Så feil kunne jeg ta

Ansikt som gløder, hender som brukes. Nydelig kommunikasjon, personlig kommunikasjon,  

ord formidles med hele kroppen, fantastisk. 

Usikkerheten, tristheten over tapt hørsel, frykten for fremtiden, frykten for å tre inn i de døve sin verden … var tanker som tidvis fylte mitt hode før avreise til Ål og tegnspråk skole. Nå noen dager etter og det nærmer seg hjem reise, har alle disse tankene blitt snudd helt på hodet. Nå er det hverdagen hjemme jeg gruer meg til. 

Hadde noen fortalt meg at det ville bli snudd slik om på tankene mine før avreise, hadde jeg virkelig lurt på hva de hadde drukket til frokost.

Før vi reiste trodde jeg at hjemme med jobb, nettverk, aktiviteter og lignende er det trygge for meg. Jeg føler meg ikke så usikker der, som jeg gjør borte med fremmede mennesker. Trodde jeg..

Men etter noen dager her på tegnspråk skole med tegn som kommunikasjons måte, mange timer hver dag, samt øving med familien på kvelden, har dette forandret seg. Å være her i Ål har gitt meg en trygghet.

I tillegg kommunisert med andre med hørselshemning i ulik grad som alle er her for å lære tegn, mennesker som jeg har identifisert meg med, mennesker som forteller de samme tanker og utfordringer som jeg selv sitter inne med. 

Det har ikke på noen måte vært klaging, men realitetsorientering på hva det faktisk vil si å ha et så sterkt hørselstap både i jobb sammenheng, men også privat sammen med familien, aktiviteter, foreldremøter og venner. Hvordan hver dag er en prioriteringsliste og hvordan man ser at det ikke maktes å la alt gjennomføres, da det i stor grad går utover privatlivet med familie og hjem pga energi tapet det gir ved å være veldig på konstant ved å lytte, tolke og forstå. 

Hvordan man tidvis må prioritere seg selv med avslapping for å kunne mestre resten av dagen, men også kanskje dagen etter eller flere dager etter der igjen. 

Hvordan man også tidvis må prioritere bort ting som for andre er en naturlig del av hverdagen, men som må vike for at man skal kunne ha overskudd til deltakelse ved f.eks. barna sine fotball kamper. 

Utfordringen min er at jeg foreløpig ikke fikser sånn prioriterings liste. Ved å velge noe bort, føler jeg at jeg mister noe. At jeg ikke virker interessert. 

Men vet at når jeg velger bort noe, så skal jeg ikke se på det som å miste noe, men heller få tilført noe! Tilført energi som gjør at f.eks. barna sin fotball kamp blir mye mer lystbetont for man møter med mer uthvilte ører til kampen. Slik at opplevelsen av den fotball kampen blir så mye bedre, enn om man møter opp sliten av energi tap pga en dag med ørene 100 prosent på i deltakelse med mange andre mennesker der tolkning og gjetning og munnavlesning er en stor del.

Jeg var i forkant livredd tanken på og måtte lære meg tegn, jeg trodde ikke jeg ville lære det, men håpet selvfølgelig. I tillegg var jeg veldig trist med tanken om hvorfor vi faktisk må lære disse tegnene. 

Første frokost med flere som snakket tegn seg imellom, gjorde noe med meg, jeg ble redd og uvel. Hadde lyst å løpe ut, avbryte hele opplegget. Jeg klarte ikke å se meg som en del av det språket eller miljøet. Jeg klarte ikke identifisere meg med dem. 

Jeg mener nok ikke da tegnene i seg selv, men det påminner meg om hvor dårlig hørsel jeg har, den resthørselen jeg er så redd for skal forsvinne, den resthørselen jeg er så glad i. Jeg ser meg selv langt der borte, døv… Jeg ser meg selv som ei redd jente med fullstendig panikk som ikke har hørsel. Jeg ser denne jenta fable i mørket etter lyd, hun ser folk prate, biler som kjører, stemmer på tv ’n, men ingenting høres … jeg ser denne jente bryter ut i panikk angst. Jeg ser denne jenta tar seg til hodet og ber til høyere makter om at de må gi henne lyd. Jeg ser denne jenta stå ansikt til ansikt med barn og samboer som prøver å si noe, men stemmene deres høres ikke ...

