Med øynene ut mot intet

Sola lyser opp denne blå himmelenmorgenen, en nydelig dag i september!  Buskene vaier så forsiktig. Vinden kjennes kjøligere ut når den treffer ansiktet, så varsomt. Bladene er fortsatt grønne, men snart skal de forvandles til høstfarge. De vakre fargene som dessverre varer for kort, før bladene brått faller av og treet gjør seg klar til vinter. 

Barneskrål høres i det fjerne, det er en gledes lyd. Man hører de leker. Baller sprettes, barnsben som løper, munner som roper til hverandre, de ler.

Det er en fantastisk dag å sitte ute, stoppe tiden, reflektere, puste rolig og ikke stresse. Vite at man har tid. Tid til å gjøre det som er både viktig og bra for en selv, noe som gjør en godt. Noe som gir en energi i hverdagen, noe som gir glede.

Vi har alle tid, det handler om prioriteringer. Hva kan vente, hva kan du ta nå? Hva orker du nå? Når satte du deg ned sist uten å ha noe å gjøre? Uten mobilen i hånda, avisa i hendene, fingrene på spill konsoll eller med øynene på tv¨n? Bare nyte lydene av omgivelsene og med øynene ut mot intet. Ingen forventninger om samtaler, gjøremål ... Bare du fordypet i tanker og refleksjoner om deg selv og livet. Hvordan har jeg det egentlig? 

Det kan være skummelt å møte seg selv, ta seg tid til seg selv, fordype seg inn seg selv. Man kan være redd for å møte en man ikke liker, eller møte en som egentlig ikke har det så bra… vi har godt av og tidvis møte oss selv, reflektere over hvem man er, hva er jeg god på, hva må jeg jobbe mer med, hvordan opptrer jeg i samspill med andre? Dagene raser forbi, vi rekker ikke å følge med. På veien kan vi lett miste oss selv. Kanskje det er derfor man er redd for å ta seg tid til å stoppe opp å møte seg selv? Man er redd man ikke kjenner igjen personen…

Jeg har kjent på hvordan hverdagen tar meg, at den gjør noe med meg. Jeg vet jeg tidvis fremstår som en annen enn det jeg vil være. Jeg kan stoppe opp å møte en fremmed person, og den fremmende personen det er meg… det kjennes skummelt ut… men jeg vet det da er stresset som har forvandlet meg. Tidligere klarte jeg å stå i stress og en hektisk hverdag, men med tiden har jeg mistet den kapasiteten og overskuddet til det. Man må ha et ekstremt godt lager med energi og overskudd til å stå i en stressende og hektisk hverdag over lang tid. De som mestrer dette har en egen evne til stadig fylle på lageret før de fortsetter videre, men de fyller bare en kvart tank, kanskje en halv tank… det går ikke i det lange løp. Brått glemmer du å fylle, du stopper opp, klarer ikke bevege deg.

Det er utrolig krevende. Jeg var slik, men har innsett at det er fortid for meg. Jeg tenker det er ikke nødvendigvis en dårlig ting og ikke makte slik, vi er alle forskjellig. Jeg tenker det er bra at vi er forskjellige og med ulik kapasitet. Vi har alle uansett en viktig plass og utgjør en viktig brikke i samfunnet. Uten deg eller den, vil aldri samfunns bilde bli fullverdig. Vi trenger alle. Alt fra de som stadig fyrer av raketter og følger med den i full fart rundt, til de som kommer etter i snegle fart som tar dagen mer med ro, de som stopper opp og tar pauser. Men selv de med mye kapasitet og som er flinke til påfyll av energi, trenger også å stoppe opp og fylle full tank i stede for stadig små fyllinger som igjen gjør at du fort havner på reserven og der igjen, tomt..

Sola har vært oppe en stund nå, den avgir mer varme. Herlig å kjenne siste rest av en varmende sol. Luften kjennes ikke lenger så kjølig ut mot ansiktet. 

Jeg reflekterer over de siste måneder, med 30 prosent i jobb. Spørsmålet jeg så mange ganger har stilt meg selv, var det rett? Kunne jeg ha gjort noe annerledes. I butikker eller uansett hvor jeg ferdes, ser jeg folk i en eller annen type jobb. Jeg forsøker å identifisere meg med mange av dem, om jeg kunne hatt deres jobb med mine ører og kapasitet. Burde jeg ha prøvd mer? 

