Med øynene ut mot intet

Sola lyser opp denne blå himmelenmorgenen, en nydelig dag i september!  Buskene vaier så forsiktig. Vinden kjennes kjøligere ut når den treffer ansiktet, så varsomt. Bladene er fortsatt grønne, men snart skal de forvandles til høstfarge. De vakre fargene som dessverre varer for kort, før bladene brått faller av og treet gjør seg klar til vinter. 

Barneskrål høres i det fjerne, det er en gledes lyd. Man hører de leker. Baller sprettes, barnsben som løper, munner som roper til hverandre, de ler.

Det er en fantastisk dag å sitte ute, stoppe tiden, reflektere, puste rolig og ikke stresse. Vite at man har tid. Tid til å gjøre det som er både viktig og bra for en selv, noe som gjør en godt. Noe som gir en energi i hverdagen, noe som gir glede.

Vi har alle tid, det handler om prioriteringer. Hva kan vente, hva kan du ta nå? Hva orker du nå? Når satte du deg ned sist uten å ha noe å gjøre? Uten mobilen i hånda, avisa i hendene, fingrene på spill konsoll eller med øynene på tv¨n? Bare nyte lydene av omgivelsene og med øynene ut mot intet. Ingen forventninger om samtaler, gjøremål ... Bare du fordypet i tanker og refleksjoner om deg selv og livet. Hvordan har jeg det egentlig? 

Det kan være skummelt å møte seg selv, ta seg tid til seg selv, fordype seg inn seg selv. Man kan være redd for å møte en man ikke liker, eller møte en som egentlig ikke har det så bra… vi har godt av og tidvis møte oss selv, reflektere over hvem man er, hva er jeg god på, hva må jeg jobbe mer med, hvordan opptrer jeg i samspill med andre? Dagene raser forbi, vi rekker ikke å følge med. På veien kan vi lett miste oss selv. Kanskje det er derfor man er redd for å ta seg tid til å stoppe opp å møte seg selv? Man er redd man ikke kjenner igjen personen…

Jeg har kjent på hvordan hverdagen tar meg, at den gjør noe med meg. Jeg vet jeg tidvis fremstår som en annen enn det jeg vil være. Jeg kan stoppe opp å møte en fremmed person, og den fremmende personen det er meg… det kjennes skummelt ut… men jeg vet det da er stresset som har forvandlet meg. Tidligere klarte jeg å stå i stress og en hektisk hverdag, men med tiden har jeg mistet den kapasiteten og overskuddet til det. Man må ha et ekstremt godt lager med energi og overskudd til å stå i en stressende og hektisk hverdag over lang tid. De som mestrer dette har en egen evne til stadig fylle på lageret før de fortsetter videre, men de fyller bare en kvart tank, kanskje en halv tank… det går ikke i det lange løp. Brått glemmer du å fylle, du stopper opp, klarer ikke bevege deg.

Det er utrolig krevende. Jeg var slik, men har innsett at det er fortid for meg. Jeg tenker det er ikke nødvendigvis en dårlig ting og ikke makte slik, vi er alle forskjellig. Jeg tenker det er bra at vi er forskjellige og med ulik kapasitet. Vi har alle uansett en viktig plass og utgjør en viktig brikke i samfunnet. Uten deg eller den, vil aldri samfunns bilde bli fullverdig. Vi trenger alle. Alt fra de som stadig fyrer av raketter og følger med den i full fart rundt, til de som kommer etter i snegle fart som tar dagen mer med ro, de som stopper opp og tar pauser. Men selv de med mye kapasitet og som er flinke til påfyll av energi, trenger også å stoppe opp og fylle full tank i stede for stadig små fyllinger som igjen gjør at du fort havner på reserven og der igjen, tomt..

Sola har vært oppe en stund nå, den avgir mer varme. Herlig å kjenne siste rest av en varmende sol. Luften kjennes ikke lenger så kjølig ut mot ansiktet. 

Jeg reflekterer over de siste måneder, med 30 prosent i jobb. Spørsmålet jeg så mange ganger har stilt meg selv, var det rett? Kunne jeg ha gjort noe annerledes. I butikker eller uansett hvor jeg ferdes, ser jeg folk i en eller annen type jobb. Jeg forsøker å identifisere meg med mange av dem, om jeg kunne hatt deres jobb med mine ører og kapasitet. Burde jeg ha prøvd mer? 

Men jeg har nå med tiden  funnet roen og tryggheten jeg må ha for å kunne kjenne på glede i livet. Jeg strever ikke lenger så hardt med å tenke ut jobber jeg kanskje kunne forsøkt ut. Jeg har landet. Ikke nødvendigvis permanent i et langtidsperspektiv, men for en god stund fremover. Jeg føler dette ikke lenger er like tabu og nederlag for meg.