Mange tanker kokte i hodet mitt, men vi ble værende. Jeg realitetsorienterte meg på at dette er nå og bildene i hodet fullt med katastrofetanker er ikke nå, ikke enda …

Jeg er evig takknemlig for at vi ble værende og ga den en sjanse. En sjanse jeg ikke ville være foruten, en sjanse vi tok som faktisk har gitt meg enorm glede, en sjanse som nå gir meg sorg over å være ferdig med oppholdet for denne gang, en sjanse som ga meg innblikk i de døves verden, en sjanse som ga oss nye vennskap både for voksne og for barn, en sjanse som ga meg innlæring av viktige tegn, en sjanse som ga meg tilhørighet, en sjanse som har ufarliggjort bruken av tegn, en sjanse som ga meg det viktigste - nemlig smilet mitt tilbake som jeg hver dag har kunne vise min samboer og barn.

Lærerne har i stor grad også bidratt til denne tryggheten og selvsikkerheten jeg har fått. Jeg har for første gang på lang tid følt jeg har mestret mange samtaler godt.  Gjennom tiden med nedsatt hørsel i mange samtaler, sosiale aktiviteter og kurs, har jeg beklageligvis ikke fått med meg alt, man kjenner på håpløsheten og følelsen av og ikke mestre noe, mestre noe så lite som å høre hva andre sier, eller alle de vonde misforståelsene.  En vond følelse. Og den vonde og ekle følelsen som kommer over hele meg idet øyeblikket jeg oppdager hva jeg ikke har hørt eller misforstått ... unner ingen den. Tenk deg selv, noe du har gjort som ingen andre skal vit, og brått blir du ferska! 

Men disse dagene har jeg kjent på mestring og følelsen av lykke knyttet til det. Jeg har kunne delta i undervisning, delta i samtaler med andre døvblitte og døve hvor jeg faktisk har oppfattet og forstått. Kjent på følelsen av at jeg har fått med meg alt. Jeg har forstått mer enn hva jeg hadde drømt om! 

Lærerne roser oss og er ubeskrivelig flinke til å lære bort. Med de føler jeg meg trygg på at dette kan jeg lære og de har vist meg at tegnspråk er et vakkert språk og visuelt språk. Et språk som gjør at du faktisk må se på den du snakker med, samtalen blir mer personlig. Du kan ikke gjemme deg bort eller se ned når du prater. Man må se opp og frem. I tillegg må du faktisk bruke munn og ansikt på en annen måte. Skal du si noe hyggelig eller gøy, kan du ikke bare ha et flatt ansikt uten mimikk, du må vise med hele deg at det er gøy. 

Vi hørende har et utrolig flatt språk, kjedelig språk. Svært lite mimikk. Må ikke lette på en finger en gang for å kommunisere. 

Vi klarer jo ikke engang se hverandre inn i øynene. Vi er verdens mestere i å gjemme ansiktene våre når vi prater, ser først til ene siden og tilbake med kanskje to sekunders øyekontakt, før blikket dras mot andre siden, så kanskje opp i taket før nye to sekunders blikk kontakt igjen … slik fortsetter det til samtalen er ferdig.  

Man kan ikke bare stå å rope, man MÅ gå bort til personen, prikke forsiktig to ganger på skulderen til den du vil kommunisere med.

For hørende er det enormt mye roping i hverdagen, det inkluderer meg selv! Hvor ofte roper man ikke til både mann og barn? Hvor masete er ikke det? Jeg liker ikke å rope eller bli ropt til, men jammen fortsetter jeg ... jeg kan jo heller ikke forvente at de rundt meg skal slutte med det, når jeg gjør det selv.

Men etter disse dagene, kjenner jeg på roen rundt denne måten og ta kontakt med andre på. Slik praktiserte vi ikke bare mot våre døve lærere når vi ville ha deres oppmerksomhet, men også mot de andre døvblitte på kurset. Det var en så behagelig kommunikasjonsform som jeg vet alle ville blitt glad i, bare de hadde blitt kjent med det. Jeg stiller spørsmålstegn på hvorfor ikke tegn er en del av grunnskole opplæringen. Eksterne forelesere forteller om en stor andel døv fødte som lever isolert, med mindre selvtillit og selvbilde. Hvor utfordrende hverdags situasjoner kan være. Jeg tenker på hvordan vi kan gjøre dette til noe bedre. Alle burde lære tegn. Mye viktigere enn for eksempel fransk!! Hvertfall for min del! For ikke snakke om sidemål.

Tenker på mine barn som nå lærer seg tegn, hvor heldige de er som får lov å bli kjent med dette språket. Hvilke fordeler de har senere i livet om de vil møte på andre barn/ungdommer som er enten døve eller svært tunghørt som bruker tegn. Det gjør meg så stolt å vite at mine barn kan bidra til inkludering for andre.

Jeg kjente også på at tinnitus var mindre fremtredende de dagene på Ål. Jeg er overbevist om at det var pga mindre støy. Ingen som hadde mulighet til å prate i munnen på hverandre, alt skulle foregå ved bruk av munn og tegn. Disse dagene var utrolig god å leve i for meg med høreapparat og tinnitus. 

Leve på denne måten gjorde også at energien ikke gikk så brått ned etter endt dag. Så klart ble man sliten av å lære mye, hele tiden være på for å forstå, men dette gjaldt døvblitte som hørende! For meg ga det heller energi! Hodepine ble også borte disse dagene, det fordi jeg kunne senke skuldrene når jeg skulle kommunisere med andre! Trengte ikke engste meg for om jeg ville kunne delta i samtaler og om jeg ville forstå hva som ble sagt. Trengte ikke tenke på om jeg ville dumme meg ut og misforstå, vi var alle der i samme båt. 

Jentene har vært så utrolig tøffe disse dagene. Deres første skoledag i 3. og i 6. klasse vil de for alltid minnes som en annerledes første skole dag. De vil kunne se tilbake på det 2019 som det året… Det året deres første skole dag var på Ål folkehøgskole i Hallingdal, det året da de første skole dag skulle bli beriket med tegn i stede for tale. Det året de ble satt i klasserom med døv lærer uten tolk, det året de måtte legge om tanke mønstret på hvordan kommunisere med sin lærer og ikke bare rekke opp hånden og si noe med lyd. Det året de fikk nye klasse venner, det året de alltid vil huske.

Vi er så stolte av dem, de tok utfordringen på strak arm, dette ville de lære for å kunne kommunisere med mamma om hun blir døv. 

Takknemligheten over å kunne oppleve dette med familien, takknemligheten over forståelsen andre viser oss, forståelsen skolen til jenten har vist ved å gi de fri, forståelsen arbeidsgiver viser ved å gi permisjon for å delta på dette, takknemligheten for at Nav innvilger dette og dekker hel oppholdet, takknemligheten over saksbehandler på NAV, min hørselskontakt, fastlege, samtale terapeut på Gaustad og min lege på rikshospitalet som heier på oss og samarbeider for at jeg og vi skal få det best mulig. 

Takknemligheten over å bli tatt så godt imot av de døve på Ål, som har gitt en verdifull innsikt for meg og min familie.

Den største takknemligheten er min fantastiske samboer som gjør dette mulig, som vil gjøre dette sammen med meg. Som lar meg vite at mitt hørsels tap og denne uvisse fremtiden med lyd ikke spiller noen rolle i vår relasjon. For han vil jeg alltid være meg, det gir en så enorm trygghet i hverdagen. Jeg trenger ikke måtte gjøre meg til, jeg trenger aldri late som, med han kan jeg alltid være meg selv på godt og vondt. Han støtter, trøster, får meg til å le og får meg til å føle meg spesiell for han selv med mitt hørsels tap. Blir aldri sur når jeg ikke hører, ler aldri av meg når jeg misforstår, eller kanskje noen ganger!! Men da er det på mine premisser, når han vet det er greit. Man må ha litt ironi og humor oppi dette, for mange av misforståelsene er faktisk ganske komiske!!

