en drøm jeg ikke visste jeg engang kunne ha, har gått i oppfyllelse!

En drøm jeg ikke visste jeg engang kunne ha, har gått i oppfyllelse

Klokka mi durer, innkommende melding. Jeg klarer ikke og ikke se på, selv om jeg vet at det mest sannsynlig ikke er noe viktig. Det jeg sitter med nå er viktigere. Jeg sitter midt i opplæring av mer tegn på Ål folkehøgskole! 

Lite visste jeg da jeg sto opp i dag, at denne dagen ville bli snudd opp ned, at denne dagen ville bli husket med stolthet og glede, et spørsmål jeg aldri hadde noen gang våget å håpe skulle komme, kom!

Jeg klarte ikke å dy meg, jeg måtte kikke på klokka mi hva som tikket inn av sms. « kan du komme til administrasjonen?, jeg har noe spørsmål til deg»
Hjeeelp tenkte jeg, hva har jeg gjort galt nå… kjente kaoset spre seg i alle retninger i hodet mitt. 

Endelig pause. 

Med varsomme og litt anstrengte steg gikk jeg til administrasjon. Veien er kort, men akkurat nå kjentes den veldig lang ut… jeg skimter fargen på bygget foran meg i regn og vind og med hetta på jakka over hodet. Hjertet hamret og pulsen steg som en hurtig maskin. Hva venter meg nå?

Men jeg visste jo egentlig at jeg bare kunne slappe av, de som jobber her er jo bare snille og greie, så det måtte bli noe positivt som ventet meg!

Vil du samarbeide med oss og jobbe her? Jeg satt klistret med øynene rettet mot hender som kommuniserte. Jeg trodde først jeg ikke oppfattet riktig, men det gjorde jeg!! 

Masse tanker for gjennom hodet mitt som en virvelvind ute i høstværet. Jeg tenkte på hvordan de siste få årene hadde vært med bekymringer knyttet til fremtiden og prosessen rundt det å bli gradert ufør. Følelser rundt det og ikke mestre å stå i full jobb, sammen med de optimistiske tankene mine om at ingenting trenger å vare for evig. Alle tankene jeg har hatt om det er noe jeg kunne bli brukt til utenpå ufør trygden min. Noe frivillighets arbeid, hva som helst. Drømmen har den siste tiden vært og gjøre noe innenfor dette med hørsel, men jeg visste ikke hva det kunne være.
Og plutselig denne dagen så falt alt på plass!

Betenkningstid trengte jeg ikke, svaret var så klart JA!!
At de ønsket å ha meg der i en jobb og et samarbeid er fortsatt helt utrolig og helt ubeskrivelig! Det viser at man aldri må legge seg ned, aldri gi opp, fortsette å stå på så lenge man makter innenfor de begrensninger man måtte ha. Selv om man blir ufør, så stopper ikke verden opp, den fortsetter videre. Det er opp til deg selv om du vil være med videre på turen eller ikke. Blir du ikke med, er jeg sikker på du vil angre på alt du ikke fikk oppleve på reisen rundt. Det er så mye man kan gjøre selv om man ikke mestrer å stå enten fullt eller gradert i jobb. Ta de sjansen du får, vær søkende etter noe nytt. Bruk det du har av kunnskap og kompetanse som du har opparbeidet deg. Noen vil før eller senere ha bruk for det fantastiske menneske du er uansett hvilke plager, begrensninger eller utfordringer du måtte ha. Vi har alle noe vi kan eller gode på. Vi vet det ikke alltid selv, eller vi våger ikke gå i dybden eller innrømme det vi er gode på. Det er tabu eller flaut å skryte. Vi er ekstremt gode på å forteller hva vi ikke kan eller er dårlige på, tenke negativt er «inn». 
Hva om vi sammen klarer å snu denne tanke gangen til noe positivt, hjelpe hverandre med å finne positive ting. Har du en venn, kollega eller noen andre som er i en sårbar situasjon som ikke evner å se noen lyspunkter, vær der, vær tilstede, hold rundt hold sammen, slå ring omhverandre. Men etter en tid er det viktig å løfte opp og bygge videre på det menneske. Det er alltid noe å bygge videre på som ikke en ser selv. Hjelp til, bidra.

Jeg har lenge hatt troa på at jeg har noe å tilføre andre innenfor tema hørsel. Jeg har selv vist hvordan en stor sorg kan snus til en positiv ting, dog med enkelte tunge perioder som alle må få ha.
Jeg er så stolt over at Ål folkehøgskole ser hva jeg sitter inne med som de mener de har bruk for i sine kurs. At jeg skal få hjelpe til å bidra på et så fantastisk sted med så mye fine mennesker, gjør meg så glad. Jeg må bare stole på at jeg klarer å ta utfordringen med å bidra med noe som er nyttig for kurs deltakere og at de får noen de kan identifisere seg med.

Jeg vet flere med hørselsutfordringer innehar en sorg over sitt hørsels tap som gjerne har kommet gradvis og snikende på en gjennom årene. Hvordan de til stadighet må utfordre seg selv på endringer i hverdagen etter som hørselen har gått ned og taleoppfattelse har blitt mer og mer krevende å forstå. Hvordan man stadig blir utfordret på kampen om energien. Hvor skal man bruke den, hva er viktigst, hva kan vente, hva makter jeg rett og slett ikke. Valget mellom å ha overskudd til familie eller bruke energien til alt annet. Hvordan klare være selektiv i hverdagen og prioritere uten at man til stadighet skal kjenne på dårlig samvittighet over det man ikke har overskudd til. Hvordan inkludere barna, familien i det å være døvblitt og ikke minst kollegaer og venner. Hvordan informere på en god måte slik at de forstår og lettere kan sette seg inn i hva det vil si, slik at de enklere kan ta hensyn og tilrettelegge for god kommunikasjon når man er sammen. 

Hvordan takle myten om at høreapparat er quick fix. 
Hvordan finne den positive energien, som gir deg overskudd i hverdagen, som gir deg glede og motivasjon til å fortsette. Hvordan klare å se lyst på fremtiden etter en slik forandring i livet, tapet av lyder som du tidligere har hørt, barna sin stemmer som blir utydelig og vanskelig å oppfatte, energien som ikke lenger er der slik som før, sosiale settinger som du tidligere var en større del av, som du kanskje har trekt deg mer unna, kanskje du isolerer deg i stede. Hvordan snu dette? Hvilke hjelpetiltak kan fungere for deg? Det er mye individuelt, men samtidig viktig at man står sammen. Tørre å fortelle andre om det, tørre å fortelle at jeg hører faktisk ikke hva du sier stede for å stå å jatte med. Det er ikke flaut selv om det kan oppleves slik. Hvordan skal vi bli tøffere til å si i fra om hvordan vi må ha det for at vi best mulig skal kommunisere, slik at vi ikke føler oss så annerledes og blir påminnet vårt sansetap.

Det som er viktig for meg er kanskje ikke viktig for deg. Men jeg velger å tro at vi likevel har noen felles grunnleggende ønsker, og ting vi syntes er viktig. Det å føle at man er  en verdig borger av samfunnet, at man klarer å bidra med noe. Ønske om oppmerksomhet, at noen ser deg for den du er. Vi lever i en travel tid, men vi må tørre å ta plass. Ikke se på alle andre som tar plass i samfunnet og tenke at jeg ikke er god nok. Du er god nok som du er, vis deg frem sånn du er, ikke gjem deg. Krev din plass!Du er ikke annerledes selv om du har hørselsutfordringer eller andre utfordringer, du er likeverdig som andre. Selv om det må tilrettelegges og at det tar noe ekstra tid, så skal man ta den tiden det tar. Du skal ikke unnlates eller ekskluderes, men du må stå opp for deg selv og fortelle. Andre vet det kanskje ikke, da kan du ikke forvente sær behandling. Reis deg opp og bruk stemmen din!

Jeg er så glad jeg valgte å være med på reisen.  At jeg ikke stoppet opp når jeg egentlig ville da jeg følte alt gikk i mot. Jeg valgte å tørre å være en del av den nye hverdagen med åpenhet og ærlighet. Når jeg ser tilbake på tiden som har vært, som var tung og vanskelig, vil jeg i dag bruke andre ord som beskriver, nemlig lærerikt og innholdsrikt. Det kommer gjerne noe godt ut av situasjoner, når du får det på avstand.

Å ta et valg om å fortsette selv med tilpasninger i hverdagen har gitt så mye glede og motivasjon til å fortsette og alltid være på søken, og ikke bare ta til takke med det man har. Jeg er veldig stolt over meg selv og det er godt å kjenne seg betydningsfull.
 

Sangen om Livet og sangen om oss

og alt det vi skaper i lag.

sangen om det vi engang har gjort

og det vi skal gjøre i dag.

å langt har vi reist

og lang skal vi dra

og veien mot målet er lang.

men hvis vi står sammen om det som skal bli

vil fremtiden bli som vår sang.

Hold ut

Hold sammen.

slå ring om det vakre som fins.

slå ring om hverandre 

slå ring om din bror

og alt det som spirer og gror.

Sannheten lever i deg og i meg.

og alle som våger å se

Men den kan være en vanskelig venn

vi må lære oss å leve med

Men hvis vi seiler 

på ukjente hav.

Mot steder vi aldri var før.

Da har vi reist både lenge og langt.

Men lengst har vi reit i oss sjøl.

    - Teigen-

Takket være de valgene, har gjort at jeg med stolthet avslutter dette blogginnlegget med starten, en drøm jeg ikke visste jeg en gang kunne ha, har gått i oppfyllelse.

Ål folkehøgskole, vi sees snart!

💜Livet venter ikke- livet er!

Pulsen slår, hjertet dunker, tårene renner...

"FORTELL MEG AT DET ER GREIT "

Skrevet 12.juli 2016

Meg og angsten min😆

Hvorfor er angst fremdeles tabu?

Hvorfor skal vi ikke snakke om det?

Hvorfor kan vi ikke innrømme at vi har angst?

Hva er vi redde for?

Hvorfor gå alene å bære på noe som er så tungt? Vi vet alle hvor godt det er med en hjelpende hånd når vi bærer tung last enten det er bæreposer med mat eller en stor stabel med ved mellom armene. Enten du blir spurt om hjelp eller om du selv spør, blir tyngden redusert og smerten av den tunge lasten borte. 

Det samme gjelder psykisk smerte. Be om hjelp til å avlaste det som er tungt. Ingen grunn for å bære dette alene over tid og heller ikke for en kortere periode. 

For meg er ikke angst lenger tabu. For meg er angst en del av den jeg er. Det har det nå vært i større eller mindre grad etter jeg fikk mitt første panikk anfall for år tilbake. 

Man må ta mange valg gjennom livets løp, og et av mine valg måtte jeg ta etter mitt første panikk anfall som gjorde meg livredd for å gå ut døren. Jeg kunne valgt tryggheten og mure meg inne, men jeg valgte utfordringer og det å tørre prøve leve igjen.

Jeg har gradvis gjenvunnet kontrollen over eget liv og det å leve med angst, jeg har funnet strategier som hjelper meg tørre prøve.  Angsten skal ikke styre meg, jeg skal styre den. Jeg kan ikke alltid bestemme at angst anfallet ikke skal komme, men jeg skal være sjef over angst anfallet når det kommer.

Pulsen slår, hjertet dunker, tårene renner, jeg vet hva som er i ferd med å skje. Øynene går igjen, skjelvingene kommer. Kroppen forbereder seg på den uunngåelige stormen i et krevende løp. Jeg vet at pusten snart vil gå mot kortslutning, jeg vet jeg snart skal bli redd... jeg blir hysterisk, innerst inne vet jeg det ikke er farlig, men følelsene tar overhånd.

Jeg jobber intenst med å finne roen, jeg skal være sjef.  

Der kommer kvelnings følelsen. Jeg vet jeg må jobbe hardt nå, dette er mitt løp, min kropp og min pust. Heldigvis har jeg støttespillere under løpet som heier meg frem, de vil ha meg over mål streken. 

Men redselen  kommer, skjærende skrik, ukontrollerte skjelvinger og bevegelser med kroppen. 

Svetten renner, kvalmen sniker seg innpå, hode smerter ut av en annen verden..

Jeg går inn  i en transe, prøver finne kontakt med meg selv. 

Jeg kjemper, prøver fokusere, det går trill rundt, jeg er svimmel, føles som jeg skal falle...

Jeg mobiliserer alt nå, jeg skal være sjef å ta kontroll. 

Jeg kjenner jeg får mer og mer kontakt med meg selv, jeg skimter mål streken, jeg ser støtteapparatet hele tiden, det gir meg trygghet i tanken om å passerer mål streken stående.

Jeg kjenner pusten nå henter seg fra lenger ned i brystet før det kommer ut. Målet er at hvert åndedrag skal komme helt fra magen, men veien dit er trang og byr på mange hinder underveis. 

Føler nå jeg klarer fokusere mer, skjelvingene avtar, jeg kjenner alle hinder under bena, men står mer støtt nå.

Kroppen jobber på spreng mot mål streken, jeg skal gjenvinne kontroll over pusten. Jeg skal klare dette.  

Tanke kaos i hodet, føles som alt flyter rundt, ingenting er på plass. 

Pusten når endelig magen. Den har passert alle hinder på vei ned.

Jeg får kontroll. Jeg passerer mål streken.  😃

Jeg er utslitt etter dagens løp, må legge meg ned.

Jeg har akkurat  våknet etter noen timers søvn. Kroppen er fortsatt sliten. Jeg gråter av fortvilelse over at jeg nok en gang presset kroppen min for hardt. Angst anfall kommer når jeg er sliten. 

Gråt går over i lykke og mestringsfølelse.  Jeg klarte å overvinne dette igjen! 👍😀

Jeg kan ikke se på angst som noe helt forferdelig, da vil det lettere kunne ha overtaket på meg. 

Jeg ser på angst som en utfordring, men en utfordring jeg har kontroll på!!!

Å skrive har for meg fungert som terapi og debrifing.

Våg og vær ærlig om psykiske utfordringer - applauder åpenhet!!!😎

"FORTELL MEG AT DET ER GREIT "

Vi sees igjen neste gang, er de siste tegnene vi utveksler

Vi sees igjen neste gang, er de siste tegnene vi utveksler før vi går ut døren for denne gang. Veien til bilen er ikke lang, men skrittene dit kjennes tunge ut. Kjennes som jeg går i motbakke og feil vei. Skal vi hjem alt nå? 

Bilturen hjem gir god tid til refleksjon.

Nok et opphold på Ål folkehøgskole og tegnspråkkurs er over . Hvor blir tiden og dagene av?

