«Her ser du kurven din fra sist for 6 mnd siden, og her er kurven din fra i dag». 

Legen sine ord er ikke til å ta feil av…

Jeg ser det med engang, de er ikke like… 

Ute er det kaldt, grått med regn i luften. Jeg går med raske bestemte steg fra bilen og inn mot Rikshospitalet.

 Barna og samboeren hakk i hel, jeg har gått fra dem, jeg ligger noen meter foran dem. 

Jeg får beskjed om å gå til venterom 7. En ung og hyggelig mann kommer ut, det er min tur. Det er nå jeg skal ta en av de testene som skal si noe om hvordan hørselen nå er i forhold til for 6 med siden. Testene som jeg gruer meg til, testene som jeg bokstavelig talt hater. Det er vondt å ta tester som du vet du vil score dårlig på. Det er tester som du ikke klarer å lure og som er avgjørende for videre valg for fremtiden. Jeg lurer mange med hørselen min, men på disse testene sitter jeg som en spak liten og blek jente på muntlig eksamen som ikke klarer svare for seg. Den følelsen mange av oss her erfart gjennom livet. Uansett hvor mye du har pugget, får du det ikke til.

Lydene skytes inn og «trykke knappen» er som limt inn i handa mi, jeg sitter rak i ryggen, helt i ro. Handa blir helt klam da jeg holder hardt og bestemt grep om «trykke knappen». 

Bare fokuserer og er helt stille. Tørr ikke røre meg, da jeg er redd det vil gjøre det vanskeligere å høre. Men jeg er jo såpass oppegående at jeg vet det ikke skal ha noe å si. I slike situasjoner tror man de merkeligste ting, selv om man vet det ikke stemmer. Men vi har jo alle håp, ønsker og drømmer her i livet. Jeg venter og venter…

Jeg vil så gjerne klare å trykke på rett tidspunkt, jeg vil så gjerne høre lydene. Men de er dessverre ikke mange. Det er en plagsom lyd, men skulle så gjerne hørt den oftere. 

I tillegg med den tinnitusen og lyd orkester jeg har i øret, er det ikke alltid lett å skille hva som er i øret og hva som blir skutt inn av lyd via maskinen. De er tragisk nok tidvis veldig like. 

Av erfaring fra forrige gang,  tester de ikke lenger de kraftige lydene, dette da de lydene setter meg ut av spill et par sekunder når de blir skutt inn. Jeg er svært sensitiv for lyd, så øret mitt har ikke kapasitet til å ta de i mot, så svimmelheten slår inn. Heldigvis slapp jeg det nå!

Jeg testes deretter for ord og setninger, både med og uten støy. Jeg gir omtrent opp før første ordet kommer. Jeg vet så godt hvordan jeg sliter med dise enstavelses ordene, håpløst da konsonantene forvirrer meg. Endelsen hører jeg, men ikke hva ordene starter på, så da kan et ord, bli  til veldig mange alternativer for meg.  «Mor», «jord», «kor», «bor»? Ja, si det du.. ikke vet jeg…

Blir som å spille i lotto og der er vinner sjansen minimal, men du kan også ha flaks å treffe på riktig! 

Jeg får beskjed om å gjenta 50 ord. 50 er mange når jeg vet hvor utfordrende det er og når jeg vet hvordan jeg sliter med dette. For de som hører er ikke dette noe stress vil jeg tro å høre og gjenta 50 ord. Akkurat som matte leksen du blir hørt i der du skal svare på 50 matte oppgaver. Hvis du vet du kan det, er det ikke noe å grue seg til og underveis suser svarene av gårde uten betenkningstid.

For meg blir dette som å ha dyskalkuli med tall, jeg får det ikke til å bli noe vettu ut av oppgavene og tallene. De bare svirrer på utsiden av meg selv uten mål og mening. Og da er det sabla ikke lett å se frem til en slik utspørring med 50 oppgaver!

Jeg klarer noen,..så begynner jeg beklageligvis med litt kvasse ord som tilbakemelding til disse høyttaleren som de håpløse og greske ordene blir spyttet ut fra… men det hjelper ikke, ordene kommer ut en etter en likevel som en maskin med tyggis kuler som bare renner ut av, kule etter kule uten at du får stoppet det. Ikke klarer du fange så mange heller…  audiografen svarer ja de gangene jeg treffer, men ordet «ja», renner ikke akkurat inn som perler på en snor… 

jeg skjønner hvilken retning dette vil gå..