💗💗💗

En stor takknemlighet over de beste jentene på jord som deltar på dette med nysgjerrighet og åpnehet. Som forteller andre stolt hva de lærer og hvorfor. De er ikke flaue av mamma sin hørsel, de forteller til andre med en trygghet og stolthet av at de er med og eier denne situasjonen vi er kommet oppi. Samboeren min og jeg er så stolt av dem.

Et viktig budskap:

Man mister ikke hørsel, man får tilført døvhet

Livet venter ikke- livet er☺

Jeg er klar!

Jeg bråvåkner, ser på klokka. Oppdager at jeg faktisk har sovet hele natten. Tar meg meg tid i noen sekunder for å gruble over hvordan det kunne skje! Men tankene er kjapt tilbake etter grubling over nattens søvn til dagens plan. Det er i dag reisen vår til et annet språk starter. Dagen som vi har ventet på i lang tid. Dagen som har virket så fjern i mange uker, men som plutselig er kommet. Dagen som jeg vekslet mellom å skyve foran meg så langt jeg kunne, til å kunne ønske den kom fortere. Jeg har delte meninger og følelser knyttet til dette. Glad og takknemlig for at vi får denne muligheten, men samtidig sorgen over hvorfor vi må lære dette.

Barna har sett fem mot dette med blandede følelser. Det er knyttet opp mot fravær av første skoledag som hvert år er en stor dag,  men også selvfølgelig uvitenheten om hva vi skal begi oss ut på sammen. Heldigvis er det så god støtte rundt oss , som alle har fortalt barna og støttet de opp om hvor heldige de er som får denne muligheten til å lære et nytt språk, et språk de kan dra nytte av i ulike sammenhenger, ikke bare kommunikasjon opp mot meg som mamma. En ubeskrivelig støtte som gjør at barna faktisk tror de er heldige og skal gjøre og lære noe svært unikt og betydningsfullt.

Vi har snakket mye om første skoledag og at den i år vil bli annerledes. Men på en positiv måte. Første skoledag i 3. Og 6. Klasse vil de huske livet ut. Det er ikke den tradisjonelle første skole dagen som er gjentagende på skolen hvert år, de skal få oppleve en helt annerledes første skoledag med andre barn de ikke kjenner. Første skole dag i år vil dreie seg om å lære tegn og bli kjent med andre barn som er i deres situasjon, nemlig at de er barn av tunghørt/døvblitte foreldre. De har en unik muliges til å bygge bånd med en felles plattform, de kan sammen snakke med andre barn om hvordan de opplever å ha foreldre som hører svært dårlig, har blitt døv eller er i ferd med å bli døv. Jeg tror ikke det er kun vi voksne som kjenner sorg over tap av hørsel eller har masse spørsmål, jeg er ganske sikker på at barna også kjenner noe sorg knyttet til dette og usikkerheten og spørsmålene de sitter med knyttet til dette og kanskje også deres tanker om fremtiden med mamma sin hørsel.

 Samboeren min får også muligheten til å bli kjent med pårørende til ektefeller/ samboere, sammen kan de også utveksle tanker, følelser og erfaringer. Sammen kan de snakke og føle en forståelse av andre i samme situasjon.

Vi er evig takknemlig som bor i Norge og får dekket dette tilbudet her. Et tilbud som er så tilrettelagt for familien.