Savnet etter stedet og menneskene er der allerede. Barna bak i bilen bare smiler og viser stolt frem de tegnene de har lært.

Øynene mine går igjen, mimring av gode minner og opplevelser farer gjennom hodet mitt med et smil om munnen.

Stedet gir meg ro dypt inn i sjela mi. Utsikten, omgivelsene og naturen er man bare nødt til å bli glad i. At jeg som by jente skulle sette så pris på alle fjell,daler og trær som omringer oss, hadde jeg ikke trodd.

 

Sola står opp bak fjellene, bladene blåser så forsiktig av trærne, fargene er så nydelige, som et vakkert malt bilde.

Det er så stille ute, ingen å se, bare meg og naturen.

Man kan se antydning til at frost snart er i vente. Sauer på beite rett ved og utsikten ned til Ål sentrum er unik. Himmelen er fortsatt noe mørk ved soloppgang, så man kan skimte lysene nede i sentrum. En liten og koselig by er på vei til å våkne opp.

Rundt meg mens jeg går min siste morgen tur , er alle vinduer fortsatt mørke, bak gardinene sover det hyggelige mennesker som også skal på ukens siste kursdag og er i samme situasjon -døvblitt.

Jeg går opp mot skogen, er i min egen boble, bare smiler og kjenner på gode følelser i hele kroppen , jeg er klar til å starte dagen, ta fatt på nye tegn!

 

Dette stedet gir meg en følelse av mestring, lykke og verdsettelse av den jeg er. 

Man lever her i en egen boble uten bekymringer, de er lagt igjen noen timers bil tur unna- de er hjemme. 

Her er ingen krav eller forventninger til å prestere på topp nivå. Du kan bare være deg selv, bare være deg!

Alle vet allerede din «hemmelighet» at du er døvblitt, du trenger ikke late som noe annet. Du kan trygt si «hæææ» flere ganger uten at noen irriterer seg over det!!

Skuldrene kan senkes, du skiller deg ikke ut som den ene i en gruppe som har hørsels utfordringer, eller den ene som skal prøve lære tegn. Vi er alle i samme båt.

Ansikt uttrykk, tydelig mimikk og munnbruk, blikk kontakt, bruk av hender og hele kroppen. Øynene sitter klistret med fullt fokus, ønsker så gjerne å oppfatte det lærerne formidler. De er fantastiske, formidlingsevnen deres er unik. De gjør undervisningen til en trygg og forutsigbar arena å være. Du blir møtt med respekt og forståelse av at det tar tid å lære og det er lov å feile. Ingen ler, i stede prøver de å hjelpe deg.

Faste uttrykk, grammatikk ... høres litt små skummelt ut. Hva mener de med det? På tegnspråk stokker de om ordene i en setning og det er flere ord de unnlater. 

Munnen deres former seg, munnen blir en o og med tunga litt ut samtidig som de bruker tegn. Hvordan kan det bety: "nettopp"?? Og hvordan skal jeg huske tegn der ord ikke mimes med munnen? Det ser veldig spesielt ut med slike uttrykk med munn og tunge, det er et godt stykke unna min kommunikasjonsmåter som hørende. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt rar da jeg skulle prøve å forme munn og tunge på disse faste uttrykk. Jeg ser ikke på meg selv som en veldig forfengelig person, men akkurat nå lurte jeg faktisk litt på hvordan jeg så ut! Vil de andre le av meg?   

Men jeg visste alt svaret! Så klart ingen ler!! Og vips føltes det faktisk helt greit å 

« brumme» med munnen! Fikk nesten litt dårlig samvittighet på at jeg i det hele tatt hadde tenkt noe annet... nå syntes jeg det bare er gøy når jeg får til de faste uttrykk som jeg har lært! Her igjen er det lærere sin fortjeneste, de gir rom for å prøve og feile og de gir rom for usikkerhet og de gjør alt for at du skal føle det som den mest normale ting å gjøre! 

Og når jeg kommuniserer med de, får jeg uten unntak en følelse av at de oppriktig interesserer seg for alt jeg prøver å formidle selv om det bare er enkle ord og tegn! De roser og backer opp, man kjenner på mestring.

Jeg er så takknemlig for at mine to døtre, min samboer, vår hund og jeg får muligheten til å reise hit. Å se barnas smil hver dag her oppe, gjør meg enda mer takknemlig. De står opp hver dag og gleder seg til en ny dag på skolen, ikke redd for å kommunisere med andre. Samboeren utviser stadig mer trygghet til å vise tegn og ser han virkelig prøver og han får det til, det gjør meg så glad! Hunden våres storkoser seg i naturen der oppe!

 

Jeg skimter barna fra vinduet, vi har alle pause. Jeg ser smilene deres på lang avstand. Hele kroppsspråket deres uttrykker glede. Jeg ser noen hender i lufta, jeg ser munnene deres bevege seg, jeg ser en glad kommunikasjon mellom lærer og elever!

Jeg blir både rørt,stolt og ydmyk. Rørt av å se hvordan de kommuniserer, stolt av hvordan de tar utfordringen på strak arm ved med å gå 5 dager på skole med døve lærere og bruk av tegn og lesing på munn! Og ydmyk av hvordan de setter sitt daglige liv hjemme med venner, aktiviteter og skole på pause for at familien skal lære tegn da mamma er døvblitt.

 Selv om et nytt kapittel her på Ål nå er avsluttet for denne gang, så er det godt å vite at boken ikke er slutt . Vi må aldri tro vi aldri har noe valg her i livet! Våg å begi deg ut på ukjente veier! Du vil aldri få vite , om du ikke prøver! Livet er ikke gratis, du må jobbe for å oppnå det du ønsker, det kommer ikke av seg selv!

Jeg er ikke lenger flau av å være døvblitt ,  jeg er stolt av å kunne og å bruke noe tegnspråk og stolt av å føle meg som en i gjengen hos de som er døve! Sorgen over mitt alvorlige hørselstap vil alltid være der, men tegnspråk skolen viser meg at det likevel finnes kommunikasjons muligheter!  

                                                                  

                 

Bilen rygges ned, øynene går opp, vi er hjemme !

Ål, vi sees igjen!

Livet venter ikke- livet er!!

Med øynene ut mot intet

Sola lyser opp denne blå himmelenmorgenen, en nydelig dag i september!  Buskene vaier så forsiktig. Vinden kjennes kjøligere ut når den treffer ansiktet, så varsomt. Bladene er fortsatt grønne, men snart skal de forvandles til høstfarge. De vakre fargene som dessverre varer for kort, før bladene brått faller av og treet gjør seg klar til vinter. 

Barneskrål høres i det fjerne, det er en gledes lyd. Man hører de leker. Baller sprettes, barnsben som løper, munner som roper til hverandre, de ler.

Det er en fantastisk dag å sitte ute, stoppe tiden, reflektere, puste rolig og ikke stresse. Vite at man har tid. Tid til å gjøre det som er både viktig og bra for en selv, noe som gjør en godt. Noe som gir en energi i hverdagen, noe som gir glede.

Vi har alle tid, det handler om prioriteringer. Hva kan vente, hva kan du ta nå? Hva orker du nå? Når satte du deg ned sist uten å ha noe å gjøre? Uten mobilen i hånda, avisa i hendene, fingrene på spill konsoll eller med øynene på tv¨n? Bare nyte lydene av omgivelsene og med øynene ut mot intet. Ingen forventninger om samtaler, gjøremål ... Bare du fordypet i tanker og refleksjoner om deg selv og livet. Hvordan har jeg det egentlig? 

