroen sprer seg i kroppen på et blunk. Hodet er sprengt av kaotiske tanker og mulige svar jeg selv lager om utfall av meldingen jeg nå har fått, som skal gi svaret på min søknad.
Tiden fra innsendelsen til svaret som nå er kommet, har føltes som en evighet. En evighet med det uvisse. Følelsen av at jeg har lagt fremtiden min i ukjente mennesker hender, gjør noe med meg. De kjenner meg ikke, de vet ikke hvem jeg er. Enda skal disse menneskene ha bestemmelses rett over meg. De skal avgjøre om det jeg har sagt om meg om mine utfordringer er troverdig eller ei, samt andre uttalelser fra ulike instanser. Hva vet de egentlig? Hvordan skal de kunne stake ut kursen min videre i mitt liv?
Jeg får tastet inn mobil kode, kjenner jeg blir skjelven. Vet det er rett før brevet vil komme opp på mobil skjermen. Sekunder føles som minutter der jeg venter, plutselig kommer siden opp.
Innvilget…
Jeg braser sammen i gråt, tårene renner ned som en foss, ustanselig…
hvorfor? Hva skjedde nå? Ut av meg selv opplevelse.
Rart hvordan følelsene våre spiller en et puss. Man tror man vil reagere på en måte, men reagerer stikk motsatt. Følelsen av skyld, håpløshet, dårlig samvittighet og udugelighet for å nevne noe , opptar nå hodet mitt fullstendig. Det er jo nå jeg skulle vist glede, stolthet, takknemlighet. Jeg skulle jublet, eller?? I stede for er jeg flau og skamfull.
Jeg får landet etter en prat med samboer og familien min som støtter meg. De forteller at det er greit, noe som får meg til å føle meg som meg selv igjen. Jeg får roet meg ned, tankene begynner å klarne og følelsene begynner å stabilisere seg. Jeg begynner å skrive, sette ord på dette. Sette ord på det å ha fått innvilget gradert ufør. Jeg har sett på dette som tabu , at det er bare andre som har det, ikke jeg. Jeg har sett på det som å gi opp, beklageligvis har jeg hatt disse holdningene. Men det er ikke holdninger til at jeg mener andre gir opp, kun meg selv.
Har jeg gitt opp? Har jeg valgt dette selv? Burde jeg forsøkt lenger? Er spørsmål jeg stiller meg selv, om igjen og om igjen og om igjen.. hva sier de rundt meg? Familien vet jeg er der for meg, men hva med venner, kollegaer, naboer, foreldre til mine barns venner og andre? Vil de se annerledes på meg fordi jeg ikke mestrer arbeidslivet slik som de eller har utfordringer med helse og hørsel ? Vil de syntes det er flaut å være venn med meg?
Men jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal gjemme meg. Jeg skal fortelle, være åpen og ærlig slik har jeg har vært med mine utfordringer knyttet til hørsel. Jeg har erfart at det gir meg mye tilbake ved å tørre knekke tabubelagte områder. Kanskje flere følger med etterhvert og tørr å vise seg sårbar med sine tanker og utfordringer. Jeg trodd aldri dette skulle hende meg, men brått var jeg en del av ufør statistikken. Dette kan skje oss alle.
For det er sårt og vondt og til stadighet måtte svare på slike spørsmål om hvor mye man jobber og hvorfor ikke mer osv. Det er et nederlag å bli påminnet dette. Det er ikke frivillig at man går ned i inntekt hver mnd. Og få livet snudd på hodet å bli mer meldt ut av arbeidslivet som for oss mange er en viktig del av hverdagen. Følelsen av å ha noe å gå til, et stede andre har behov for deg og at du gjør noe meningsfylt, til at du plutselig ikke skal være en del av det i like stor grad. Er vel ingen som ønsker det?
Jeg vet mange sikkert vil undres på å tenke « får hun gradert ufør for det»? Eller « jeg har det da mye værre enn hu der med hørselsutfordringer, men jeg fighter i full jobb hver dag og legger meg ikke ned og klager» eller bli kalt «naver» for ikke å snakke om at « jeg er da også sliten og stressa men er ikke ufør for det»
Jeg tenker vi må slutte å slå alle over en kam. Man er ikke mindreverdig selv om man er ufør eller delvis ufør. Man er en fullverdig borger på lik linje med alle andre for det. Vi må slutte å tro og mene noe annet. Jeg vil heller ikke bli sett på som snylter, jeg bidra i samfunnet på andre måter når jeg har kapasitet til det.