Men jeg har nå med tiden  funnet roen og tryggheten jeg må ha for å kunne kjenne på glede i livet. Jeg strever ikke lenger så hardt med å tenke ut jobber jeg kanskje kunne forsøkt ut. Jeg har landet. Ikke nødvendigvis permanent i et langtidsperspektiv, men for en god stund fremover. Jeg føler dette ikke lenger er like tabu og nederlag for meg.

Jeg har byttet mer fokus, byttet fokus bort fra alt jeg tenker at jeg burde gjort og klare til å fokusere på den jobben og den stillings størrelsen jeg faktisk har. Klappe meg på skuldrene for det! Jeg har landet mer og akseptert at jeg aldri vil få hørselen min tilbake slik den var. Akseptert lydene jeg ikke vil høre mer… at jeg alltid vil ha store utfordringer i sosiale lag, på aktiviteter…all tinnitus som er der 24/7 i mer eller mindre grad,  men sorgen over tapet av hørsel eller den tilførte tinnitus, vil nok aldri bli borte, men den har blitt og vil stadig bli bedre. Det handler om hva man kan få i stede, finne det som fyller tomrommet. Det skal også få være lov å kjenne på tunge dager eller ved situasjoner man blir påminnet omstendighetene rundt egen helse hvor man blir trist. Da er det viktig å bli møtt med forståelse og aksept.

Jeg minnes tristhet og tårer, selvfølelse på bånn, følelsen av å være den eneste som ikke maktet, følelsen av å være ubrukelig , en som ikke klarte jobbe fullt, alt var et tiltak, barna og familien lo, jeg hørte inne meg at det var morsomt det som ble sagt, men latteren min kom aldri ut. Den var fanget inni meg… i stede kom tårer som en fortvilelse over at jeg ikke klarte å le.. hva galt er det med meg? Jeg minnes all tiden som gikk med til negative tanker og frustrasjon over ikke å klare og snu det. Jeg savnet glade og gode tanker, jeg savnet å føle meg om en i gjengen, jeg savnet å ha det bra. 

Men om man virkelig vil, ja så får man det til! Jeg prøvde og feilet mye med ulikt verktøy som både jeg og de rundt meg mente ville hjelpe meg på veien, mye bruk og kast og lite som jeg følte passet meg. 

Men det handler om ikke å gi opp. Jeg fant etterhvert verktøyet og løsningen som passet meg i søken på et gladere liv fylt med latter og glede tross mine utfordringer med helse. Jeg fant meg selv igjen, dog i en litt annen versjon, men en absolutt bra versjon. 

Så nå sitter jeg her ute og kjenner duften av glede og overskudd. Overskudd til barna og familien. Men jeg kjenner også på utfordringen med å snakke om glede og overskudd høyt. Jeg vet det er så mange som jobber med tidsklemma til stadighet og som aldri finner tid til å sette seg ned. Jeg føler at andre kan se på det som et irritasjons moment at jeg jobber lite, men samtidig får noe penger og lettere ha overskudd til hverdagen. Det er ikke dermed sagt at det blir 70% fritid til å gjøre hva man vil og leve livet. Mange av de prosentene er hard jobbing for å kunne mestre hverdagen og for forberedelse til jobbdager. Deretter påfølgende tid med vanvittig tinnitus og en energiløs kropp som flere dager i etterkant går på høygir, men samtidig gir det meg en stor glede og mestring i etterkant!

Jeg vet hva som ligger bak , jeg er stolt av å ha blitt mer rakrygget og bruker ikke lenger like mye tid på hva jeg tror andre tenker. 

Andre får tro og mene hva de vil. 

Alle er vi individer og har behov for ulikt med verktøy her i livet for å klare oss best mulig. 

Med beina i kryss og mac’n på fanget kjenner jeg hvordan jeg nyter å sitte ute her å skrive. Skriving er utrolig behagelig. Man snakker kun med seg selv. Kun jeg som styrer denne samtalen. Det kjennes godt å rote ned i sjelen og lufte mine tanker. Vi har alle mange tanker i hodet, gjerne flere på en gang.. men med skriving får jeg plassert tankene lettere, og det er enklere å gå videre. Det er også givende å se tilbake på tiden som har vært, noe som gir motivasjon for veien videre. 