Det kan være skummelt å møte seg selv, ta seg tid til seg selv, fordype seg inn seg selv. Man kan være redd for å møte en man ikke liker, eller møte en som egentlig ikke har det så bra… vi har godt av og tidvis møte oss selv, reflektere over hvem man er, hva er jeg god på, hva må jeg jobbe mer med, hvordan opptrer jeg i samspill med andre? Dagene raser forbi, vi rekker ikke å følge med. På veien kan vi lett miste oss selv. Kanskje det er derfor man er redd for å ta seg tid til å stoppe opp å møte seg selv? Man er redd man ikke kjenner igjen personen…

Jeg har kjent på hvordan hverdagen tar meg, at den gjør noe med meg. Jeg vet jeg tidvis fremstår som en annen enn det jeg vil være. Jeg kan stoppe opp å møte en fremmed person, og den fremmende personen det er meg… det kjennes skummelt ut… men jeg vet det da er stresset som har forvandlet meg. Tidligere klarte jeg å stå i stress og en hektisk hverdag, men med tiden har jeg mistet den kapasiteten og overskuddet til det. Man må ha et ekstremt godt lager med energi og overskudd til å stå i en stressende og hektisk hverdag over lang tid. De som mestrer dette har en egen evne til stadig fylle på lageret før de fortsetter videre, men de fyller bare en kvart tank, kanskje en halv tank… det går ikke i det lange løp. Brått glemmer du å fylle, du stopper opp, klarer ikke bevege deg.

Det er utrolig krevende. Jeg var slik, men har innsett at det er fortid for meg. Jeg tenker det er ikke nødvendigvis en dårlig ting og ikke makte slik, vi er alle forskjellig. Jeg tenker det er bra at vi er forskjellige og med ulik kapasitet. Vi har alle uansett en viktig plass og utgjør en viktig brikke i samfunnet. Uten deg eller den, vil aldri samfunns bilde bli fullverdig. Vi trenger alle. Alt fra de som stadig fyrer av raketter og følger med den i full fart rundt, til de som kommer etter i snegle fart som tar dagen mer med ro, de som stopper opp og tar pauser. Men selv de med mye kapasitet og som er flinke til påfyll av energi, trenger også å stoppe opp og fylle full tank i stede for stadig små fyllinger som igjen gjør at du fort havner på reserven og der igjen, tomt..

Sola har vært oppe en stund nå, den avgir mer varme. Herlig å kjenne siste rest av en varmende sol. Luften kjennes ikke lenger så kjølig ut mot ansiktet. 

Jeg reflekterer over de siste måneder, med 30 prosent i jobb. Spørsmålet jeg så mange ganger har stilt meg selv, var det rett? Kunne jeg ha gjort noe annerledes. I butikker eller uansett hvor jeg ferdes, ser jeg folk i en eller annen type jobb. Jeg forsøker å identifisere meg med mange av dem, om jeg kunne hatt deres jobb med mine ører og kapasitet. Burde jeg ha prøvd mer? 

Men jeg har nå med tiden  funnet roen og tryggheten jeg må ha for å kunne kjenne på glede i livet. Jeg strever ikke lenger så hardt med å tenke ut jobber jeg kanskje kunne forsøkt ut. Jeg har landet. Ikke nødvendigvis permanent i et langtidsperspektiv, men for en god stund fremover. Jeg føler dette ikke lenger er like tabu og nederlag for meg.

Jeg har byttet mer fokus, byttet fokus bort fra alt jeg tenker at jeg burde gjort og klare til å fokusere på den jobben og den stillings størrelsen jeg faktisk har. Klappe meg på skuldrene for det! Jeg har landet mer og akseptert at jeg aldri vil få hørselen min tilbake slik den var. Akseptert lydene jeg ikke vil høre mer… at jeg alltid vil ha store utfordringer i sosiale lag, på aktiviteter…all tinnitus som er der 24/7 i mer eller mindre grad,  men sorgen over tapet av hørsel eller den tilførte tinnitus, vil nok aldri bli borte, men den har blitt og vil stadig bli bedre. Det handler om hva man kan få i stede, finne det som fyller tomrommet. Det skal også få være lov å kjenne på tunge dager eller ved situasjoner man blir påminnet omstendighetene rundt egen helse hvor man blir trist. Da er det viktig å bli møtt med forståelse og aksept.

Jeg minnes tristhet og tårer, selvfølelse på bånn, følelsen av å være den eneste som ikke maktet, følelsen av å være ubrukelig , en som ikke klarte jobbe fullt, alt var et tiltak, barna og familien lo, jeg hørte inne meg at det var morsomt det som ble sagt, men latteren min kom aldri ut. Den var fanget inni meg… i stede kom tårer som en fortvilelse over at jeg ikke klarte å le.. hva galt er det med meg? Jeg minnes all tiden som gikk med til negative tanker og frustrasjon over ikke å klare og snu det. Jeg savnet glade og gode tanker, jeg savnet å føle meg om en i gjengen, jeg savnet å ha det bra. 

Men om man virkelig vil, ja så får man det til! Jeg prøvde og feilet mye med ulikt verktøy som både jeg og de rundt meg mente ville hjelpe meg på veien, mye bruk og kast og lite som jeg følte passet meg. 

Men det handler om ikke å gi opp. Jeg fant etterhvert verktøyet og løsningen som passet meg i søken på et gladere liv fylt med latter og glede tross mine utfordringer med helse. Jeg fant meg selv igjen, dog i en litt annen versjon, men en absolutt bra versjon. 

Så nå sitter jeg her ute og kjenner duften av glede og overskudd. Overskudd til barna og familien. Men jeg kjenner også på utfordringen med å snakke om glede og overskudd høyt. Jeg vet det er så mange som jobber med tidsklemma til stadighet og som aldri finner tid til å sette seg ned. Jeg føler at andre kan se på det som et irritasjons moment at jeg jobber lite, men samtidig får noe penger og lettere ha overskudd til hverdagen. Det er ikke dermed sagt at det blir 70% fritid til å gjøre hva man vil og leve livet. Mange av de prosentene er hard jobbing for å kunne mestre hverdagen og for forberedelse til jobbdager. Deretter påfølgende tid med vanvittig tinnitus og en energiløs kropp som flere dager i etterkant går på høygir, men samtidig gir det meg en stor glede og mestring i etterkant!

Jeg vet hva som ligger bak , jeg er stolt av å ha blitt mer rakrygget og bruker ikke lenger like mye tid på hva jeg tror andre tenker. 

Andre får tro og mene hva de vil. 

Alle er vi individer og har behov for ulikt med verktøy her i livet for å klare oss best mulig. 

Med beina i kryss og mac’n på fanget kjenner jeg hvordan jeg nyter å sitte ute her å skrive. Skriving er utrolig behagelig. Man snakker kun med seg selv. Kun jeg som styrer denne samtalen. Det kjennes godt å rote ned i sjelen og lufte mine tanker. Vi har alle mange tanker i hodet, gjerne flere på en gang.. men med skriving får jeg plassert tankene lettere, og det er enklere å gå videre. Det er også givende å se tilbake på tiden som har vært, noe som gir motivasjon for veien videre. 

Det er en herlig følelse å ta innover seg inntrykk av å sitte ute en slik vakker dag, dog mangel på den berømte fuglekvitringen som alle snakker så varmt om! 

