Vi sees igjen neste gang, er de siste tegnene vi utveksler

Vi sees igjen neste gang, er de siste tegnene vi utveksler før vi går ut døren for denne gang. Veien til bilen er ikke lang, men skrittene dit kjennes tunge ut. Kjennes som jeg går i motbakke og feil vei. Skal vi hjem alt nå? 

Bilturen hjem gir god tid til refleksjon.

Nok et opphold på Ål folkehøgskole og tegnspråkkurs er over . Hvor blir tiden og dagene av?

Savnet etter stedet og menneskene er der allerede. Barna bak i bilen bare smiler og viser stolt frem de tegnene de har lært.

Øynene mine går igjen, mimring av gode minner og opplevelser farer gjennom hodet mitt med et smil om munnen.

Stedet gir meg ro dypt inn i sjela mi. Utsikten, omgivelsene og naturen er man bare nødt til å bli glad i. At jeg som by jente skulle sette så pris på alle fjell,daler og trær som omringer oss, hadde jeg ikke trodd.

 

Sola står opp bak fjellene, bladene blåser så forsiktig av trærne, fargene er så nydelige, som et vakkert malt bilde.

Det er så stille ute, ingen å se, bare meg og naturen.

Man kan se antydning til at frost snart er i vente. Sauer på beite rett ved og utsikten ned til Ål sentrum er unik. Himmelen er fortsatt noe mørk ved soloppgang, så man kan skimte lysene nede i sentrum. En liten og koselig by er på vei til å våkne opp.

Rundt meg mens jeg går min siste morgen tur , er alle vinduer fortsatt mørke, bak gardinene sover det hyggelige mennesker som også skal på ukens siste kursdag og er i samme situasjon -døvblitt.

Jeg går opp mot skogen, er i min egen boble, bare smiler og kjenner på gode følelser i hele kroppen , jeg er klar til å starte dagen, ta fatt på nye tegn!

 

Dette stedet gir meg en følelse av mestring, lykke og verdsettelse av den jeg er. 

Man lever her i en egen boble uten bekymringer, de er lagt igjen noen timers bil tur unna- de er hjemme. 

Her er ingen krav eller forventninger til å prestere på topp nivå. Du kan bare være deg selv, bare være deg!

Alle vet allerede din «hemmelighet» at du er døvblitt, du trenger ikke late som noe annet. Du kan trygt si «hæææ» flere ganger uten at noen irriterer seg over det!!

Skuldrene kan senkes, du skiller deg ikke ut som den ene i en gruppe som har hørsels utfordringer, eller den ene som skal prøve lære tegn. Vi er alle i samme båt.

Ansikt uttrykk, tydelig mimikk og munnbruk, blikk kontakt, bruk av hender og hele kroppen. Øynene sitter klistret med fullt fokus, ønsker så gjerne å oppfatte det lærerne formidler. De er fantastiske, formidlingsevnen deres er unik. De gjør undervisningen til en trygg og forutsigbar arena å være. Du blir møtt med respekt og forståelse av at det tar tid å lære og det er lov å feile. Ingen ler, i stede prøver de å hjelpe deg.

Faste uttrykk, grammatikk ... høres litt små skummelt ut. Hva mener de med det? På tegnspråk stokker de om ordene i en setning og det er flere ord de unnlater. 

Munnen deres former seg, munnen blir en o og med tunga litt ut samtidig som de bruker tegn. Hvordan kan det bety: "nettopp"?? Og hvordan skal jeg huske tegn der ord ikke mimes med munnen? Det ser veldig spesielt ut med slike uttrykk med munn og tunge, det er et godt stykke unna min kommunikasjonsmåter som hørende. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt rar da jeg skulle prøve å forme munn og tunge på disse faste uttrykk. Jeg ser ikke på meg selv som en veldig forfengelig person, men akkurat nå lurte jeg faktisk litt på hvordan jeg så ut! Vil de andre le av meg?   

Men jeg visste alt svaret! Så klart ingen ler!! Og vips føltes det faktisk helt greit å 

« brumme» med munnen! Fikk nesten litt dårlig samvittighet på at jeg i det hele tatt hadde tenkt noe annet... nå syntes jeg det bare er gøy når jeg får til de faste uttrykk som jeg har lært! Her igjen er det lærere sin fortjeneste, de gir rom for å prøve og feile og de gir rom for usikkerhet og de gjør alt for at du skal føle det som den mest normale ting å gjøre! 

Og når jeg kommuniserer med de, får jeg uten unntak en følelse av at de oppriktig interesserer seg for alt jeg prøver å formidle selv om det bare er enkle ord og tegn! De roser og backer opp, man kjenner på mestring.

Jeg er så takknemlig for at mine to døtre, min samboer, vår hund og jeg får muligheten til å reise hit. Å se barnas smil hver dag her oppe, gjør meg enda mer takknemlig. De står opp hver dag og gleder seg til en ny dag på skolen, ikke redd for å kommunisere med andre. Samboeren utviser stadig mer trygghet til å vise tegn og ser han virkelig prøver og han får det til, det gjør meg så glad! Hunden våres storkoser seg i naturen der oppe!

 

Jeg skimter barna fra vinduet, vi har alle pause. Jeg ser smilene deres på lang avstand. Hele kroppsspråket deres uttrykker glede. Jeg ser noen hender i lufta, jeg ser munnene deres bevege seg, jeg ser en glad kommunikasjon mellom lærer og elever!

Jeg blir både rørt,stolt og ydmyk. Rørt av å se hvordan de kommuniserer, stolt av hvordan de tar utfordringen på strak arm ved med å gå 5 dager på skole med døve lærere og bruk av tegn og lesing på munn! Og ydmyk av hvordan de setter sitt daglige liv hjemme med venner, aktiviteter og skole på pause for at familien skal lære tegn da mamma er døvblitt.

 Selv om et nytt kapittel her på Ål nå er avsluttet for denne gang, så er det godt å vite at boken ikke er slutt . Vi må aldri tro vi aldri har noe valg her i livet! Våg å begi deg ut på ukjente veier! Du vil aldri få vite , om du ikke prøver! Livet er ikke gratis, du må jobbe for å oppnå det du ønsker, det kommer ikke av seg selv!

Jeg er ikke lenger flau av å være døvblitt ,  jeg er stolt av å kunne og å bruke noe tegnspråk og stolt av å føle meg som en i gjengen hos de som er døve! Sorgen over mitt alvorlige hørselstap vil alltid være der, men tegnspråk skolen viser meg at det likevel finnes kommunikasjons muligheter!  

                                                                  

                 

Bilen rygges ned, øynene går opp, vi er hjemme !

Ål, vi sees igjen!

Livet venter ikke- livet er!!