Det er en herlig følelse å ta innover seg inntrykk av å sitte ute en slik vakker dag, dog mangel på den berømte fuglekvitringen som alle snakker så varmt om! 

Bare lukke øynene, tenke på alle livets gleder som ikke er en selvfølgelighet. Ta aldri noen eller noe for gitt, ikke deg selv engang. Lev livet som at det skulle vært dine siste minutter. Ikke bruk krefter og tid på det som ikke gir deg noe. Stopp opp og fyll full tank. Vi er alle viktig og betydningfulle. Sett deg ut, lukk øynene og kjenn roen senker seg, kroppen blir tyngre, du faller godt til rette i stolen. Tørr å kjenn og føl etter hvor herlig det er, ikke tenk på alt du skulle burde eller måtte gjøre.

Lev akkurat her og nå!

Våg og sett deg ned og møt deg selv! 

Livet venter ikke- livet er!

Så kom karakteren

« Husk fortiden, legg planer for fremtiden, lev for i dag»

Stille sitter jeg der nervøs med klump i magen. Rommet er 1*1 meter med et lite vindu. Audiopedagogen har alltid et øye på meg gjennom vinduet da det er nedskrevet i min journal at jeg ikke tåler høye lyder. Selv om jeg ikke hører de lyse høye lydene, så oppfatter jeg trykket disse lydene gir, noe som gjør meg svimmel. Det er en trygghet å vite at de da stopper opp og avslutter.

 Jeg er fullt fokusert på eksamen, gjør alt jeg kan for å høre etter en lyd så jeg kan trykke på knappen og «svare» riktig. Tidvis går det lang tid uten noe trykk, da vet jeg at de kjører lyse toner som jeg absolutt ikke hører. Jeg venter bare på de mørkere for da vet jeg at jeg har en sjanse. Jeg venter og venter…

Audiopedagogen tok meg varmt i mot da jeg ankom riksen. Hun viste meg vei inn på dette lille rommet. Hun tar hendene i lomma og opp kommer det berømte munnbindet, jeg tenker med en gang at dette blir håpløst… munnbind som ikke er gjennomsiktig er ikke min beste venn i forhold til kommunikasjon. Jeg tenker at på en slik avdeling hvor mange har sterkt redusert hørsel, så er munnbind en uting om det ikke er gjennomsiktig. Hadde det vært det hadde man i det minste kunne lest på munnen i tillegg til å høre lyden som kommer ut av munnen bak munnbindet. På den måten kunne man mulig oppfattet noe mer. 

Jeg tar meg sammen, sitter helt stille og nistirrer denne snille damen rett i øynene for å få best mulig utgangspunkt for en dialog med munnbind.

Endelig mørkere toner, jeg kjenner litt mestring de få gangene jeg trykker. Tidvis sliter jeg med å skille tinnitus lyd og den lyden høreprøven faktisk sender gjennom øreklokkene. 

Eksamen er over.

Jeg vet at snart er det inn til legen for å få karakter. Det er så rart å sitte å vente på karakter når man vet at man ikke kan gjøre det noe bedre enn sist. Eneste man kan håpe på er at man ikke har gjort det noe dårligere.

Jeg følger med i gangene, de grønn kledde legene og de hvit kledde går omhverandre. Det er små barn, store barn, voksne og eldre som sitter rundt der og venter. Jeg undres veldig på hvorfor de er der. Om det er standard høreprøver de skal inn til eller kanskje noen av de har CI og skal på kontroll. Jeg prøver å se meg selv i gangen der med CI, at jeg skal inn å sette på lyd på apparatet. Men tanken blir kortvarig hver gang. Jeg klarer ikke se det for meg.

Tanken på CI gjør meg noe uvel om det er mulig… fordi jeg frykter den stille verden uten mulighet til å høre lyd og jeg frykter resultatet..

