Jeg er klar!

Jeg bråvåkner, ser på klokka. Oppdager at jeg faktisk har sovet hele natten. Tar meg meg tid i noen sekunder for å gruble over hvordan det kunne skje! Men tankene er kjapt tilbake etter grubling over nattens søvn til dagens plan. Det er i dag reisen vår til et annet språk starter. Dagen som vi har ventet på i lang tid. Dagen som har virket så fjern i mange uker, men som plutselig er kommet. Dagen som jeg vekslet mellom å skyve foran meg så langt jeg kunne, til å kunne ønske den kom fortere. Jeg har delte meninger og følelser knyttet til dette. Glad og takknemlig for at vi får denne muligheten, men samtidig sorgen over hvorfor vi må lære dette.

Barna har sett fem mot dette med blandede følelser. Det er knyttet opp mot fravær av første skoledag som hvert år er en stor dag,  men også selvfølgelig uvitenheten om hva vi skal begi oss ut på sammen. Heldigvis er det så god støtte rundt oss , som alle har fortalt barna og støttet de opp om hvor heldige de er som får denne muligheten til å lære et nytt språk, et språk de kan dra nytte av i ulike sammenhenger, ikke bare kommunikasjon opp mot meg som mamma. En ubeskrivelig støtte som gjør at barna faktisk tror de er heldige og skal gjøre og lære noe svært unikt og betydningsfullt.

Vi har snakket mye om første skoledag og at den i år vil bli annerledes. Men på en positiv måte. Første skoledag i 3. Og 6. Klasse vil de huske livet ut. Det er ikke den tradisjonelle første skole dagen som er gjentagende på skolen hvert år, de skal få oppleve en helt annerledes første skoledag med andre barn de ikke kjenner. Første skole dag i år vil dreie seg om å lære tegn og bli kjent med andre barn som er i deres situasjon, nemlig at de er barn av tunghørt/døvblitte foreldre. De har en unik muliges til å bygge bånd med en felles plattform, de kan sammen snakke med andre barn om hvordan de opplever å ha foreldre som hører svært dårlig, har blitt døv eller er i ferd med å bli døv. Jeg tror ikke det er kun vi voksne som kjenner sorg over tap av hørsel eller har masse spørsmål, jeg er ganske sikker på at barna også kjenner noe sorg knyttet til dette og usikkerheten og spørsmålene de sitter med knyttet til dette og kanskje også deres tanker om fremtiden med mamma sin hørsel.

 Samboeren min får også muligheten til å bli kjent med pårørende til ektefeller/ samboere, sammen kan de også utveksle tanker, følelser og erfaringer. Sammen kan de snakke og føle en forståelse av andre i samme situasjon.

Vi er evig takknemlig som bor i Norge og får dekket dette tilbudet her. Et tilbud som er så tilrettelagt for familien.

Jeg står opp, går rundt meg selv. Vet ikke hva jeg skal gjøre først og sist. Pakker litt, vasker klær, lager frokost, tilbake igjen til pakking før jeg fortsetter med maten igjen. Vekker samboer og barn før jeg pakker litt igjen . Plutselig står jeg på badet og vasker., vimser fra det ene til det andre. Uroheten kommer snikende, alvoret slår meg kraftig. Jeg får tak i samboeren min, setter meg på sengekanten. Tårene fosser ut, ingen sluser, ingenting som stopper. Skjelver i kroppen, samvittigheten trer inn med et kraftig spark. Samvittigheten sier meg at det er egoistisk og ta barn og samboer ut av deres daglige liv for å reise mange dager ,og i flere omganger til Hallingdal. Kan jeg gjøre det? Spørsmålet gnager seg gjennom hodet mitt, det gir seg ikke. Føles som det snart har gnagd seg gjennom det som mulig er… det gjør vondt, kjennes sårt… vil at smerten skal forsvinne, vil ikke ha disse tankene. Gjør jeg det rette her? Er jeg en ansvarsfull voksen tar de med på dette? 

Lykken er en samboer som roer meg ned og forteller meg hvor stolt han er av meg, min åpenhet og min styrke til å stå frem med dette og gå løpet helt ut med familien. At han og barna inkluderes i dette og at dette er noe de vil og er viktig også for dem. Dett er noe vi skal gjøre sammen. Han forteller på en slik måte at jeg tror han, gnagingen slutter, sårheten forsvinner, fossene i øynene stopper opp, uroen i kroppen blir borte, pusten normaliseres, øynene kan åpnes, føler jeg har stemme igjen, jeg kan prate. Smilet kommer. Jeg er klar!

Barna får besøk av venninner, vi baker muffins som de skal kose seg med. Venninner som vil komme innom å si god tur med lykke ønskninger, venninner som bryr seg om hverandre som er der for hverandre i tykt og tynt. Allerede i denne alderen ser jeg hvordan de former vennskapene og at de allerede har flotte verdier som et vennskap skal ha, et samhold som er betydningsfullt, venninner som savner hverandre når de er borte fra hverandre. Venninner som lager avskjedsgaver når de skal reise. Venninner som oppriktig bryr seg og som er glade i mine barn. Mamma hjerte varmes veldig av å se og oppleve dette. 