Jeg står opp, går rundt meg selv. Vet ikke hva jeg skal gjøre først og sist. Pakker litt, vasker klær, lager frokost, tilbake igjen til pakking før jeg fortsetter med maten igjen. Vekker samboer og barn før jeg pakker litt igjen . Plutselig står jeg på badet og vasker., vimser fra det ene til det andre. Uroheten kommer snikende, alvoret slår meg kraftig. Jeg får tak i samboeren min, setter meg på sengekanten. Tårene fosser ut, ingen sluser, ingenting som stopper. Skjelver i kroppen, samvittigheten trer inn med et kraftig spark. Samvittigheten sier meg at det er egoistisk og ta barn og samboer ut av deres daglige liv for å reise mange dager ,og i flere omganger til Hallingdal. Kan jeg gjøre det? Spørsmålet gnager seg gjennom hodet mitt, det gir seg ikke. Føles som det snart har gnagd seg gjennom det som mulig er… det gjør vondt, kjennes sårt… vil at smerten skal forsvinne, vil ikke ha disse tankene. Gjør jeg det rette her? Er jeg en ansvarsfull voksen tar de med på dette? 

Lykken er en samboer som roer meg ned og forteller meg hvor stolt han er av meg, min åpenhet og min styrke til å stå frem med dette og gå løpet helt ut med familien. At han og barna inkluderes i dette og at dette er noe de vil og er viktig også for dem. Dett er noe vi skal gjøre sammen. Han forteller på en slik måte at jeg tror han, gnagingen slutter, sårheten forsvinner, fossene i øynene stopper opp, uroen i kroppen blir borte, pusten normaliseres, øynene kan åpnes, føler jeg har stemme igjen, jeg kan prate. Smilet kommer. Jeg er klar!

Barna får besøk av venninner, vi baker muffins som de skal kose seg med. Venninner som vil komme innom å si god tur med lykke ønskninger, venninner som bryr seg om hverandre som er der for hverandre i tykt og tynt. Allerede i denne alderen ser jeg hvordan de former vennskapene og at de allerede har flotte verdier som et vennskap skal ha, et samhold som er betydningsfullt, venninner som savner hverandre når de er borte fra hverandre. Venninner som lager avskjedsgaver når de skal reise. Venninner som oppriktig bryr seg og som er glade i mine barn. Mamma hjerte varmes veldig av å se og oppleve dette. 

Foreldrene våre er innom og venner sender oss lykke ønskninger. Det er oppriktighet fra alle kanter. Det forteller meg at det er mange der ute som støtter opp under vår nye hverdag. Det viser at åpenhet gir en så mye varme, kjærlighet og omsorg. Det gjør disse utfordringene noe lettere og hanskes med!

GPS viser Hallingdal i underkant av 30 min igjen. Tankene begynner å svirre igjen, forventningene bygger seg opp. Hvordan ser det ut?hvem skal vi møte?hvordan blir dette…?

Ål i Hallingdal står det plutselig på et skilt, noen minutter igjen så er vi der.

vi kjører oppover og oppover og oppover… og oppover igjen… mange svinger. Føles som vi aldri når toppen. Jeg biter merke i ordet døvsenter på et skilt… kjenner det river i hele meg, døv…. Jeg har fortsatt ikke klart å vende meg til jeg faktisk i fremtiden vil måtte være i kategorien døv… jeg er jo alt døv på et øret, men tvi holder så godt jeg kan på det andre. Men det er jo nesten ikke mer å holde i, tauet jeg holder i er blitt tynnslitt, jeg vet det vil med tiden ryke. Jeg vet jeg vil trenger en livbøye til å redde meg… 

vi kommer frem. Jeg går rett på toalettet , da jeg kommer ut igjen og går mot resepsjonen sammen med jentene og samboeren min snakker dama i resepsjonen med en som sikkert også skal på et kurs. De snakker tegnspråk, ingen lyd fra munnen, bare puste lyder.