Bare lukke øynene, tenke på alle livets gleder som ikke er en selvfølgelighet. Ta aldri noen eller noe for gitt, ikke deg selv engang. Lev livet som at det skulle vært dine siste minutter. Ikke bruk krefter og tid på det som ikke gir deg noe. Stopp opp og fyll full tank. Vi er alle viktig og betydningfulle. Sett deg ut, lukk øynene og kjenn roen senker seg, kroppen blir tyngre, du faller godt til rette i stolen. Tørr å kjenn og føl etter hvor herlig det er, ikke tenk på alt du skulle burde eller måtte gjøre.

Lev akkurat her og nå!

Våg og sett deg ned og møt deg selv! 

Livet venter ikke- livet er!

Så kom karakteren

« Husk fortiden, legg planer for fremtiden, lev for i dag»

Stille sitter jeg der nervøs med klump i magen. Rommet er 1*1 meter med et lite vindu. Audiopedagogen har alltid et øye på meg gjennom vinduet da det er nedskrevet i min journal at jeg ikke tåler høye lyder. Selv om jeg ikke hører de lyse høye lydene, så oppfatter jeg trykket disse lydene gir, noe som gjør meg svimmel. Det er en trygghet å vite at de da stopper opp og avslutter.

 Jeg er fullt fokusert på eksamen, gjør alt jeg kan for å høre etter en lyd så jeg kan trykke på knappen og «svare» riktig. Tidvis går det lang tid uten noe trykk, da vet jeg at de kjører lyse toner som jeg absolutt ikke hører. Jeg venter bare på de mørkere for da vet jeg at jeg har en sjanse. Jeg venter og venter…

Audiopedagogen tok meg varmt i mot da jeg ankom riksen. Hun viste meg vei inn på dette lille rommet. Hun tar hendene i lomma og opp kommer det berømte munnbindet, jeg tenker med en gang at dette blir håpløst… munnbind som ikke er gjennomsiktig er ikke min beste venn i forhold til kommunikasjon. Jeg tenker at på en slik avdeling hvor mange har sterkt redusert hørsel, så er munnbind en uting om det ikke er gjennomsiktig. Hadde det vært det hadde man i det minste kunne lest på munnen i tillegg til å høre lyden som kommer ut av munnen bak munnbindet. På den måten kunne man mulig oppfattet noe mer. 

Jeg tar meg sammen, sitter helt stille og nistirrer denne snille damen rett i øynene for å få best mulig utgangspunkt for en dialog med munnbind.

Endelig mørkere toner, jeg kjenner litt mestring de få gangene jeg trykker. Tidvis sliter jeg med å skille tinnitus lyd og den lyden høreprøven faktisk sender gjennom øreklokkene. 

Eksamen er over.

Jeg vet at snart er det inn til legen for å få karakter. Det er så rart å sitte å vente på karakter når man vet at man ikke kan gjøre det noe bedre enn sist. Eneste man kan håpe på er at man ikke har gjort det noe dårligere.

Jeg følger med i gangene, de grønn kledde legene og de hvit kledde går omhverandre. Det er små barn, store barn, voksne og eldre som sitter rundt der og venter. Jeg undres veldig på hvorfor de er der. Om det er standard høreprøver de skal inn til eller kanskje noen av de har CI og skal på kontroll. Jeg prøver å se meg selv i gangen der med CI, at jeg skal inn å sette på lyd på apparatet. Men tanken blir kortvarig hver gang. Jeg klarer ikke se det for meg.

Tanken på CI gjør meg noe uvel om det er mulig… fordi jeg frykter den stille verden uten mulighet til å høre lyd og jeg frykter resultatet..

Begynner å tenke på om legen vil sette press på meg om operasjon da jeg nå har vært her flere ganger og takker nei hver gang. Blir de lei å ha pasienter som meg som tilbys operasjon gratis, en operasjon som koster ca 1 million, men til stadighet takker nei. Enda de mener det mulig kan gi meg et bedre liv. Jeg bestemmer meg på venterommet at hvis jeg skulle føle på et CI press i samtalen med legen, vil jeg være klar og tydelig på at jeg må fylle 40 år først! Jeg vil ha med meg året 2021 da mine venninner og jeg runder det glade tallet 40! Orker ikke tanken på å være midt i opptreningsfase etter operasjon da, ei heller ikke nyoperert som gjør at jeg ikke hører noenting på inntil 8 uker, 6 uker om jeg er « heldig»..

Jammen meg mye rart man har for seg av tanker og bestemmelse! Men mine venninner betyr så mye at jeg vil være fullt tilstede for dem på den store dagen!

Jeg venter enda… samboeren min også. Han som støtter meg i alt, som alltid er ved min side, som alltid følger meg opp og hjelper meg når mine ører kommer til kort. Ved «innsjekk» på riksen ble vi sluset forbi to vakter. Måtte stoppe opp begge steder og ble stilt spørsmål, jeg sa jeg hører dårlig, men hjalp ikke. Jeg hørte ingenting, så min samboer svarte på spørsmål i stede! Noe av årsaken til at jeg ikke alltid hører med han tilstede tror jeg er fordi jeg vet jeg kan slappe av. Jeg vet at han er der og fanger meg opp når jeg ikke hører. Jeg må ikke være påskrudd hel tiden med han ved min side. Det gir meg pause og pusterom, noe som er godt for meg. Jeg har for lengst erfart at pauser i hverdagen gir meg litt energi påfyll slik at jeg igjen kan fokusere maks på å kommunisere med andre. Hvis jeg er helt utladet merker jeg godt at jeg hører enda dårligere, da jeg ikke har krefter til å fokusere på lyd og munn.

Navnet mitt blir ropt opp. Spente går vi den korte veien inn til samtale rommet. Overlegen er ei godt voksen dame som snakker svensk. Jeg er spent og venter bare på at hun skal fortelle…

Jeg ser for meg scenarioer om både at hørselen er stabilisert og også at hun forteller at den fortsetter å gå ned… jeg er forberedt på alt.

Stabilt sier hun… stabilt? svarer jeg… stabilt fra siste måling sier hun. Hun forteller at det er lite endringer fra sist, noe som er svært gode nyheter. Jeg får tildelt lik karakter som sist, jeg strøk ikke!!! Jeg fikk akkurat stå karakter! Det skal man jo være kjempe fornøyd med, men jeg jubler ikke… hvorfor ikke… jeg skjønner ingenting. Jeg sitter der helt stille, får ikke frem noen ord… føler meg tom… jeg svarer tilslutt at det er bra, men ikke noe mer. Overlegen fortsetter å snakke, hos meg begynner tårene å presse på. Men jeg tenker at jeg kan ikke gråte nå, jeg har jo fått gode nyheter, men jeg er så sliten…

Du er utrolig flink, ressurssterk dame som klarer deg så mye bedre enn hva man skal forvente av noen med ditt hørsels tap. Du er unik. Jeg forstår hvor mye du må jobbe hele tiden for å høre hva som blir sagt, jeg forstår hvor mye krefter du stadig må bruke i kommunikasjon med andre. Jeg forstår du blir sliten. Jeg forstår at du bruker meste parten av din energi på å høre, og at det da ikke er mye plass igjen til andre ting. Du skal være stolt av hvordan du stadig prøver å tilrettelegge livet ditt for å ha det best mulig med ditt hørsel tap. Du skal være stolt av deg selv. 