Begynner å tenke på om legen vil sette press på meg om operasjon da jeg nå har vært her flere ganger og takker nei hver gang. Blir de lei å ha pasienter som meg som tilbys operasjon gratis, en operasjon som koster ca 1 million, men til stadighet takker nei. Enda de mener det mulig kan gi meg et bedre liv. Jeg bestemmer meg på venterommet at hvis jeg skulle føle på et CI press i samtalen med legen, vil jeg være klar og tydelig på at jeg må fylle 40 år først! Jeg vil ha med meg året 2021 da mine venninner og jeg runder det glade tallet 40! Orker ikke tanken på å være midt i opptreningsfase etter operasjon da, ei heller ikke nyoperert som gjør at jeg ikke hører noenting på inntil 8 uker, 6 uker om jeg er « heldig»..

Jammen meg mye rart man har for seg av tanker og bestemmelse! Men mine venninner betyr så mye at jeg vil være fullt tilstede for dem på den store dagen!

Jeg venter enda… samboeren min også. Han som støtter meg i alt, som alltid er ved min side, som alltid følger meg opp og hjelper meg når mine ører kommer til kort. Ved «innsjekk» på riksen ble vi sluset forbi to vakter. Måtte stoppe opp begge steder og ble stilt spørsmål, jeg sa jeg hører dårlig, men hjalp ikke. Jeg hørte ingenting, så min samboer svarte på spørsmål i stede! Noe av årsaken til at jeg ikke alltid hører med han tilstede tror jeg er fordi jeg vet jeg kan slappe av. Jeg vet at han er der og fanger meg opp når jeg ikke hører. Jeg må ikke være påskrudd hel tiden med han ved min side. Det gir meg pause og pusterom, noe som er godt for meg. Jeg har for lengst erfart at pauser i hverdagen gir meg litt energi påfyll slik at jeg igjen kan fokusere maks på å kommunisere med andre. Hvis jeg er helt utladet merker jeg godt at jeg hører enda dårligere, da jeg ikke har krefter til å fokusere på lyd og munn.

Navnet mitt blir ropt opp. Spente går vi den korte veien inn til samtale rommet. Overlegen er ei godt voksen dame som snakker svensk. Jeg er spent og venter bare på at hun skal fortelle…

Jeg ser for meg scenarioer om både at hørselen er stabilisert og også at hun forteller at den fortsetter å gå ned… jeg er forberedt på alt.

Stabilt sier hun… stabilt? svarer jeg… stabilt fra siste måling sier hun. Hun forteller at det er lite endringer fra sist, noe som er svært gode nyheter. Jeg får tildelt lik karakter som sist, jeg strøk ikke!!! Jeg fikk akkurat stå karakter! Det skal man jo være kjempe fornøyd med, men jeg jubler ikke… hvorfor ikke… jeg skjønner ingenting. Jeg sitter der helt stille, får ikke frem noen ord… føler meg tom… jeg svarer tilslutt at det er bra, men ikke noe mer. Overlegen fortsetter å snakke, hos meg begynner tårene å presse på. Men jeg tenker at jeg kan ikke gråte nå, jeg har jo fått gode nyheter, men jeg er så sliten…

Du er utrolig flink, ressurssterk dame som klarer deg så mye bedre enn hva man skal forvente av noen med ditt hørsels tap. Du er unik. Jeg forstår hvor mye du må jobbe hele tiden for å høre hva som blir sagt, jeg forstår hvor mye krefter du stadig må bruke i kommunikasjon med andre. Jeg forstår du blir sliten. Jeg forstår at du bruker meste parten av din energi på å høre, og at det da ikke er mye plass igjen til andre ting. Du skal være stolt av hvordan du stadig prøver å tilrettelegge livet ditt for å ha det best mulig med ditt hørsel tap. Du skal være stolt av deg selv. 

Jeg klarer ikke å holde tilbake lenger, tårene finner sin egen vei og strømmer på. Jeg blir enda mer stille, ser overlegen inn i øynene som prater så rolig og tydelig. Hun skryter av meg og viser meg full forståelse for hvordan livet mitt med hørselstap er.  Det å få skryt når man til stadighet føler seg håpløs og at man ikke mestrer, gjør noe med meg. Samtidig den forståelsen og innsikten hun har i en verden til de med hørselstap er utrolig godt. Jeg er ikke noe offer selv om jeg er nærmest døv, men uansett hvilke utfordringer vi alle måtte ha, så er det så godt at noen sier de forstår deg selv om de ikke er i din eller min situasjon og erfart hvordan det er å leve med ulike utfordringer. Så blir man ikke sett ned på eller møtt med misstroelse. Jeg svarte at jeg er ganske stolt selv av alt jeg får til og at jeg har et ganske godt liv nå, samboeren min bekrefter noe som betyr mye!