 Jeg takler det ikke og går unna. Jeg så livet mitt passere i revy med tegnspråk som kommunikasjon, jeg blir uvel… jeg vil ikke dette. Jeg vil ikke stå å bruke hendene mine på denne måten og hvertfall ikke at andre må bruke hendene til meg for at jeg skal uten kommunisere med dem. Jeg er født med to ører som hører  eller har hørt…hvorfor er ikke hørselen der på ene øret og hvordan våger det andre øret og stadig tape hørsel?  Jeg fikser det ikke, jævla dritt… tårene  kommer igjen, gang nummer to. Hva søren er det da?? Ikke grått på evigheter også skjer det to ganger på en dag, en dag som skal være alle gledens dag med tanke på hvor heldige vi er som har dette tilbudet. Jeg stigmatiserer ikke de som bruker tegnspråk, det er bare at det er så nytt for meg og skremmende at jeg tenker negativt om dette. Jeg mener ikke å sette mennesker som er døve i bås, men forståelsen for at jeg bruker tid til å vende meg til denne verdene. Vende meg til å stadig høre mindre og mindre, er ikke noe som er gjort på kort tid. Min datter plystret her om dagen, jeg hørte det ikke bare blåse lyden. Hun spurte om jeg ikke syntes det var rart og ikke høre den lyden. Jeg svarte at så klart er det rart, men at jeg fortsatt husker hvordan lyden er. Og den lyden er mye finere enn den blåse lyden jeg hører!

Men som hver gang, biter jeg bokstavelig talt tennene sammen, tørker tårene der jeg står og glaner på en tavla som jeg fortsatt ikke har sett hva slags ark som faktisk henger der.. jeg manner meg opp og tar med de andre til skranken. Dama forstår at jeg hører så hun prater vanlig, men bruker i tillegg noen tegn, tegn som vi ikke klarer tyde om hun ikke hadde brukt stemmen sin. Hun er veldig koselig og gir god informasjon. Hun forteller hvilket bygg jentene skal ha skoledagen sin og hvor vi voksne skal være. Hun forteller også at det er flere jevnaldrende barn som skal på samme kurs som oss, da kjenner jeg mye letter fra min skulder. Da vet jeg at de skal få et samhold med noen på sin egen alder. Kvelden avslutter med kveldsmat på skolen før vi reiser til overnattingsstedet. Vi er først inne i matsalen. Samboeren min sier høyt til kokken « vi er litt tidlig ute vi», kokken ser rart på oss og enser at vi snakker om noe, men ikke lett for han å vite hva, da vi oppdager at han er døv… ikke for å latterliggjøre de som er døve, men det ble bare komisk. Barna sytes det var spennende å oppdage at det jobber døve mennesker der. De gleder seg til å se mer tegn! Jeg senker skuldrene, skal legge meg og ser frem til dag 1 med læring av tegn. 

Jeg er stolt av at vi sammen skal gjøre dette og ser frem mot å tre inn i de døve sitt språk. Vi blir beriket med å utvide vårt nettverk ved på sikt kunne kommuniser med andre som også bruker tegn🌸

Livet venter ikke, livet er❤️

«Her ser du kurven din fra sist for 6 mnd siden, og her er kurven din fra i dag». 

Legen sine ord er ikke til å ta feil av…

Jeg ser det med engang, de er ikke like… 

Ute er det kaldt, grått med regn i luften. Jeg går med raske bestemte steg fra bilen og inn mot Rikshospitalet.

 Barna og samboeren hakk i hel, jeg har gått fra dem, jeg ligger noen meter foran dem. 

Jeg får beskjed om å gå til venterom 7. En ung og hyggelig mann kommer ut, det er min tur. Det er nå jeg skal ta en av de testene som skal si noe om hvordan hørselen nå er i forhold til for 6 med siden. Testene som jeg gruer meg til, testene som jeg bokstavelig talt hater. Det er vondt å ta tester som du vet du vil score dårlig på. Det er tester som du ikke klarer å lure og som er avgjørende for videre valg for fremtiden. Jeg lurer mange med hørselen min, men på disse testene sitter jeg som en spak liten og blek jente på muntlig eksamen som ikke klarer svare for seg. Den følelsen mange av oss her erfart gjennom livet. Uansett hvor mye du har pugget, får du det ikke til.

