Jeg skimter himmelen mellom gardin åpningen, ser mørket faller på. Ikke et vindkast å merke. Alt er så stille, men egentlig ikke. Jeg vet vekkeklokka snart skal ringe, men jeg er fortsatt våken. Tiden går sakte, men likevel så fort. Utrolig hvor mange ganger blikket kan feste seg mot klokka når man venter på noe.. jeg har for lengst erfart at det å telle sauer er oppskrytt.
Det eneste jeg tenker på er morgendagen. Da skal ørene til pers igjen på riksen! Tvilsomt at det blir en første
plass på de, eller pall plass i det hele tatt
eller forresten, ene øret er jo alt diska… null lyd!
Det føles som jeg atter en gang skal opp til eksamen i et fag jeg ikke mestrer. Man kjenner kvalmen, svetten og uroen i hele kroppen. Tankespinn om ulike scenarioer over hvordan man vil reagere når karakteren blir utlevert. Man kjenner på håpløsheten av og ikke mestre. Man kjenner på å være annerledes. Følelsen av å være den eneste som ikke får til.. selv om jeg vet det er mange av oss. Men tidvis føler man seg så alene, som at man er den eneste.
Til denne eksamen er forberedelser nyttesløst da jeg likevel ikke vil klare gjøre det bedre. Hadde det enda vært et fag som jeg er trygg på og kunne forberedt meg til og lært meg, eller noe jeg viste jeg kunne jukse litt på , hadde nervøsiteten vært noe annen. Da hadde jeg på forhånd visst at karakteren uansett ikke ville blitt helt bånn og fått en mulig pall plass. Men denne testen er like vanskelig hver gang, og den kjennes like fjern og håpløs hver gang. Og muligheten for juksing er lik null, og hvis jeg prøver meg, blir jeg absolutt ferska! og den følelsen av å bli ferska med rødming i hele ansiktet , huff nei…
Eneste jeg kan håpe på er at plasseringen ikke blir dårligere enn sist, at resultatet er det samme nå som sist jeg var oppe til «eksamen» på riksen!
Mørket ute har nå fått en lysere nyanse gjennom gardin åpningen, bare timer igjen, stillheten av tankene har nå begynt å senke seg!
Livet venter ikke- livet er!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar