Jeg går ut og inn av søvn, kikker på klokka… 03.15… 0450….05.07…05.47… Samboeren sover så godt, kjenner jeg ikke vil vekke han. Mest fordi jeg ikke unner han det vi nå står foran . Jeg er så redd jeg blir vanskelig å ha med å gjøre , og da er det han som får det..
En frisk morgentur hånd i hånd spaserer vi fra pasient hotellet, akkurat som en helt vanlig morgen tur. Men når inngangen til Riksen fester seg i synet mitt, kommer noe uro.
Gangene der inne har aldri før kjentes så lange og ugjenkjennelig ut som de gjør i dag. Luktene setter seg og alle grønne frakker som farer av gårde forbi oss legges merke til. Tidligere har vi gått i de samme gangene flere ganger, men ingenting kjennes likt ut nå.
Vi setter oss, to hyggelige damer med lyst og mørkt hår kommer bort. Det begynner å gå opp for meg hva jeg skal… tårene kommer, jeg er redd, pusten er kort, jeg prøver å jobbe meg gjennom pusting med magen… de er så snille og forklarer godt. Snille damen med lyst hår har satt seg inn i journalen min hvor det alt er skrevet hvor redd jeg er.
Jeg blir vist inn på oppvåkningen , der står sengen «min» og der ser jeg den hvite og røde sykehus skjorta ligge klar for meg.
De grønnkledde kommer inn, tegner et merke ved øret mitt. Det er noe ved de grønne klærne som gjør meg så sårbar. Alt avhenger av at de grønnkledde har en god dag på jobb.
Sengen skal opp i 4.etasje . Stig skifter også og får på seg riktig utstyr som gjør at han kan bli med meg helt inn på operasjons stua. Sengen «min» stopper utenfor , der blir jeg tatt i mot av enda flere grønnkledde . Jeg har blitt forberedt på at det skulle være et stort team rundt i dette forsknings prosjektet . Det gir meg en trygghet at de er så mange. Jeg vet at hver og en har sine arbeidsoppgaver der inne for best mulig ivareta meg. Jeg går selv inn på operasjons stua. Aldri før har jeg kjent på så usikre steg, beina føles tunge, tanke kaos i hodet som en vilter tornado.. jeg ser store maskiner, utstyr , ledninger… midt i rommet ser jeg en høy benk/ seng med trapp opp. Jeg skjønner at det er opp der jeg skal. Et trinn av gangen.
Uroen kommer selv om jeg virkelig prøver holde fokus . Prøver å holde fokus på og ikke frike helt ut. De snakker og spør meg om ting, men det er vanskelig å svare. Føler jeg er på et annet sted, jeg vet hva som skal skje, men samtidig ikke… Når kommer maska på? Når skal jeg sovne fra den hørende verdenen? Hvordan blir det etterpå? Gjør jeg det riktige nå? Skal jeg? Jeg stiller meg selv alle disse spørsmål mens jeg ligger der og ser rett opp mot skarpe lys. Eneste jeg ønsker er å ha to ører med dårlig hørsel, slik at jeg med trygghet vet at når jeg våkner så vil jeg uansett høre på det andre øret . Men slik er det ikke..
De spenner rundt armen min, det stikkes … jeg er livredd for stikk og blod, oppå alt det andre… kroppen ligger rolig, men de rundt meg skjønner at jeg ikke er rolig. De merker jeg er stresset, de vil ha meg fortest mulig i narkose . Jeg er i de tryggeste hender.
Jeg kjenner jeg blir omtåket av det som sprøytes inn, nå er det ingen vei tilbake, jeg snur meg mot høyre, der er Stig. De siste hørende ord for denne gang var at han elsker meg❤️ så sovner jeg.
Kroppen skjelver ukontrollert , tennene hakker, øynene går ikke helt opp… jeg skjønner likevel at jeg holder på å våkne. Jeg skimter Stig til høyre ut av de smal omtåkede øynene mine. Jeg hører ingenting … jeg ber de hjelpe meg slutte skjelve . Kjenner stikket komme i foten, de får kontroll… en liten stund før det settes i gang igjen. Ny runde med skjelvinger. Jeg holder meg fast i sengen, blir redd, jeg får øynene noe mer opp nå, jeg ser de som er rundt meg, munnene går men jeg hører de ikke. Mitt store mareritt er blitt til virkelighet . Mareritt i den forstand at når man har hørt hele livet, så er det skummelt å våkne opp og ikke høre . Det er en prosess. Tror ingen av oss er komfortable med så store forandringer i livet som gjøres på så kort tid. Det tar tid.
Men samtidig har jeg så smerter og skjelvinger at jeg ikke tar det helt innover meg enda. Det skjærer i øret mitt og kroppen rister, ny runde med morfin rett i foten. Jeg må ha sovnet for når øynene igjen går opp, skjønner jeg mer av hva som skjer. Jeg husker nå at jeg er operert og jeg skjønner at hørsel er borte. En stor omveltning i livet, verden oppleves nå så annerledes.
