Så feil kunne jeg ta

Ansikt som gløder, hender som brukes. Nydelig kommunikasjon, personlig kommunikasjon,  

ord formidles med hele kroppen, fantastisk. 

Usikkerheten, tristheten over tapt hørsel, frykten for fremtiden, frykten for å tre inn i de døve sin verden … var tanker som tidvis fylte mitt hode før avreise til Ål og tegnspråk skole. Nå noen dager etter og det nærmer seg hjem reise, har alle disse tankene blitt snudd helt på hodet. Nå er det hverdagen hjemme jeg gruer meg til. 

Hadde noen fortalt meg at det ville bli snudd slik om på tankene mine før avreise, hadde jeg virkelig lurt på hva de hadde drukket til frokost.

Før vi reiste trodde jeg at hjemme med jobb, nettverk, aktiviteter og lignende er det trygge for meg. Jeg føler meg ikke så usikker der, som jeg gjør borte med fremmede mennesker. Trodde jeg..

Men etter noen dager her på tegnspråk skole med tegn som kommunikasjons måte, mange timer hver dag, samt øving med familien på kvelden, har dette forandret seg. Å være her i Ål har gitt meg en trygghet.

I tillegg kommunisert med andre med hørselshemning i ulik grad som alle er her for å lære tegn, mennesker som jeg har identifisert meg med, mennesker som forteller de samme tanker og utfordringer som jeg selv sitter inne med. 

Det har ikke på noen måte vært klaging, men realitetsorientering på hva det faktisk vil si å ha et så sterkt hørselstap både i jobb sammenheng, men også privat sammen med familien, aktiviteter, foreldremøter og venner. Hvordan hver dag er en prioriteringsliste og hvordan man ser at det ikke maktes å la alt gjennomføres, da det i stor grad går utover privatlivet med familie og hjem pga energi tapet det gir ved å være veldig på konstant ved å lytte, tolke og forstå. 

Hvordan man tidvis må prioritere seg selv med avslapping for å kunne mestre resten av dagen, men også kanskje dagen etter eller flere dager etter der igjen. 

Hvordan man også tidvis må prioritere bort ting som for andre er en naturlig del av hverdagen, men som må vike for at man skal kunne ha overskudd til deltakelse ved f.eks. barna sine fotball kamper. 

Utfordringen min er at jeg foreløpig ikke fikser sånn prioriterings liste. Ved å velge noe bort, føler jeg at jeg mister noe. At jeg ikke virker interessert. 

Men vet at når jeg velger bort noe, så skal jeg ikke se på det som å miste noe, men heller få tilført noe! Tilført energi som gjør at f.eks. barna sin fotball kamp blir mye mer lystbetont for man møter med mer uthvilte ører til kampen. Slik at opplevelsen av den fotball kampen blir så mye bedre, enn om man møter opp sliten av energi tap pga en dag med ørene 100 prosent på i deltakelse med mange andre mennesker der tolkning og gjetning og munnavlesning er en stor del.

Jeg var i forkant livredd tanken på og måtte lære meg tegn, jeg trodde ikke jeg ville lære det, men håpet selvfølgelig. I tillegg var jeg veldig trist med tanken om hvorfor vi faktisk må lære disse tegnene. 

Første frokost med flere som snakket tegn seg imellom, gjorde noe med meg, jeg ble redd og uvel. Hadde lyst å løpe ut, avbryte hele opplegget. Jeg klarte ikke å se meg som en del av det språket eller miljøet. Jeg klarte ikke identifisere meg med dem. 

Jeg mener nok ikke da tegnene i seg selv, men det påminner meg om hvor dårlig hørsel jeg har, den resthørselen jeg er så redd for skal forsvinne, den resthørselen jeg er så glad i. Jeg ser meg selv langt der borte, døv… Jeg ser meg selv som ei redd jente med fullstendig panikk som ikke har hørsel. Jeg ser denne jenta fable i mørket etter lyd, hun ser folk prate, biler som kjører, stemmer på tv ’n, men ingenting høres … jeg ser denne jente bryter ut i panikk angst. Jeg ser denne jenta tar seg til hodet og ber til høyere makter om at de må gi henne lyd. Jeg ser denne jenta stå ansikt til ansikt med barn og samboer som prøver å si noe, men stemmene deres høres ikke ...