Jeg har byttet mer fokus, byttet fokus bort fra alt jeg tenker at jeg burde gjort og klare til å fokusere på den jobben og den stillings størrelsen jeg faktisk har. Klappe meg på skuldrene for det! Jeg har landet mer og akseptert at jeg aldri vil få hørselen min tilbake slik den var. Akseptert lydene jeg ikke vil høre mer… at jeg alltid vil ha store utfordringer i sosiale lag, på aktiviteter…all tinnitus som er der 24/7 i mer eller mindre grad,  men sorgen over tapet av hørsel eller den tilførte tinnitus, vil nok aldri bli borte, men den har blitt og vil stadig bli bedre. Det handler om hva man kan få i stede, finne det som fyller tomrommet. Det skal også få være lov å kjenne på tunge dager eller ved situasjoner man blir påminnet omstendighetene rundt egen helse hvor man blir trist. Da er det viktig å bli møtt med forståelse og aksept.

Jeg minnes tristhet og tårer, selvfølelse på bånn, følelsen av å være den eneste som ikke maktet, følelsen av å være ubrukelig , en som ikke klarte jobbe fullt, alt var et tiltak, barna og familien lo, jeg hørte inne meg at det var morsomt det som ble sagt, men latteren min kom aldri ut. Den var fanget inni meg… i stede kom tårer som en fortvilelse over at jeg ikke klarte å le.. hva galt er det med meg? Jeg minnes all tiden som gikk med til negative tanker og frustrasjon over ikke å klare og snu det. Jeg savnet glade og gode tanker, jeg savnet å føle meg om en i gjengen, jeg savnet å ha det bra. 

Men om man virkelig vil, ja så får man det til! Jeg prøvde og feilet mye med ulikt verktøy som både jeg og de rundt meg mente ville hjelpe meg på veien, mye bruk og kast og lite som jeg følte passet meg. 

Men det handler om ikke å gi opp. Jeg fant etterhvert verktøyet og løsningen som passet meg i søken på et gladere liv fylt med latter og glede tross mine utfordringer med helse. Jeg fant meg selv igjen, dog i en litt annen versjon, men en absolutt bra versjon. 

Så nå sitter jeg her ute og kjenner duften av glede og overskudd. Overskudd til barna og familien. Men jeg kjenner også på utfordringen med å snakke om glede og overskudd høyt. Jeg vet det er så mange som jobber med tidsklemma til stadighet og som aldri finner tid til å sette seg ned. Jeg føler at andre kan se på det som et irritasjons moment at jeg jobber lite, men samtidig får noe penger og lettere ha overskudd til hverdagen. Det er ikke dermed sagt at det blir 70% fritid til å gjøre hva man vil og leve livet. Mange av de prosentene er hard jobbing for å kunne mestre hverdagen og for forberedelse til jobbdager. Deretter påfølgende tid med vanvittig tinnitus og en energiløs kropp som flere dager i etterkant går på høygir, men samtidig gir det meg en stor glede og mestring i etterkant!

Jeg vet hva som ligger bak , jeg er stolt av å ha blitt mer rakrygget og bruker ikke lenger like mye tid på hva jeg tror andre tenker. 

Andre får tro og mene hva de vil. 

Alle er vi individer og har behov for ulikt med verktøy her i livet for å klare oss best mulig. 

Med beina i kryss og mac’n på fanget kjenner jeg hvordan jeg nyter å sitte ute her å skrive. Skriving er utrolig behagelig. Man snakker kun med seg selv. Kun jeg som styrer denne samtalen. Det kjennes godt å rote ned i sjelen og lufte mine tanker. Vi har alle mange tanker i hodet, gjerne flere på en gang.. men med skriving får jeg plassert tankene lettere, og det er enklere å gå videre. Det er også givende å se tilbake på tiden som har vært, noe som gir motivasjon for veien videre. 

Det er en herlig følelse å ta innover seg inntrykk av å sitte ute en slik vakker dag, dog mangel på den berømte fuglekvitringen som alle snakker så varmt om! 

Bare lukke øynene, tenke på alle livets gleder som ikke er en selvfølgelighet. Ta aldri noen eller noe for gitt, ikke deg selv engang. Lev livet som at det skulle vært dine siste minutter. Ikke bruk krefter og tid på det som ikke gir deg noe. Stopp opp og fyll full tank. Vi er alle viktig og betydningfulle. Sett deg ut, lukk øynene og kjenn roen senker seg, kroppen blir tyngre, du faller godt til rette i stolen. Tørr å kjenn og føl etter hvor herlig det er, ikke tenk på alt du skulle burde eller måtte gjøre.

Lev akkurat her og nå!

Våg og sett deg ned og møt deg selv! 

Livet venter ikke- livet er!