Dama med det lyset håret er der som en fantastisk støtte og omsorgs person, beveger munnen sin godt når hun prater og skriver på ark når jeg ille oppfatter. Hun og Stig gir meg enorm trygghet i situasjonen, en situasjon som oppleves kaotisk og klaustrofobisk. Jeg får beskjed om at legen så langt er fornøyd men at de gjenstående testene for å sjekke ut resthørsel er dagen derpå. Det kjennes ut som en evighet til kl 09.00 dagen etter. Det er enormt belastende og ikke vite om hørselstapet er permanent eller midlertidig .
Jeg hører ikke lydene utenfra og inn, men øret har enormt mye lyder . Det jeg hadde av svært høye og krevende tinnitus lyder i forkant av operasjon, er nå bare barnemat . Det har utviklet seg til mange flere og kraftigere . Det er fly motorer, bølgeskvulp , enormt med susing, hører egne hjerte slag…
Jeg får ikke maskert de på noen måte, kan ikke bare putte inn AirPods med musikk, kan ikke bare reise meg opp å gå en tur…
Smertene blir intense igjen, nytt stikk i foten. Kjenner det balanserer seg…
Damen med det lyse håret er snart ferdig på jobb. Tårene mine triller, følelsen av og skulle bli forlatt, selv om det ikke stemmer. Men det kjennes bare slik ut. At man på så kort tid kan knytte seg så sterkt til noen, er helt spesielt. Hun viste omsorg, tørket tårene mine, hjalp meg på do, var der når jeg var redd, ga meg mat, hjalp meg med smerter, hun holdt hånden min når keg var redd . Hun betydde så mye. Men til min store glede så fikk hun en fantastisk avløser, min eldste datter kom alene med tog for å se til mamma sin❤️ også hun fikk komme inn på oppvåkningen. Hun tok «oppgaven» på strak arm , begynte med tegnspråk og lapper og var tydelig i munnbruk. Jeg kjente på en morskjærlighet så sterk og så stolt❤️
Første natt er over, alltid skremmende rett etter en operasjon, men samtidig må man stole på helse Norge , selv om mange beklageligvis har uheldige og triste historier og fortelle.
Legen finner frem utstyr han skal teste resthørsel min med. Jeg er så livredd for resultat. Tenk om resthørsel min er borte for alltid? Tenk om jeg må leve i denne boble verden jeg er nå? Skrinet går opp og stemmegaffel beveges bak ved øret, ingenting… jeg blir stresset og en tåre finner sin vei ut, jeg rister på hode… legen skjønner at jeg ikke hørte den.
Neste stemmegaffel , ingenting… jeg mister litt motet før tredje gaffel, jaaaa!!! Jeg nikker med det vonde hodet, setter tommel opp og gjentar jeg hørte den! Jeg kjenner en lykkesrus, kjenner en lettelse i en ellers forandret hverdag. Legen mener jeg skal kunne høre noe igjen, men blodet og hevelse må trekke seg unna først, så om noen uker skal jeg kunne ta inn noe lyd.
Ja, det kan være redusert fra slik det var før operasjon, men akkurat nå bryr jeg meg ikke om det. Savnet etter lyd er så sterkt at selv om den kommer redusert tilbake , er jeg bare glad jeg skal høre noe igjen!
Legen er fantastisk , jeg stolte helt på han at dette skulle bli bra og så langt ser der ut til at han har gjort en fantastisk jobb.
Jeg vet veien tilbake er lang, men jeg er klar! Ja, formen har vært grusomt dårlig i etterkant og det er klaustrofobisk og ikke høre, men jeg er likevel så stolt av meg selv og så glad for at jeg har gjennomført. Tror vi alle er tøffere enn vi aner. Selv om jeg må ha hjelp til å gå enda pga balanse og svimmelhet, så vet jeg dette blir bra!
Jeg satset det lille jeg hadde på en ukjent langvarig investering med håp om god avkastning. Jeg tror den investeringen var god ! Avkastning får jeg vite mer når lyden kommer på om 1 mnd!
Nå skrives lapper , tegnspråk brukes og jeg munnavleser så godt jeg kan. Det er energi krevende, så mye soving ila dagen. Men slik er det nå en periode. Ikke vær redd for og snakk til meg❤️
Takknemlig for et fantastisk sykehus med en stor kompetanse på CI og ikke minst damen med det lyse håret og at den samme audiopedagog tar i mot oss hver gang! At sykehuset også innfridde mitt ønske om å ha med Stig hele veien, er jeg så utrolig glad for. Egentlig kan pårørende kun være med til resepsjon , men han fikk være med inn på både oppvåkning og operasjons stua , alt for at jeg skulle være så trygg som jeg kunne for å kjenne at jeg kunne gjennomføre dette. Jeg vet det er flere der ute som vurderer en slik operasjon, jeg er glad jeg tok steget. Selv om jeg tidvis gjennom dagen sliter med å tenke positivt pga smerte og ubehag, så vet jeg at jeg er mentalt sterk og skal klare å holde ut!
Nå venter det fortsatt mye hvile, Stig og familien stiller opp, så takknemlig for dem! Det er vondt og ikke høre Stig og jentene, men jeg glemmer aldri stemmen deres❤️
Vi høres❤️
Fint beskrivelse. Jeg ble selv operert på St Olav og ble fantastisk tatt vare på av hele teamet og det to ganger :) Jeg er så fornøyd med at vi har et slikt fantastisk helsevesen i Norge.
SvarSlett