Man må i settinger med kommunikasjon hele tiden pusle pusle spill. Det handler om å finne de riktige brikkene fortest mulig for at man skal få et bilde på hva det snakkes om. Det er mentalt krevende å stadig finne de riktige brikkene som mangler. Man prøver ulike varianter og finner ulike brikker man tror er riktige, tidvis oppdager man at det er feil brikke man er på vei til å plassere da man på veien til brettet oppdager en annen brikke som mulig er mer riktig, eller at feilen ikke oppdages før brikken er lagt og de andre rundt deg lurer på hvordan det er mulig på et så enkelt bilde ikke finner frem til riktig brikke. Hos de som hører godt, legges puslespillet automatisk, man trenger ikke lete etter manglende brikker for å se hvordan bildet blir. De kan i tillegg gjøre andre ting samtidig som puslespillet går av seg selv. 

Tidvis har jeg hjelp av samboer, barna, familien, kollegaer og venner til å legge puslespillet. De hjelper meg til å finne de brikkene jeg må ha for å få en helhet på bildet og situasjonen jeg er i feks på butikken eller andre steder med andre mennesker som ikke kjenner til mine utfordringer. Jeg er prisgitt den hjelpen jeg får, noe jeg er veldig takknemlig for. Sist hadde min datter og jeg bestilt mat ute. Jeg sa hun kunne gå ut å vente i finværet i stede for å stå der inne på en kjedelig plass. Men hun ville ikke gå ut før vi hadde fått maten tilfelle de skulle spørre meg om noe mer og jeg ikke hørte.

Det er ulik vanskelighetsgrad på puslespill. Man har alt fra få brikker til mange tusen. Vanskelighetsgraden øker for meg for hver ekstra person jeg må forholde meg til samtidig, og sted og støy avgjør også hvor vanskelig puslespillet blir. Ikke minst hvor fort de andre mener puslespillene skal legges. Ved mange mennesker og mye støy blir det vanskeligere å holde den røde tråden i bildet da man til stadighet varierer fra hvor man er i bildet. Man kan først snakke om ting øverst i høyre hjørnet hvor jeg da skynder meg og finner brikker som passer der, før neste mann heller vil snakke om det som er nederst i venstre hjørnet hvor jeg da må lete etter andre farger og nyanser som passer, hvor tredjemann plutselig hopper til midt i bildet og vil snake om det. Jeg må da kjapt stadig orientere meg på nytt om hvor i bildet jeg er og hvilke brikker jeg mangler for å forstå sammenhengen.  Men om bildet med mange tusen brikker er tydelige brikker med skarpe farger, gjør det pusle spillet lettere, enn ved svake og vage farger som er vanskelig å forstå. Hvis vi i tillegg kan pusle sammen i sakte tempo blir det enda bedre!

Jeg er blitt en mester i å pusle puslespill, jeg er ekstremt stolt av hvor bra jeg gjør det og hvordan jeg ofte finner riktige brikker. Det skal også sies at mye blir gjetning. Man ser på brikkene rundt og ut ifra det kan jeg klare gjett hvordan de siste brikkene ser ut.

Eller ja.. jeg pusler også feil mange ganger, men jeg setter pris på om du veileder meg slik at brikken faller på plass. Det er bedre enn at jeg tror jeg har plassert brikken riktig. ja, jeg kan bli lei meg når du veileder meg på riktig plass fordi jeg da blir gjort oppmerksom på mine feil, men jeg blir enda mer lei meg av og ikke vite om jeg har gjort det riktig. Har jeg gjort noe feil, har jeg missforstått, har jeg lagt brikken på feil plass?? 

Jeg håper vi sammen kan hjelpe hverandre gjennom å pusle og gir du meg et brett med skarpe farger og nyanser, i tillegg forståelsen for å pusle sakte, så nailer jeg det!