Lydene skytes inn og «trykke knappen» er som limt inn i handa mi, jeg sitter rak i ryggen, helt i ro. Handa blir helt klam da jeg holder hardt og bestemt grep om «trykke knappen». 

Bare fokuserer og er helt stille. Tørr ikke røre meg, da jeg er redd det vil gjøre det vanskeligere å høre. Men jeg er jo såpass oppegående at jeg vet det ikke skal ha noe å si. I slike situasjoner tror man de merkeligste ting, selv om man vet det ikke stemmer. Men vi har jo alle håp, ønsker og drømmer her i livet. Jeg venter og venter…

Jeg vil så gjerne klare å trykke på rett tidspunkt, jeg vil så gjerne høre lydene. Men de er dessverre ikke mange. Det er en plagsom lyd, men skulle så gjerne hørt den oftere. 

I tillegg med den tinnitusen og lyd orkester jeg har i øret, er det ikke alltid lett å skille hva som er i øret og hva som blir skutt inn av lyd via maskinen. De er tragisk nok tidvis veldig like. 

Av erfaring fra forrige gang,  tester de ikke lenger de kraftige lydene, dette da de lydene setter meg ut av spill et par sekunder når de blir skutt inn. Jeg er svært sensitiv for lyd, så øret mitt har ikke kapasitet til å ta de i mot, så svimmelheten slår inn. Heldigvis slapp jeg det nå!

Jeg testes deretter for ord og setninger, både med og uten støy. Jeg gir omtrent opp før første ordet kommer. Jeg vet så godt hvordan jeg sliter med dise enstavelses ordene, håpløst da konsonantene forvirrer meg. Endelsen hører jeg, men ikke hva ordene starter på, så da kan et ord, bli  til veldig mange alternativer for meg.  «Mor», «jord», «kor», «bor»? Ja, si det du.. ikke vet jeg…

Blir som å spille i lotto og der er vinner sjansen minimal, men du kan også ha flaks å treffe på riktig! 

Jeg får beskjed om å gjenta 50 ord. 50 er mange når jeg vet hvor utfordrende det er og når jeg vet hvordan jeg sliter med dette. For de som hører er ikke dette noe stress vil jeg tro å høre og gjenta 50 ord. Akkurat som matte leksen du blir hørt i der du skal svare på 50 matte oppgaver. Hvis du vet du kan det, er det ikke noe å grue seg til og underveis suser svarene av gårde uten betenkningstid.

For meg blir dette som å ha dyskalkuli med tall, jeg får det ikke til å bli noe vettu ut av oppgavene og tallene. De bare svirrer på utsiden av meg selv uten mål og mening. Og da er det sabla ikke lett å se frem til en slik utspørring med 50 oppgaver!

Jeg klarer noen,..så begynner jeg beklageligvis med litt kvasse ord som tilbakemelding til disse høyttaleren som de håpløse og greske ordene blir spyttet ut fra… men det hjelper ikke, ordene kommer ut en etter en likevel som en maskin med tyggis kuler som bare renner ut av, kule etter kule uten at du får stoppet det. Ikke klarer du fange så mange heller…  audiografen svarer ja de gangene jeg treffer, men ordet «ja», renner ikke akkurat inn som perler på en snor… 

jeg skjønner hvilken retning dette vil gå..

Legen kommer, jeg hører han i gangen. Blid og hyggelig og takker for sist. Han fremstår like trygg nå som sist og han ønsker barna velkommen til å delta i samtalen. Jeg er skeptisk , tenk om han sier nedgang og barna er tilstede, tenk om jeg da knekker sammen?? Men vi blir enige om at barna skal få være med i tillegg til samboeren min. Nervøsiteten kommer, jeg setter meg. Jeg har sett for meg denne situasjonen nå i 6 mnd. Hvordan vil jeg reagere enten han sier det ene eller det andre om testene? Jeg har sett for meg alt fra at jeg stormer ut, oppløst i tårer til at jeg bevarer fatningen stille og alvorlig. Når disse tankene har rast av gårde i hodet mitt, har også tanken slått meg at jeg ikke kan ta sånn på vei om den viser nedgang. Det er jo ikke verdens undergang, men jeg blir ikke enig med meg selv der, det fordi det for meg føles som verdens undergang å få beskjed om at det fortsetter  å gå ned, at jeg til slutt vil bli døv.

