Ååå takk og pris, det er bra! Da slipper jeg å være med på den ørebloggen din!
Hører jeg det kommer fra min yngste datter på 8 år.
En herlig start på turen fylt med latter!
Da er var dagen her igjen som jeg faktisk har sett frem til lenge. Det vet jeg barna og samboeren også har gjort. Denne gangen vet vi mer hva vi går til og hva som møter oss. Det er klart for nytt opphold på tegnspråk skolen i Ål i Hallingdal!
Barna er nå innforstått med at de også denne gangen kan måtte forholde seg i et klasserom med døve lærere fra dag en uten tolk. Forrige opphold var vi ikke forberedt på det noen av oss, så jeg hadde veldig vondt av min yngste datter som syntes det var veldig skummelt. Det kan jeg forstå, bare fremmende mennesker og i tillegg kommunisere med et språk man ikke kan. Barna er så tilpasningsdyktige at de sklidde rett inn i dette! Det gleder meg ekstra å høre at barna håper de møter igjen lærerne sine fra sist, enda de vet at ene læreren kun er vikar.
Samboeren min og jeg er klare for å bruke tegn igjen foran andre og mulig dumme oss litt ut, hehe!!! Det er ikke bare bare å gjøre tegn riktig, men prestasjonsangsten ga seg veldig fort sist!
Skal jo innrømme det at med tiden etter vi kom hjem sist, så ble det mindre og mindre bruk av tegn hjemme, vi har ingen gode unnskyldninger for det. Vi håper veldig at tegnene kommer fort tilbake bare vi sette igang igjen! Tror vi husker mer enn vi tror!
Jeg ser frem til alle disse dagene i det stille miljøet vi skal være en del av. Det miljøet hvor jeg ikke trenger anstrenge meg for å høre, det miljøet jeg føler at jeg mestrer noe, det miljøet som gir meg så mye, det miljøet som har gitt meg trygghet i at tegnspråk er et flott språk som man kan være stolt av.
Jeg fortsetter min åpenhet rundt min hørsel til de jeg møter og treffer på. Det gir meg mer og mer trygghet på at det er greit å ha hørsels utfordringer, at det er greit og ikke få med seg alt og det er greit å misforstå og det er greit å spørre opp igjen.
Denne bloggen gir også de fordeler ved at mange leser det og tar til seg det jeg skriver som viktig læring i møte med andre mennesker som de kjenner som også har utfordringer med hørsel. Jeg er så stolt over å ha bidratt til dette at andre kommuniserer på en bedre måte pga min åpenhet i møte med andre mennesker og også via bloggen!
Selv om jeg har begynt med åpenhet rundt mine utfordringer knyttet til hørsel, så er jeg fortsatt ikke helt komfortabel med å vise frem høreapparatene mine. Jeg har slik lengde på håret at jeg kan skjule de når jeg har dem på. Men hvorfor? Hva er jeg redd for? At andre skal snakke noe på det bak min rygg? At andre skal se rart på meg fordi jeg har to høreapparat og langt unna 85 år? Jeg vet ikke.. jeg vet bare at jeg skjems litt fortsatt for dem.. Men her på tegnspråk skolen, kan jeg sette opp håret og ikke tenke noe på det, for her går jo mange med høreapparat uansett i alle aldre. Disse brukes så klart ikke i undervisningen, da foregår alt uten lyd og bare tegn.
Målet mitt er at jeg om ikke så altfor lenge skal bære høreapparatene med stolthet. Jeg har også tenkt på dette med CI hvis jeg går for operasjon. Den ene delen vil da sitte på utsiden av hodet. Jeg kan ved langt hår gjemme den, men skal jeg det? Kanskje jeg bare skal ha den synlig så alle ser? Jeg kan si at jeg skal det nå, men når jeg kommer til stykke… vi får se…
Men nå er det gjengen min og tegnspråk skolen det handler om! Vi er klare for nytt opphold her i vinter landskapet med fantastisk utsikt. Vi gleder oss! Denne gangen har vi tatt med familens nye tilskudd, vår søte lille hunde valp!
Avslutter med en klapp på skuldra til meg:
Snakket senest med en mor her om dagen hvor jeg fortalte at vi skulle på tur mot slutten av samtalen vi hadde. Moren lurte på hva vi skulle i Hallingdal, jeg fortalte da hvorfor. Men det tok henne litt tid å forstå, for hun har ikke oppfattet enda at jeg hørte dårlig.
Da starter reisen vår videre i tegnspråk verden!