På vei hjem, er jeg stille i bilen. Jeg klarer fortsatt ikke juble jeg kjenner meg trøtt og sliten. Jeg har giret meg selv så veldig opp til denne dagen. Dagene i forkant har vært bygget opp med så mye forventninger og tanker. Jeg spiller om igjen og om igjen i hodet mitt de gode ordene jeg fikk fra overlegen. De ordene som jeg vil leve lenge på, om hvor ressurssterk og flink jeg er. 

Overlegen avslutter samtalen med at de ikke presser meg til CI. Jeg kan ta kontakt med en gang jeg kjenner hørsel går ned eller at jeg ikke orker å bruke all energien min lenger på å høre. Der skal CI kunne avlaste meg om operasjonen blir vellykket. Hun forstår sårbarheten jeg bærer på om at jeg faktisk bare har ett øre og en mulighet på at det skal gå bra med operasjon, jeg har ingenting å miste. 

Men enn så lenge skal jeg fortsette å jobbe hardt for å klare meg uten CI, i stede fortsette med best mulig tilrettelegging rundt meg i kommunikasjons sammenheng. De lydene jeg hører i dag, betyr alt for meg. Jeg engster meg for de mekaniske, «falske» lydene. Uten å bli for negativ, så tenker jeg at det er min rett å få lov til å være bekymret.

Kvelden avsluttes med en god samtale med barna. Barna er overlykkelig for at mamma bestod eksamen! Og mamman beklaget seg veldig for et litt dårlig humør gjennom dagen og forklarte på nytt at dagen hadde vært krevende da mamma bekymret seg så mye i forkant av testing og mamma blir sliten etter slike dager på sykehus. Men når mamma får hvilt litt er alt bra igjen! Når barna da svarer at de vet mamma ikke har vært seg selv i dag, blir jeg svært ydmyk for deres forståelse . Jeg er dem evig takknemlig. Jeg kjenner på en trang til å være ærlig med barna, de ser og de enser stemninger. Hvorfor skal vi fare med løgn til dem? De vil jo ikke lære seg om følelser eller sannhet om vi til stadighet lyver for dem og sier alt er bra, når de merker det ikke er det. Altså, alt til sin tid og ikke alt man skal snakke med barna om. Men rundt dette med hørsel har vi vært ærlige fra dag en. Det giør at barna føler de også eier denne situasjonen og at de alltid får vite alt først. På den måten slipper de å gå å bekymre seg for om det er noe vi ikke forteller dem. Da kan de fort lage sine egne bilder av situasjoner i hodet som de bekymrer seg for som ikke er sanne. 

Ny dag og ny muligheter. Jeg sto opp og tok dagen med storm! La gårsdagen bak meg med unntak av den gode beskjeden jeg fikk av overlegen! Det er godt å kjenne at man har det bra. Det er godt å kjenne at tilrettelegging rundt fungerer selv om det betyr mindre jobbing. Man er ikke et dårligere menneske for det. Det handler heller om hvor mye innsats man legger i hver dag for å få det best mulig uansett hva det måtte være. Livet er ingen quick fix ei heller gratis. Man må jobbe konitunuerlig for å få få lønn for strevet. Man vil kanskje ikke være enig i den lønnen man får med en gang, at man syntes man fortjener mer. Men for hver dag du jobber, legger kroppen merke til hvor mye innsats du legger ned for at både den og det mentale skal få det bra, da vil man med tid og stunder føle man får mer betalt. Ikke gi opp, ikke sett deg ned, du må være aktiv i ditt eget liv. Ikke tenke det ikke er noe vits, ikke tenke ingenting hjelper selv om det tidvis føles sånn. Fortsett fremover selv om du kan bli dratt tre steg tilbake. Vi vil alle komme oss fremover selv med museskritt i skilpaddefart om vi ikke gir opp håpet. Det er ikke nødvendigvis at man blir friskere og slike ting, men at man setter seg små mål i livet man har lyst å oppnå der kropp og sjel ikke skal hindre oss! Jeg satte meg et mål i desember der jeg inviterte masse flotte damer i min bursdag, selv om jeg visste det ville bli mye folk og støy og mange som ville prate samtidig. Jeg visste det ville bli et krevende puslespill, men jeg visste også at dette puslespillet var verdt å ta fatt på selv om jeg etterkant ville oppleve mye tinnitus og måtte ta litt hvile. Men denne bursdags festen Ville jeg ikke vært foruten, jeg er så glad jeg gjorde det!! Jeg bestemte meg da at dette skal jeg gjøre vært år, hver bursdag er verdt å feires! 