Tenk om vi alle bare passet våre egne saker, fortalte hverandre både med og uten utfordringer at det er greit at vi er som vi er uansett hva og hvordan.
Det er greit og ikke være i jobb eller i full jobb. Det er så mye vi ikke vet om andre. Du ser meg på butikken, du ser meg joggende ute, du ser meg på turer og aktiviteter med barna. Du ser meg i sosiale lag.
Jeg ønsker så inderlig at andre skal øke sin bevissthet rundt egne holdninger og heller tenke så bra at du gjør dette og mestrer det, i stede for og tenke negativt som at vi som er ufør skal være i isolasjon. Det mange ikke vet eller kjenner til er de du ser ute som du vet ikke står i jobb eller bare deler i jobb, hvordan de har det når de kommer inn igjen. Eller hvordan de har det etter de har jobbet noe. Du er ikke glassmester og ser ikke inn igjennom husveggen. Du ser ikke hvordan noen kanskje må ligge etterpå eller hvile. Du ser heller ikke tårene , håpløsheten eller smerten som oppstår i etterkant når man har presset seg til det ytterste fordi man ikke vil total isolere seg. Eller følelsen jeg hadde i det sosiale laget der mesteparten for forbi meg fordi jeg ikke hørte og hvordan jeg anstrengte hele kroppen min og skjerpet alle sanser for å prøve få med meg noe. Du så ikke igjennom husveggen min da, du så ikke hvordan jeg kjempet en kamp etterpå for å få igjen krefter. Hvordan dagene mine i etterkant kan blåse forbi som vinden som får trærne til å vaie, til det en dag endelig slutter å blåse og trærne står støtt og stille igjen og lader opp til neste vindkast.
Jeg har valgt å se på ufør som et hjelpemiddel for den med svekket helse som har behov for et annet opplegg enn mannen i gata, for å kunne leve et tilsynelatende godt liv med den reduserte helse som alt er.
Ufør for meg er et hjelpemiddel for at jeg skal kunne klare å beholde de prosentene jeg har på jobb som jeg er så stolt av å fortsette ha.
Et hjelpemiddel for at jeg skal klare å hente meg inn igjen etter jobbing, et hjelpemiddel for å holde hodet over vann. For å ha overskudd til å ta del i barna og familien min sin hverdag og i deres liv. Et hjelpemiddel for å kjenne på inkludering, mestring og samhold i stede for at jeg ekskluderer meg selv pga utmattelse, sorg og smerte.
Jeg er innforstått med at det er trangt om nåløye for å få innvilget ufør, derfor har jeg etter følelsene mine var i oppblåsing umiddelbart etter jeg leste ordet « innvilget» , landet på en stor takknemlighet. Takknemlighet for å ha blitt forstått og blitt trodd av ulike instanser. Det får meg til å føle at det er greit, andre ser de behovene jeg har, ikke bare jeg selv og de nærmeste rundt meg. Jeg vet det er mange rundt omkring som ikke har fått innvilget sin søknad og frustrasjonen som naturlig følger med dette , men tenk på deg og ditt, og ikke legg deg oppi andre sitt! vi må spille på lag og motivere hverandre i stede!
Jeg vet at mitt honnør kort snart vil komme i posten. Det er mye følelser knyttet til det også. Det føles så tabubelagt, som at jeg blir satt i en bås. En bås bestående av de som ikke er fullverdige borgere. Men jeg har bestemt meg for å bære honnør kortet med meg med stolthet, ikke bare ha det i lomme og ikke bruke det.
Jammen skal jeg kjøre kollektiven nå!
Fortel meg at det er greit , og at vi sammen kan se på ufør som et hjelpemiddel og ikke som isolasjon!
Og bidra til at det ikke skal være tabu fylt med fordommer å være helt eller delvis uføre.
Og husk: tenk på deg og ditt og ikke legg deg oppi andre sitt!
Jeg er fortsatt meg 38 år og 1/4 del i dag og 70% ufør