Mange tanker kokte i hodet mitt, men vi ble værende. Jeg realitetsorienterte meg på at dette er nå og bildene i hodet fullt med katastrofetanker er ikke nå, ikke enda …

Jeg er evig takknemlig for at vi ble værende og ga den en sjanse. En sjanse jeg ikke ville være foruten, en sjanse vi tok som faktisk har gitt meg enorm glede, en sjanse som nå gir meg sorg over å være ferdig med oppholdet for denne gang, en sjanse som ga meg innblikk i de døves verden, en sjanse som ga oss nye vennskap både for voksne og for barn, en sjanse som ga meg innlæring av viktige tegn, en sjanse som ga meg tilhørighet, en sjanse som har ufarliggjort bruken av tegn, en sjanse som ga meg det viktigste - nemlig smilet mitt tilbake som jeg hver dag har kunne vise min samboer og barn.

Lærerne har i stor grad også bidratt til denne tryggheten og selvsikkerheten jeg har fått. Jeg har for første gang på lang tid følt jeg har mestret mange samtaler godt.  Gjennom tiden med nedsatt hørsel i mange samtaler, sosiale aktiviteter og kurs, har jeg beklageligvis ikke fått med meg alt, man kjenner på håpløsheten og følelsen av og ikke mestre noe, mestre noe så lite som å høre hva andre sier, eller alle de vonde misforståelsene.  En vond følelse. Og den vonde og ekle følelsen som kommer over hele meg idet øyeblikket jeg oppdager hva jeg ikke har hørt eller misforstått ... unner ingen den. Tenk deg selv, noe du har gjort som ingen andre skal vit, og brått blir du ferska! 

Men disse dagene har jeg kjent på mestring og følelsen av lykke knyttet til det. Jeg har kunne delta i undervisning, delta i samtaler med andre døvblitte og døve hvor jeg faktisk har oppfattet og forstått. Kjent på følelsen av at jeg har fått med meg alt. Jeg har forstått mer enn hva jeg hadde drømt om! 

Lærerne roser oss og er ubeskrivelig flinke til å lære bort. Med de føler jeg meg trygg på at dette kan jeg lære og de har vist meg at tegnspråk er et vakkert språk og visuelt språk. Et språk som gjør at du faktisk må se på den du snakker med, samtalen blir mer personlig. Du kan ikke gjemme deg bort eller se ned når du prater. Man må se opp og frem. I tillegg må du faktisk bruke munn og ansikt på en annen måte. Skal du si noe hyggelig eller gøy, kan du ikke bare ha et flatt ansikt uten mimikk, du må vise med hele deg at det er gøy. 

Vi hørende har et utrolig flatt språk, kjedelig språk. Svært lite mimikk. Må ikke lette på en finger en gang for å kommunisere. 

Vi klarer jo ikke engang se hverandre inn i øynene. Vi er verdens mestere i å gjemme ansiktene våre når vi prater, ser først til ene siden og tilbake med kanskje to sekunders øyekontakt, før blikket dras mot andre siden, så kanskje opp i taket før nye to sekunders blikk kontakt igjen … slik fortsetter det til samtalen er ferdig.  

Man kan ikke bare stå å rope, man MÅ gå bort til personen, prikke forsiktig to ganger på skulderen til den du vil kommunisere med.

For hørende er det enormt mye roping i hverdagen, det inkluderer meg selv! Hvor ofte roper man ikke til både mann og barn? Hvor masete er ikke det? Jeg liker ikke å rope eller bli ropt til, men jammen fortsetter jeg ... jeg kan jo heller ikke forvente at de rundt meg skal slutte med det, når jeg gjør det selv.

Men etter disse dagene, kjenner jeg på roen rundt denne måten og ta kontakt med andre på. Slik praktiserte vi ikke bare mot våre døve lærere når vi ville ha deres oppmerksomhet, men også mot de andre døvblitte på kurset. Det var en så behagelig kommunikasjonsform som jeg vet alle ville blitt glad i, bare de hadde blitt kjent med det. Jeg stiller spørsmålstegn på hvorfor ikke tegn er en del av grunnskole opplæringen. Eksterne forelesere forteller om en stor andel døv fødte som lever isolert, med mindre selvtillit og selvbilde. Hvor utfordrende hverdags situasjoner kan være. Jeg tenker på hvordan vi kan gjøre dette til noe bedre. Alle burde lære tegn. Mye viktigere enn for eksempel fransk!! Hvertfall for min del! For ikke snakke om sidemål.

Tenker på mine barn som nå lærer seg tegn, hvor heldige de er som får lov å bli kjent med dette språket. Hvilke fordeler de har senere i livet om de vil møte på andre barn/ungdommer som er enten døve eller svært tunghørt som bruker tegn. Det gjør meg så stolt å vite at mine barn kan bidra til inkludering for andre.

Jeg kjente også på at tinnitus var mindre fremtredende de dagene på Ål. Jeg er overbevist om at det var pga mindre støy. Ingen som hadde mulighet til å prate i munnen på hverandre, alt skulle foregå ved bruk av munn og tegn. Disse dagene var utrolig god å leve i for meg med høreapparat og tinnitus. 

Leve på denne måten gjorde også at energien ikke gikk så brått ned etter endt dag. Så klart ble man sliten av å lære mye, hele tiden være på for å forstå, men dette gjaldt døvblitte som hørende! For meg ga det heller energi! Hodepine ble også borte disse dagene, det fordi jeg kunne senke skuldrene når jeg skulle kommunisere med andre! Trengte ikke engste meg for om jeg ville kunne delta i samtaler og om jeg ville forstå hva som ble sagt. Trengte ikke tenke på om jeg ville dumme meg ut og misforstå, vi var alle der i samme båt. 

Jentene har vært så utrolig tøffe disse dagene. Deres første skoledag i 3. og i 6. klasse vil de for alltid minnes som en annerledes første skole dag. De vil kunne se tilbake på det 2019 som det året… Det året deres første skole dag var på Ål folkehøgskole i Hallingdal, det året da de første skole dag skulle bli beriket med tegn i stede for tale. Det året de ble satt i klasserom med døv lærer uten tolk, det året de måtte legge om tanke mønstret på hvordan kommunisere med sin lærer og ikke bare rekke opp hånden og si noe med lyd. Det året de fikk nye klasse venner, det året de alltid vil huske.

Vi er så stolte av dem, de tok utfordringen på strak arm, dette ville de lære for å kunne kommunisere med mamma om hun blir døv. 

Takknemligheten over å kunne oppleve dette med familien, takknemligheten over forståelsen andre viser oss, forståelsen skolen til jenten har vist ved å gi de fri, forståelsen arbeidsgiver viser ved å gi permisjon for å delta på dette, takknemligheten for at Nav innvilger dette og dekker hel oppholdet, takknemligheten over saksbehandler på NAV, min hørselskontakt, fastlege, samtale terapeut på Gaustad og min lege på rikshospitalet som heier på oss og samarbeider for at jeg og vi skal få det best mulig. 

Takknemligheten over å bli tatt så godt imot av de døve på Ål, som har gitt en verdifull innsikt for meg og min familie.

Den største takknemligheten er min fantastiske samboer som gjør dette mulig, som vil gjøre dette sammen med meg. Som lar meg vite at mitt hørsels tap og denne uvisse fremtiden med lyd ikke spiller noen rolle i vår relasjon. For han vil jeg alltid være meg, det gir en så enorm trygghet i hverdagen. Jeg trenger ikke måtte gjøre meg til, jeg trenger aldri late som, med han kan jeg alltid være meg selv på godt og vondt. Han støtter, trøster, får meg til å le og får meg til å føle meg spesiell for han selv med mitt hørsels tap. Blir aldri sur når jeg ikke hører, ler aldri av meg når jeg misforstår, eller kanskje noen ganger!! Men da er det på mine premisser, når han vet det er greit. Man må ha litt ironi og humor oppi dette, for mange av misforståelsene er faktisk ganske komiske!!

💗💗💗

En stor takknemlighet over de beste jentene på jord som deltar på dette med nysgjerrighet og åpnehet. Som forteller andre stolt hva de lærer og hvorfor. De er ikke flaue av mamma sin hørsel, de forteller til andre med en trygghet og stolthet av at de er med og eier denne situasjonen vi er kommet oppi. Samboeren min og jeg er så stolt av dem.

Et viktig budskap:

Man mister ikke hørsel, man får tilført døvhet

Livet venter ikke- livet er☺