Jeg klarer ikke å holde tilbake lenger, tårene finner sin egen vei og strømmer på. Jeg blir enda mer stille, ser overlegen inn i øynene som prater så rolig og tydelig. Hun skryter av meg og viser meg full forståelse for hvordan livet mitt med hørselstap er.  Det å få skryt når man til stadighet føler seg håpløs og at man ikke mestrer, gjør noe med meg. Samtidig den forståelsen og innsikten hun har i en verden til de med hørselstap er utrolig godt. Jeg er ikke noe offer selv om jeg er nærmest døv, men uansett hvilke utfordringer vi alle måtte ha, så er det så godt at noen sier de forstår deg selv om de ikke er i din eller min situasjon og erfart hvordan det er å leve med ulike utfordringer. Så blir man ikke sett ned på eller møtt med misstroelse. Jeg svarte at jeg er ganske stolt selv av alt jeg får til og at jeg har et ganske godt liv nå, samboeren min bekrefter noe som betyr mye!

Man må i settinger med kommunikasjon hele tiden pusle pusle spill. Det handler om å finne de riktige brikkene fortest mulig for at man skal få et bilde på hva det snakkes om. Det er mentalt krevende å stadig finne de riktige brikkene som mangler. Man prøver ulike varianter og finner ulike brikker man tror er riktige, tidvis oppdager man at det er feil brikke man er på vei til å plassere da man på veien til brettet oppdager en annen brikke som mulig er mer riktig, eller at feilen ikke oppdages før brikken er lagt og de andre rundt deg lurer på hvordan det er mulig på et så enkelt bilde ikke finner frem til riktig brikke. Hos de som hører godt, legges puslespillet automatisk, man trenger ikke lete etter manglende brikker for å se hvordan bildet blir. De kan i tillegg gjøre andre ting samtidig som puslespillet går av seg selv. 

Tidvis har jeg hjelp av samboer, barna, familien, kollegaer og venner til å legge puslespillet. De hjelper meg til å finne de brikkene jeg må ha for å få en helhet på bildet og situasjonen jeg er i feks på butikken eller andre steder med andre mennesker som ikke kjenner til mine utfordringer. Jeg er prisgitt den hjelpen jeg får, noe jeg er veldig takknemlig for. Sist hadde min datter og jeg bestilt mat ute. Jeg sa hun kunne gå ut å vente i finværet i stede for å stå der inne på en kjedelig plass. Men hun ville ikke gå ut før vi hadde fått maten tilfelle de skulle spørre meg om noe mer og jeg ikke hørte.

Det er ulik vanskelighetsgrad på puslespill. Man har alt fra få brikker til mange tusen. Vanskelighetsgraden øker for meg for hver ekstra person jeg må forholde meg til samtidig, og sted og støy avgjør også hvor vanskelig puslespillet blir. Ikke minst hvor fort de andre mener puslespillene skal legges. Ved mange mennesker og mye støy blir det vanskeligere å holde den røde tråden i bildet da man til stadighet varierer fra hvor man er i bildet. Man kan først snakke om ting øverst i høyre hjørnet hvor jeg da skynder meg og finner brikker som passer der, før neste mann heller vil snakke om det som er nederst i venstre hjørnet hvor jeg da må lete etter andre farger og nyanser som passer, hvor tredjemann plutselig hopper til midt i bildet og vil snake om det. Jeg må da kjapt stadig orientere meg på nytt om hvor i bildet jeg er og hvilke brikker jeg mangler for å forstå sammenhengen.  Men om bildet med mange tusen brikker er tydelige brikker med skarpe farger, gjør det pusle spillet lettere, enn ved svake og vage farger som er vanskelig å forstå. Hvis vi i tillegg kan pusle sammen i sakte tempo blir det enda bedre!

Jeg er blitt en mester i å pusle puslespill, jeg er ekstremt stolt av hvor bra jeg gjør det og hvordan jeg ofte finner riktige brikker. Det skal også sies at mye blir gjetning. Man ser på brikkene rundt og ut ifra det kan jeg klare gjett hvordan de siste brikkene ser ut.

Eller ja.. jeg pusler også feil mange ganger, men jeg setter pris på om du veileder meg slik at brikken faller på plass. Det er bedre enn at jeg tror jeg har plassert brikken riktig. ja, jeg kan bli lei meg når du veileder meg på riktig plass fordi jeg da blir gjort oppmerksom på mine feil, men jeg blir enda mer lei meg av og ikke vite om jeg har gjort det riktig. Har jeg gjort noe feil, har jeg missforstått, har jeg lagt brikken på feil plass?? 

Jeg håper vi sammen kan hjelpe hverandre gjennom å pusle og gir du meg et brett med skarpe farger og nyanser, i tillegg forståelsen for å pusle sakte, så nailer jeg det!

På vei hjem, er jeg stille i bilen. Jeg klarer fortsatt ikke juble jeg kjenner meg trøtt og sliten. Jeg har giret meg selv så veldig opp til denne dagen. Dagene i forkant har vært bygget opp med så mye forventninger og tanker. Jeg spiller om igjen og om igjen i hodet mitt de gode ordene jeg fikk fra overlegen. De ordene som jeg vil leve lenge på, om hvor ressurssterk og flink jeg er. 

Overlegen avslutter samtalen med at de ikke presser meg til CI. Jeg kan ta kontakt med en gang jeg kjenner hørsel går ned eller at jeg ikke orker å bruke all energien min lenger på å høre. Der skal CI kunne avlaste meg om operasjonen blir vellykket. Hun forstår sårbarheten jeg bærer på om at jeg faktisk bare har ett øre og en mulighet på at det skal gå bra med operasjon, jeg har ingenting å miste. 

Men enn så lenge skal jeg fortsette å jobbe hardt for å klare meg uten CI, i stede fortsette med best mulig tilrettelegging rundt meg i kommunikasjons sammenheng. De lydene jeg hører i dag, betyr alt for meg. Jeg engster meg for de mekaniske, «falske» lydene. Uten å bli for negativ, så tenker jeg at det er min rett å få lov til å være bekymret.

Kvelden avsluttes med en god samtale med barna. Barna er overlykkelig for at mamma bestod eksamen! Og mamman beklaget seg veldig for et litt dårlig humør gjennom dagen og forklarte på nytt at dagen hadde vært krevende da mamma bekymret seg så mye i forkant av testing og mamma blir sliten etter slike dager på sykehus. Men når mamma får hvilt litt er alt bra igjen! Når barna da svarer at de vet mamma ikke har vært seg selv i dag, blir jeg svært ydmyk for deres forståelse . Jeg er dem evig takknemlig. Jeg kjenner på en trang til å være ærlig med barna, de ser og de enser stemninger. Hvorfor skal vi fare med løgn til dem? De vil jo ikke lære seg om følelser eller sannhet om vi til stadighet lyver for dem og sier alt er bra, når de merker det ikke er det. Altså, alt til sin tid og ikke alt man skal snakke med barna om. Men rundt dette med hørsel har vi vært ærlige fra dag en. Det giør at barna føler de også eier denne situasjonen og at de alltid får vite alt først. På den måten slipper de å gå å bekymre seg for om det er noe vi ikke forteller dem. Da kan de fort lage sine egne bilder av situasjoner i hodet som de bekymrer seg for som ikke er sanne. 