Håpløst å føre slike diskusjoner med seg selv i hodet da ingen av de involverte i hode mitt kan forlate plassen i sinnet og smelle døra etter seg ,og heller ikke la være å svare på mobilen  når den andre vil fortsette diskusjonen…

Han fortsetter… «10- 15 prosent nedgang»  « fra 60 prosent ned til 38 prosent score på ord»… «vi kan nå se en klar tendens på at dette går fort ned»…

Jeg stivner, vil ikke se på samboeren min eller barna. Jeg tror han heller ikke prøver å få øye kontakt med meg heller, da jeg tror han ønsker at jeg skal prøve forbli sterk utad for deres skyld, for å gi meg den mestringsfølelsen. For nettopp slik er han, han vil alt mitt beste, han vil jeg skal lykkes, han vil jeg skal føle selvstendighet og mestring.

Jeg går inn i en boble hvor jeg tar meg sammen. Kan ikke la meg knekke nå når barna er med. Jeg kjemper mot tårene, kjenner det kommer. Gjør alt jeg kan for å stenge igjen kranen, og denne gangen klarer jeg det, så bra at det ikke engang drypper. 

Blikk kontakten med legen er konsekvent hele tiden , jeg vil ikke miste fokus og vise hva som foregår i hodet mitt nå. Et lite blikk til siden nå, vet jeg at jeg blir vippet av pinnen og miste fokus om å være sterk.

Med et alvorlig blikk stiller jeg legen spørsmål tilbake, hvorfor meg?jeg føler dette så urettferdig. 

Vi hopper deretter over på CI, ordet er ikke like skremmende denne gangen som det var sist, ordet har modnet på disse 6 mnd. Jeg forteller om min takknemlighet over å være i deres system og deres oppfølging. Jeg føler meg trygg og ivaretatt og at vi snakker med noen som er spesialister, men viktigst av alt at man diskuterer sin fremtid med noen man føler virkelig vil det beste for meg og min familie.

Som jeg skreiv i siste innlegg, så har jeg hatt en følelse av resultatet, men jeg har ikke ville eller klart å si det høyt. Noen ganger kan man jo tro på høyere makter at det vil gå troll i ord man sier høyt. Her gikk det jammen meg troll i tankene mine i stede.

Det er vondt å få det bekreftet, vondt å tenke at hørselen ikke har strandet på sin vei, men fortsetter  sin reise sørover på kartet til verdens ende. Denne reisen har ingen retur billett, bare en vei. Men jeg vet at med hjelpemidler kan jeg gå inn å stoppe denne ferden og forhåpentligvis reise nordover igjen. Men når skal jeg gjøre det? Når er riktig tidspunkt ? Skremmende tanke, for med mine utfordringer med angst så er innsetting av et implantat i hodet mitt en klaustrofobisk følelse. Følelse av tap og kontroll, følelsen av å være innesperret da jeg ikke bare kan plukke ut den tingen fra hode og øret når jeg vil. Vet det for mange høres rart ut, men for meg er det en reel følelse jeg ikke bare kan skru av.

Jeg vet at man må fortsette fremover, gjøre det man kan for at livet og livskvalitet skal være best mulig. Aldri miste troen på at man kan ha et godt liv tross alle utfordringer man skulle møte på i livet. Det er ikke rom for å ligge nede for lenge, vi må alle reise oss og jobbe videre. Vi må stå på , støtte og hjelpe hverandre både med og uten hørsel, og med og uten andre utfordringer.  Leve livet som best man kan med de man er glad i ! Aldri glemme å le! Takknemlighet over mine barn , samboer, familie og venner❤️

                                  Fortel meg at det er greit.

                                  

                                  Livet venter ikke- livet er!❤️

                                                                           Kjersti E.F.