Jeg er så glad jeg turte fortelle om mine utfordringer knyttet til hørsel. Jeg har fått mer tilbake enn jeg noengang kunne tørre å håpe på. Det er så mange som jeg føler er oppriktig interessert i å tilrettelegge for at jeg skal føle meg inkludert i kommunikasjons sammenheng. At jeg faktisk er en del av «gjengen»! Dere er så flinke til å prate tydelig til meg, dere oppsøker blikk kontakt, dere bruker mimikk i ansiktet. Dere skulle bare visst hvor mye det betyr for meg. Noen kan kanskje syntes det virker rart å holde på på denne måten, men for meg er det helt avgjørende. På den måte får jeg mer med meg og samtidig trenger jeg ikke til stadighet opptre som en struts med lang hals som hele tiden må stikke hodet frem for å få med meg mest mulig. Jeg slipper være engstelig for hvilke pusle spill vi skal spille når vi møtes, jeg vet brikkene er tydelige og jeg vet jeg får hjelp om jeg trenger det. Da kan jeg senke skuldrene og ikke brenne alt kruttet på et puslespill når jeg vet jeg som regel må gjennom mange i løpet av en dag.

Det er godt å kjenne seg verdifull igjen, at jeg betyr noe, at jeg mestrer noe igjen! 

Jeg blir mer og mer opptatt av livet som det faktisk er, ikke som det skulle ha vært!

Livet venter ikke-livet er! 

Her er vitnemålet mitt. Trodde aldri jeg skulle tørre vise det frem, men så tenker jeg « hvorfor ikke!!» Den viser at jeg hører noe basslyder, men utover det er jeg tilnærmet døv og ligger helt i grenseland der det ikke går lenger ned. 

Så klapp på skuldren til meg selv!!

Det er så stille, men egentlig ikke

Jeg skimter himmelen mellom gardin åpningen, ser mørket faller på. Ikke et vindkast å merke. Alt er så stille, men egentlig ikke. Jeg vet vekkeklokka snart skal ringe, men jeg er fortsatt våken. Tiden går sakte, men likevel så fort. Utrolig hvor mange ganger blikket kan feste seg mot klokka når man venter på noe.. jeg har for lengst erfart at det å telle sauer er oppskrytt.

Det eneste jeg tenker på er morgendagen. Da skal ørene til pers igjen på riksen! Tvilsomt at det blir en første 

plass på de, eller pall plass i det hele tatt

 eller forresten, ene øret er jo alt diska… null lyd! 

Det føles som jeg atter en gang skal opp til eksamen i et fag jeg ikke mestrer. Man kjenner kvalmen, svetten og uroen i hele kroppen. Tankespinn om ulike scenarioer over hvordan man vil reagere når karakteren blir utlevert. Man kjenner på håpløsheten av og ikke mestre. Man kjenner på å være annerledes. Følelsen av å være den eneste som ikke får til.. selv om jeg vet det er mange av oss. Men tidvis føler man seg så alene, som at man er den eneste. 

Til denne eksamen er forberedelser nyttesløst da jeg likevel ikke vil klare gjøre det bedre. Hadde det enda vært et fag som jeg er trygg på og kunne forberedt meg til og lært meg, eller noe jeg viste jeg kunne jukse litt på , hadde nervøsiteten vært noe annen. Da hadde jeg på forhånd visst at karakteren uansett ikke ville blitt helt bånn og fått en mulig pall plass. Men denne testen er like vanskelig hver gang, og den kjennes like fjern og håpløs hver gang. Og muligheten for juksing er lik null, og hvis jeg prøver meg, blir jeg absolutt ferska! og den følelsen av å bli ferska med rødming i hele ansiktet , huff nei… 

Eneste jeg kan håpe på er at plasseringen ikke blir dårligere enn sist, at resultatet er det samme nå som sist jeg var oppe til «eksamen» på riksen!