Foreldrene våre er innom og venner sender oss lykke ønskninger. Det er oppriktighet fra alle kanter. Det forteller meg at det er mange der ute som støtter opp under vår nye hverdag. Det viser at åpenhet gir en så mye varme, kjærlighet og omsorg. Det gjør disse utfordringene noe lettere og hanskes med!

GPS viser Hallingdal i underkant av 30 min igjen. Tankene begynner å svirre igjen, forventningene bygger seg opp. Hvordan ser det ut?hvem skal vi møte?hvordan blir dette…?

Ål i Hallingdal står det plutselig på et skilt, noen minutter igjen så er vi der.

vi kjører oppover og oppover og oppover… og oppover igjen… mange svinger. Føles som vi aldri når toppen. Jeg biter merke i ordet døvsenter på et skilt… kjenner det river i hele meg, døv…. Jeg har fortsatt ikke klart å vende meg til jeg faktisk i fremtiden vil måtte være i kategorien døv… jeg er jo alt døv på et øret, men tvi holder så godt jeg kan på det andre. Men det er jo nesten ikke mer å holde i, tauet jeg holder i er blitt tynnslitt, jeg vet det vil med tiden ryke. Jeg vet jeg vil trenger en livbøye til å redde meg… 

vi kommer frem. Jeg går rett på toalettet , da jeg kommer ut igjen og går mot resepsjonen sammen med jentene og samboeren min snakker dama i resepsjonen med en som sikkert også skal på et kurs. De snakker tegnspråk, ingen lyd fra munnen, bare puste lyder.

 Jeg takler det ikke og går unna. Jeg så livet mitt passere i revy med tegnspråk som kommunikasjon, jeg blir uvel… jeg vil ikke dette. Jeg vil ikke stå å bruke hendene mine på denne måten og hvertfall ikke at andre må bruke hendene til meg for at jeg skal uten kommunisere med dem. Jeg er født med to ører som hører  eller har hørt…hvorfor er ikke hørselen der på ene øret og hvordan våger det andre øret og stadig tape hørsel?  Jeg fikser det ikke, jævla dritt… tårene  kommer igjen, gang nummer to. Hva søren er det da?? Ikke grått på evigheter også skjer det to ganger på en dag, en dag som skal være alle gledens dag med tanke på hvor heldige vi er som har dette tilbudet. Jeg stigmatiserer ikke de som bruker tegnspråk, det er bare at det er så nytt for meg og skremmende at jeg tenker negativt om dette. Jeg mener ikke å sette mennesker som er døve i bås, men forståelsen for at jeg bruker tid til å vende meg til denne verdene. Vende meg til å stadig høre mindre og mindre, er ikke noe som er gjort på kort tid. Min datter plystret her om dagen, jeg hørte det ikke bare blåse lyden. Hun spurte om jeg ikke syntes det var rart og ikke høre den lyden. Jeg svarte at så klart er det rart, men at jeg fortsatt husker hvordan lyden er. Og den lyden er mye finere enn den blåse lyden jeg hører!

Men som hver gang, biter jeg bokstavelig talt tennene sammen, tørker tårene der jeg står og glaner på en tavla som jeg fortsatt ikke har sett hva slags ark som faktisk henger der.. jeg manner meg opp og tar med de andre til skranken. Dama forstår at jeg hører så hun prater vanlig, men bruker i tillegg noen tegn, tegn som vi ikke klarer tyde om hun ikke hadde brukt stemmen sin. Hun er veldig koselig og gir god informasjon. Hun forteller hvilket bygg jentene skal ha skoledagen sin og hvor vi voksne skal være. Hun forteller også at det er flere jevnaldrende barn som skal på samme kurs som oss, da kjenner jeg mye letter fra min skulder. Da vet jeg at de skal få et samhold med noen på sin egen alder. Kvelden avslutter med kveldsmat på skolen før vi reiser til overnattingsstedet. Vi er først inne i matsalen. Samboeren min sier høyt til kokken « vi er litt tidlig ute vi», kokken ser rart på oss og enser at vi snakker om noe, men ikke lett for han å vite hva, da vi oppdager at han er døv… ikke for å latterliggjøre de som er døve, men det ble bare komisk. Barna sytes det var spennende å oppdage at det jobber døve mennesker der. De gleder seg til å se mer tegn! Jeg senker skuldrene, skal legge meg og ser frem til dag 1 med læring av tegn. 

Jeg er stolt av at vi sammen skal gjøre dette og ser frem mot å tre inn i de døve sitt språk. Vi blir beriket med å utvide vårt nettverk ved på sikt kunne kommuniser med andre som også bruker tegn🌸

Livet venter ikke, livet er❤️