En metaforisk skildring av livets bråe triste øyeblikk, de øyeblikkene som kommer så brått på, men likevel så ventet. De øyeblikkene hvor man føler man ikke er god nok, de øyeblikkene hvor man blir påminnet alle de drømmene fra fortiden om fremtiden, som ikke ble...De øyeblikkene hvor lyder utenfra og oppfattelse er så savnet. De øyeblikk hvor det kontinuerlige støyet inne i hodet og ører virker så håpløst og uoverkommelig å leve med.
De øyeblikkene hvor man føler livet er urettferdig, de øyeblikkene hvor sårheten griper et voldsomt tak rundt kroppen og holder stramt.. de øyeblikkene hvor man føler man sparker seg selv som ligger nede ved å ha mye negative tanker om seg selv da man ikke lenger mestrer like mye, de øyeblikkene hvor utmattelsen kommer til syne, de øyeblikkene hvor alt dette oppleves som et fysisk og mentalt bakholdsangrep. De øyeblikkene hvor man blir rammet av tristhet og håpløshet som man helst vil skjule for andre, og ikke snakke høyt om uten og egentlig vite hvorfor det må være slik.
Men viktigst er de øyeblikkene hvor realiteten finner sin plass igjen og man klarer orientere seg på nytt, hvorpå man blir påminnet gleden og takknemligheten over alt som vi så ofte tar for gitt i hverdagen...💗 De øyeblikkene hvor man igjen finner tilbake til varmen og tar imot kjærlighet og omsorg.
De øyeblikkene hvor man oppdager at sekundet som gikk er over, men at man må gripe tak i det neste sekundet 💪💗 og neste sekund, kan jo bli helt fantastisk!
Det slår meg brått og brutalt, som et uventet bakholdsangrep.
Jeg går ned for telling, klarer for noen minutter ikke gjøre rede for tid og sted. Kjenner meg forvirret og trist. Har fysisk vondt i kroppen. Klarer ikke å fokusere på annet enn smerten og kaoset i hodet, hva skjer nå???
Jeg skimter regnet som iler ned fra himmelen i rasende fart, store mengder. Regnet legger sin fulle tyngde på snøen, snøen sliter med å holde seg oppe, den synker sammen til sørpe og slafs.
Mørket omfavner meg på en uforutsigbar måte. Den fine og trygge lyse tiden svinner vekk over meg. Hva er det med mørket egentlig??
Jeg ligger nede i sørpa, klarer ikke å reise meg, eller orker ikke å reise meg. Sørpa kjennes tung og uhåndterlig ut.
Tenker hva er vitsen ? Hvem tjener på at jeg reiser meg når man uansett føler seg helt avhengig av andre for å stå støtt og stødig? Hvor ble det av staheten og stoltheten med å «stå på egne bein»?
Det heter seg at man ikke skal sparke den som ligger nede, men akkurat nå opplever jeg at den som sparker , det er meg selv, enda det er jeg som ligger der nede. Hvorfor gjør jeg det vondt verre? Hvorfor rekker jeg ikke umiddelbart ut hånden min i stede til de som vil ha meg opp igjen?
Samtidig som jeg ligger der og er frustrert , blir jeg lamslått av mine egne vurderinger og tanker, er det mulig... hvorfor gjør jeg meg vondt verre? Dette er ikke meg…
Men det er akkurat som at jeg har visst at bakholdsangrepet var faretruende nært, at jeg visste at det skulle skje. At jeg i en periode nå har kikket meg over skuldrene om det er noen farer som truer der bak. Den paranoide følelsen har vært så sterk, noe som har gjort at jeg ikke har våget å utlevere mine bekymringer grunnet mine egne tanker om og ikke uroe andre, eller være til bry.. Et sterkt ønske om å klare seg selv.
Kanskje jeg ikke var paranoid likevel , at det var gode grunner for mine bekymringer om at noe var på ferde... kjenner i etterkant at jeg burde våget å dele. Da vet jeg at de rundt ville gjort alt for å hindre angrepet , slik at jeg ikke ble slått i bakken.
Jeg antar at mange har erfart å bli slått i bakken en gang eller to, eller flere i løpet av livets gang.
Når man gjentatte ganger blir utsatt for bakholdsangrep , tenker man kanskje at man burde ha lært. Tatt mer forhåndsregler i hverdagen, vært mer forsiktig. Men hverdagen tar en allikevel , man gjør så mye for hele tiden holde hjulene i gang, være tilstede, være aktiv i sitt eget og andres liv, være der det skjer noe som kan gjøre vurderingsevnen svekket grunnet utmattelse. Man kan da uheldigvis få både dobbeltsyn, tunell syn, «svime» syn, eller hva man kaller det etter lang tid på minus siden med søvn i tillegg. Kanskje det tidvis er ting og oppgaver man burde sagt i fra seg om man kjenner faren er nær, da man kan mer utsatt? Eller dog som forebyggende..?
Kroppen rister, redselen tar meg, sårbarheten viser seg. Hjertet banker med en brennende smerte. Jeg fortsetter å sparke meg selv, selv om jeg vet det er feil. Jeg sparker en person som ikke føles som meg. Hvem er jeg? Pakningen på krana har gått, vannet fosser ut av øynene, ustanselig..
Jeg hører stemmen din, den beroliger. Jeg vet jeg ikke lenger trenger å være redd eller at jeg atter en gang har dummet meg ut, eller at dette var selvforskyldt.
Jeg vet du er her. Blikkene våre møtes. Smilet trenger seg igjennom et hardbarket ansikt. Jeg får igjen pusten, du finner pakningen til krana som var gått, sakte men sikkert stoppes lekkasjen, nå er det bare igjen enkelte avsluttende drypp. Jeg kjenner pusten din, jeg kjenner nærheten og tryggheten igjen.
Sparkene mot meg selv avtar, smerten slipper gradvis. Tomhetsfølelsen sklir sakte men sikkert over til glede og takknemlighet, stolthet. Stolthet over hvem jeg er, hva jeg mestrer, hva jeg er god på, hvordan jeg egentlig har mestret og takle forandringene og de nyoppståtte begrensningene i livet.
Etter et fall, tar det alltid litt tid å komme seg helt igjen. Det er helt naturlig at man slår seg i et fall og smertene svinner ikke vekk umiddelbart. Men de blir alltid bedre!
Kikk deg over skuldrene, aner du faretruende situasjoner er nær, si ifra, orienter deg på nytt, gå en annen vei! Ta deg tid til det som må gjøres for å unngå nye fall og bakholdsangrep.
Sekundet som gikk, er over, men du kan utgjøre en forskjell for sekundet som kommer!
Livet venter ikke-livet er💖