Legen kommer, jeg hører han i gangen. Blid og hyggelig og takker for sist. Han fremstår like trygg nå som sist og han ønsker barna velkommen til å delta i samtalen. Jeg er skeptisk , tenk om han sier nedgang og barna er tilstede, tenk om jeg da knekker sammen?? Men vi blir enige om at barna skal få være med i tillegg til samboeren min. Nervøsiteten kommer, jeg setter meg. Jeg har sett for meg denne situasjonen nå i 6 mnd. Hvordan vil jeg reagere enten han sier det ene eller det andre om testene? Jeg har sett for meg alt fra at jeg stormer ut, oppløst i tårer til at jeg bevarer fatningen stille og alvorlig. Når disse tankene har rast av gårde i hodet mitt, har også tanken slått meg at jeg ikke kan ta sånn på vei om den viser nedgang. Det er jo ikke verdens undergang, men jeg blir ikke enig med meg selv der, det fordi det for meg føles som verdens undergang å få beskjed om at det fortsetter  å gå ned, at jeg til slutt vil bli døv.

Håpløst å føre slike diskusjoner med seg selv i hodet da ingen av de involverte i hode mitt kan forlate plassen i sinnet og smelle døra etter seg ,og heller ikke la være å svare på mobilen  når den andre vil fortsette diskusjonen…

Han fortsetter… «10- 15 prosent nedgang»  « fra 60 prosent ned til 38 prosent score på ord»… «vi kan nå se en klar tendens på at dette går fort ned»…

Jeg stivner, vil ikke se på samboeren min eller barna. Jeg tror han heller ikke prøver å få øye kontakt med meg heller, da jeg tror han ønsker at jeg skal prøve forbli sterk utad for deres skyld, for å gi meg den mestringsfølelsen. For nettopp slik er han, han vil alt mitt beste, han vil jeg skal lykkes, han vil jeg skal føle selvstendighet og mestring.

Jeg går inn i en boble hvor jeg tar meg sammen. Kan ikke la meg knekke nå når barna er med. Jeg kjemper mot tårene, kjenner det kommer. Gjør alt jeg kan for å stenge igjen kranen, og denne gangen klarer jeg det, så bra at det ikke engang drypper. 

Blikk kontakten med legen er konsekvent hele tiden , jeg vil ikke miste fokus og vise hva som foregår i hodet mitt nå. Et lite blikk til siden nå, vet jeg at jeg blir vippet av pinnen og miste fokus om å være sterk.

Med et alvorlig blikk stiller jeg legen spørsmål tilbake, hvorfor meg?jeg føler dette så urettferdig. 

Vi hopper deretter over på CI, ordet er ikke like skremmende denne gangen som det var sist, ordet har modnet på disse 6 mnd. Jeg forteller om min takknemlighet over å være i deres system og deres oppfølging. Jeg føler meg trygg og ivaretatt og at vi snakker med noen som er spesialister, men viktigst av alt at man diskuterer sin fremtid med noen man føler virkelig vil det beste for meg og min familie.

Som jeg skreiv i siste innlegg, så har jeg hatt en følelse av resultatet, men jeg har ikke ville eller klart å si det høyt. Noen ganger kan man jo tro på høyere makter at det vil gå troll i ord man sier høyt. Her gikk det jammen meg troll i tankene mine i stede.

Det er vondt å få det bekreftet, vondt å tenke at hørselen ikke har strandet på sin vei, men fortsetter  sin reise sørover på kartet til verdens ende. Denne reisen har ingen retur billett, bare en vei. Men jeg vet at med hjelpemidler kan jeg gå inn å stoppe denne ferden og forhåpentligvis reise nordover igjen. Men når skal jeg gjøre det? Når er riktig tidspunkt ? Skremmende tanke, for med mine utfordringer med angst så er innsetting av et implantat i hodet mitt en klaustrofobisk følelse. Følelse av tap og kontroll, følelsen av å være innesperret da jeg ikke bare kan plukke ut den tingen fra hode og øret når jeg vil. Vet det for mange høres rart ut, men for meg er det en reel følelse jeg ikke bare kan skru av.

Jeg vet at man må fortsette fremover, gjøre det man kan for at livet og livskvalitet skal være best mulig. Aldri miste troen på at man kan ha et godt liv tross alle utfordringer man skulle møte på i livet. Det er ikke rom for å ligge nede for lenge, vi må alle reise oss og jobbe videre. Vi må stå på , støtte og hjelpe hverandre både med og uten hørsel, og med og uten andre utfordringer.  Leve livet som best man kan med de man er glad i ! Aldri glemme å le! Takknemlighet over mine barn , samboer, familie og venner❤️

                                  Fortel meg at det er greit.

                                  

                                  Livet venter ikke- livet er!❤️

                                                                           Kjersti E.F.