Ny dag og ny muligheter. Jeg sto opp og tok dagen med storm! La gårsdagen bak meg med unntak av den gode beskjeden jeg fikk av overlegen! Det er godt å kjenne at man har det bra. Det er godt å kjenne at tilrettelegging rundt fungerer selv om det betyr mindre jobbing. Man er ikke et dårligere menneske for det. Det handler heller om hvor mye innsats man legger i hver dag for å få det best mulig uansett hva det måtte være. Livet er ingen quick fix ei heller gratis. Man må jobbe konitunuerlig for å få få lønn for strevet. Man vil kanskje ikke være enig i den lønnen man får med en gang, at man syntes man fortjener mer. Men for hver dag du jobber, legger kroppen merke til hvor mye innsats du legger ned for at både den og det mentale skal få det bra, da vil man med tid og stunder føle man får mer betalt. Ikke gi opp, ikke sett deg ned, du må være aktiv i ditt eget liv. Ikke tenke det ikke er noe vits, ikke tenke ingenting hjelper selv om det tidvis føles sånn. Fortsett fremover selv om du kan bli dratt tre steg tilbake. Vi vil alle komme oss fremover selv med museskritt i skilpaddefart om vi ikke gir opp håpet. Det er ikke nødvendigvis at man blir friskere og slike ting, men at man setter seg små mål i livet man har lyst å oppnå der kropp og sjel ikke skal hindre oss! Jeg satte meg et mål i desember der jeg inviterte masse flotte damer i min bursdag, selv om jeg visste det ville bli mye folk og støy og mange som ville prate samtidig. Jeg visste det ville bli et krevende puslespill, men jeg visste også at dette puslespillet var verdt å ta fatt på selv om jeg etterkant ville oppleve mye tinnitus og måtte ta litt hvile. Men denne bursdags festen Ville jeg ikke vært foruten, jeg er så glad jeg gjorde det!! Jeg bestemte meg da at dette skal jeg gjøre vært år, hver bursdag er verdt å feires! 

Jeg er så glad jeg turte fortelle om mine utfordringer knyttet til hørsel. Jeg har fått mer tilbake enn jeg noengang kunne tørre å håpe på. Det er så mange som jeg føler er oppriktig interessert i å tilrettelegge for at jeg skal føle meg inkludert i kommunikasjons sammenheng. At jeg faktisk er en del av «gjengen»! Dere er så flinke til å prate tydelig til meg, dere oppsøker blikk kontakt, dere bruker mimikk i ansiktet. Dere skulle bare visst hvor mye det betyr for meg. Noen kan kanskje syntes det virker rart å holde på på denne måten, men for meg er det helt avgjørende. På den måte får jeg mer med meg og samtidig trenger jeg ikke til stadighet opptre som en struts med lang hals som hele tiden må stikke hodet frem for å få med meg mest mulig. Jeg slipper være engstelig for hvilke pusle spill vi skal spille når vi møtes, jeg vet brikkene er tydelige og jeg vet jeg får hjelp om jeg trenger det. Da kan jeg senke skuldrene og ikke brenne alt kruttet på et puslespill når jeg vet jeg som regel må gjennom mange i løpet av en dag.

Det er godt å kjenne seg verdifull igjen, at jeg betyr noe, at jeg mestrer noe igjen! 

Jeg blir mer og mer opptatt av livet som det faktisk er, ikke som det skulle ha vært!

Livet venter ikke-livet er! 

Her er vitnemålet mitt. Trodde aldri jeg skulle tørre vise det frem, men så tenker jeg « hvorfor ikke!!» Den viser at jeg hører noe basslyder, men utover det er jeg tilnærmet døv og ligger helt i grenseland der det ikke går lenger ned. 

Så klapp på skuldren til meg selv!!

Det er så stille, men egentlig ikke

Jeg skimter himmelen mellom gardin åpningen, ser mørket faller på. Ikke et vindkast å merke. Alt er så stille, men egentlig ikke. Jeg vet vekkeklokka snart skal ringe, men jeg er fortsatt våken. Tiden går sakte, men likevel så fort. Utrolig hvor mange ganger blikket kan feste seg mot klokka når man venter på noe.. jeg har for lengst erfart at det å telle sauer er oppskrytt.

Det eneste jeg tenker på er morgendagen. Da skal ørene til pers igjen på riksen! Tvilsomt at det blir en første 

plass på de, eller pall plass i det hele tatt

 eller forresten, ene øret er jo alt diska… null lyd! 

Det føles som jeg atter en gang skal opp til eksamen i et fag jeg ikke mestrer. Man kjenner kvalmen, svetten og uroen i hele kroppen. Tankespinn om ulike scenarioer over hvordan man vil reagere når karakteren blir utlevert. Man kjenner på håpløsheten av og ikke mestre. Man kjenner på å være annerledes. Følelsen av å være den eneste som ikke får til.. selv om jeg vet det er mange av oss. Men tidvis føler man seg så alene, som at man er den eneste. 

Til denne eksamen er forberedelser nyttesløst da jeg likevel ikke vil klare gjøre det bedre. Hadde det enda vært et fag som jeg er trygg på og kunne forberedt meg til og lært meg, eller noe jeg viste jeg kunne jukse litt på , hadde nervøsiteten vært noe annen. Da hadde jeg på forhånd visst at karakteren uansett ikke ville blitt helt bånn og fått en mulig pall plass. Men denne testen er like vanskelig hver gang, og den kjennes like fjern og håpløs hver gang. Og muligheten for juksing er lik null, og hvis jeg prøver meg, blir jeg absolutt ferska! og den følelsen av å bli ferska med rødming i hele ansiktet , huff nei… 

Eneste jeg kan håpe på er at plasseringen ikke blir dårligere enn sist, at resultatet er det samme nå som sist jeg var oppe til «eksamen» på riksen!

Mørket ute har nå fått en lysere nyanse gjennom gardin åpningen, bare timer igjen, stillheten av tankene har nå begynt å senke seg!

Livet venter ikke- livet er!

I dag, 38 år og 1/4 og 70% ufør

I dag er jeg 38 år og  1/4  del og 70 % ufør. 

Solen har alt vært oppe noen timer. Himmelen har en nydelig blåfarge som påminner oss om at våren nå er i gang. Fortau blir kostet og syklene er i gang for både liten og stor. Det virvler av folk ute dog med avstand til hverandre, et godt syn i disse unntakstilstander med corona virus som påvirker oss alle. 

Gå turen min er ved veis enda da det tikker inn melding om at jeg har mottatt brev fra Nav elektronisk. Jeg vet hva det betyr, det er nå jeg skal få beskjed, det er nå jeg skal få vite hvordan fremtiden blir.

Kvalmen og uroen sprer seg i kroppen på et blunk. Hodet er sprengt av kaotiske tanker og mulige svar jeg selv lager om utfall av meldingen jeg nå har fått, som skal gi svaret på min søknad. 

Tiden fra innsendelsen til svaret som nå er kommet, har føltes som en evighet. En evighet med det uvisse. Følelsen av at jeg har lagt fremtiden min i ukjente mennesker hender, gjør noe med meg. De kjenner meg ikke, de vet ikke hvem jeg er. Enda skal disse menneskene ha bestemmelses rett over meg. De skal avgjøre om det jeg har sagt om meg om mine utfordringer er troverdig eller ei, samt andre uttalelser fra ulike instanser. Hva vet de egentlig? Hvordan skal de kunne stake ut kursen min videre i mitt liv?

Jeg får tastet inn mobil kode, kjenner jeg blir skjelven. Vet det er rett før brevet vil komme opp på mobil skjermen. Sekunder føles som minutter der jeg venter, plutselig kommer siden opp. 

Innvilget…

Jeg braser sammen i gråt, tårene renner ned som en foss, ustanselig…

hvorfor? Hva skjedde nå? Ut av meg selv opplevelse.

Rart hvordan følelsene våre spiller en et puss. Man tror man vil reagere på en måte, men reagerer stikk motsatt. Følelsen av skyld, håpløshet, dårlig samvittighet og udugelighet for å nevne noe , opptar nå hodet mitt fullstendig. Det er jo nå jeg skulle vist glede, stolthet, takknemlighet. Jeg skulle jublet, eller?? I stede for er jeg flau og skamfull.

Jeg får landet etter en prat med samboer og familien min som støtter meg. De forteller at det er greit, noe som får meg til å føle meg som meg selv igjen. Jeg får roet meg ned, tankene begynner å klarne og følelsene begynner å stabilisere seg. Jeg begynner å skrive, sette ord på dette. Sette ord på det å ha fått innvilget gradert ufør. Jeg har sett på dette som tabu , at det er bare andre som har det, ikke jeg. Jeg har sett på det som å gi opp, beklageligvis har jeg hatt disse holdningene. Men det er ikke holdninger til at jeg mener andre gir opp, kun meg selv. 

Har jeg gitt opp? Har jeg valgt dette selv? Burde jeg forsøkt lenger? Er spørsmål jeg stiller meg selv, om igjen og om igjen og om igjen.. hva sier de rundt meg? Familien vet jeg er der for meg, men hva med venner, kollegaer, naboer, foreldre til mine barns venner og andre? Vil de se annerledes på meg fordi jeg ikke mestrer arbeidslivet slik som de eller har utfordringer med helse og hørsel ? Vil de syntes det er flaut å være venn med meg?

Men jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal gjemme meg. Jeg skal fortelle, være åpen og ærlig slik har jeg har vært med mine utfordringer knyttet til hørsel. Jeg har erfart at det gir meg mye tilbake ved å tørre knekke tabubelagte områder. Kanskje flere følger med etterhvert og tørr å vise seg sårbar med sine tanker og utfordringer. Jeg trodd aldri dette skulle hende meg, men brått var jeg en del av ufør statistikken. Dette kan skje oss alle.

For det er sårt og vondt og til stadighet måtte svare på slike spørsmål om hvor mye man jobber og hvorfor ikke mer osv. Det er et nederlag å bli påminnet dette. Det er ikke frivillig at man går ned i inntekt hver mnd. Og få livet snudd på hodet å bli mer meldt ut av arbeidslivet som for oss mange er en viktig del av hverdagen. Følelsen av å ha noe å gå til, et stede andre har behov for deg og at du gjør noe meningsfylt, til at du plutselig ikke skal være en del av det i like stor grad.  Er vel ingen som ønsker det? 

Jeg vet mange sikkert vil undres på å tenke « får hun gradert ufør for det»? Eller « jeg  har det da mye værre enn hu der med hørselsutfordringer,  men jeg fighter i full jobb hver dag og legger meg ikke ned og klager» eller bli kalt «naver» for ikke å snakke om at « jeg er da også sliten og stressa men er ikke ufør for det»

Jeg tenker vi må slutte å slå alle over en kam. Man er ikke mindreverdig selv om man er ufør eller delvis ufør. Man er en fullverdig borger på lik linje med alle andre for det. Vi må slutte å tro og mene noe annet. Jeg vil heller ikke bli sett på som snylter, jeg bidra i samfunnet på andre måter når jeg har kapasitet til det.

Tenk om vi alle bare passet våre egne saker, fortalte hverandre både med og uten utfordringer at det er greit at vi er som vi er uansett hva og hvordan.

 Det er greit og ikke være i jobb eller i full jobb. Det er så mye vi ikke vet om andre. Du ser meg på butikken, du ser meg joggende ute, du ser meg på turer og aktiviteter med barna. Du ser meg i sosiale lag.

Jeg ønsker så inderlig at andre skal øke sin bevissthet rundt egne holdninger og heller tenke så bra at du gjør dette og mestrer det, i stede for og tenke negativt som at  vi som er ufør skal være i isolasjon.  Det mange ikke vet eller kjenner til er de du ser ute som du vet ikke står i jobb eller bare deler i jobb, hvordan de har det når de kommer inn igjen. Eller hvordan de har det etter de har jobbet noe. Du er ikke glassmester og ser ikke inn igjennom husveggen. Du ser ikke hvordan noen kanskje må ligge etterpå eller hvile. Du ser heller ikke tårene , håpløsheten eller smerten som oppstår i etterkant når man har presset seg til det ytterste fordi man ikke vil total isolere seg. Eller følelsen jeg hadde i det sosiale laget der mesteparten for forbi meg fordi jeg ikke hørte og hvordan jeg anstrengte hele kroppen min og skjerpet alle sanser for å prøve få med meg noe. Du så ikke igjennom husveggen min da, du så ikke hvordan jeg kjempet en kamp etterpå for å få igjen krefter. Hvordan dagene mine i etterkant kan blåse forbi som vinden som får trærne til å vaie, til det en dag endelig slutter å blåse og trærne står støtt og stille igjen og lader opp til neste vindkast.

Jeg har valgt å se på ufør som et hjelpemiddel for den med svekket helse som har behov for et annet opplegg enn mannen i gata, for å kunne leve et tilsynelatende godt liv med den reduserte helse som alt er.

Ufør for meg er et hjelpemiddel for at jeg skal kunne klare å beholde de prosentene jeg har på jobb som jeg er så stolt av å fortsette ha. 

Et hjelpemiddel for at jeg skal klare å hente meg inn igjen etter jobbing, et hjelpemiddel for å holde hodet over vann. For å ha overskudd til å ta del i barna og familien min sin hverdag og i deres liv. Et hjelpemiddel for å kjenne på inkludering, mestring og samhold i stede for at jeg ekskluderer meg selv pga utmattelse, sorg og smerte.

Jeg er innforstått med at det er trangt om nåløye for å få innvilget ufør, derfor har jeg etter følelsene mine var i oppblåsing umiddelbart etter jeg leste ordet « innvilget» , landet på en stor takknemlighet. Takknemlighet for å ha blitt forstått og blitt trodd av ulike instanser. Det får meg til å føle at det er greit, andre ser de behovene jeg har, ikke bare jeg selv og de nærmeste rundt meg. Jeg vet det er mange rundt omkring som ikke har fått innvilget sin søknad og frustrasjonen som naturlig følger med dette , men tenk på deg og ditt, og ikke legg deg oppi andre sitt! vi må spille på lag og motivere hverandre i stede!

Jeg vet at mitt honnør kort  snart vil komme i posten. Det er mye følelser knyttet til det også. Det føles så tabubelagt, som at jeg blir satt i en bås. En bås bestående av de som ikke er fullverdige borgere. Men jeg har bestemt meg for å bære honnør kortet med meg med stolthet, ikke bare ha det i lomme og ikke bruke det.

Jammen skal jeg kjøre kollektiven nå! 

Fortel meg at det er greit , og at vi sammen kan se på ufør som et hjelpemiddel og ikke som isolasjon! 

Og bidra til at det ikke skal være tabu fylt med fordommer å være helt eller delvis uføre. 

Og husk: tenk på deg og ditt og ikke legg deg oppi andre sitt!

Jeg er fortsatt meg 38 år og 1/4 del i dag og 70% ufør