Mørket ute har nå fått en lysere nyanse gjennom gardin åpningen, bare timer igjen, stillheten av tankene har nå begynt å senke seg!

Livet venter ikke- livet er!

I dag, 38 år og 1/4 og 70% ufør

I dag er jeg 38 år og  1/4  del og 70 % ufør. 

Solen har alt vært oppe noen timer. Himmelen har en nydelig blåfarge som påminner oss om at våren nå er i gang. Fortau blir kostet og syklene er i gang for både liten og stor. Det virvler av folk ute dog med avstand til hverandre, et godt syn i disse unntakstilstander med corona virus som påvirker oss alle. 

Gå turen min er ved veis enda da det tikker inn melding om at jeg har mottatt brev fra Nav elektronisk. Jeg vet hva det betyr, det er nå jeg skal få beskjed, det er nå jeg skal få vite hvordan fremtiden blir.

Kvalmen og uroen sprer seg i kroppen på et blunk. Hodet er sprengt av kaotiske tanker og mulige svar jeg selv lager om utfall av meldingen jeg nå har fått, som skal gi svaret på min søknad. 

Tiden fra innsendelsen til svaret som nå er kommet, har føltes som en evighet. En evighet med det uvisse. Følelsen av at jeg har lagt fremtiden min i ukjente mennesker hender, gjør noe med meg. De kjenner meg ikke, de vet ikke hvem jeg er. Enda skal disse menneskene ha bestemmelses rett over meg. De skal avgjøre om det jeg har sagt om meg om mine utfordringer er troverdig eller ei, samt andre uttalelser fra ulike instanser. Hva vet de egentlig? Hvordan skal de kunne stake ut kursen min videre i mitt liv?

Jeg får tastet inn mobil kode, kjenner jeg blir skjelven. Vet det er rett før brevet vil komme opp på mobil skjermen. Sekunder føles som minutter der jeg venter, plutselig kommer siden opp. 

Innvilget…

Jeg braser sammen i gråt, tårene renner ned som en foss, ustanselig…

hvorfor? Hva skjedde nå? Ut av meg selv opplevelse.

Rart hvordan følelsene våre spiller en et puss. Man tror man vil reagere på en måte, men reagerer stikk motsatt. Følelsen av skyld, håpløshet, dårlig samvittighet og udugelighet for å nevne noe , opptar nå hodet mitt fullstendig. Det er jo nå jeg skulle vist glede, stolthet, takknemlighet. Jeg skulle jublet, eller?? I stede for er jeg flau og skamfull.

Jeg får landet etter en prat med samboer og familien min som støtter meg. De forteller at det er greit, noe som får meg til å føle meg som meg selv igjen. Jeg får roet meg ned, tankene begynner å klarne og følelsene begynner å stabilisere seg. Jeg begynner å skrive, sette ord på dette. Sette ord på det å ha fått innvilget gradert ufør. Jeg har sett på dette som tabu , at det er bare andre som har det, ikke jeg. Jeg har sett på det som å gi opp, beklageligvis har jeg hatt disse holdningene. Men det er ikke holdninger til at jeg mener andre gir opp, kun meg selv. 

Har jeg gitt opp? Har jeg valgt dette selv? Burde jeg forsøkt lenger? Er spørsmål jeg stiller meg selv, om igjen og om igjen og om igjen.. hva sier de rundt meg? Familien vet jeg er der for meg, men hva med venner, kollegaer, naboer, foreldre til mine barns venner og andre? Vil de se annerledes på meg fordi jeg ikke mestrer arbeidslivet slik som de eller har utfordringer med helse og hørsel ? Vil de syntes det er flaut å være venn med meg?

Men jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal gjemme meg. Jeg skal fortelle, være åpen og ærlig slik har jeg har vært med mine utfordringer knyttet til hørsel. Jeg har erfart at det gir meg mye tilbake ved å tørre knekke tabubelagte områder. Kanskje flere følger med etterhvert og tørr å vise seg sårbar med sine tanker og utfordringer. Jeg trodd aldri dette skulle hende meg, men brått var jeg en del av ufør statistikken. Dette kan skje oss alle.

For det er sårt og vondt og til stadighet måtte svare på slike spørsmål om hvor mye man jobber og hvorfor ikke mer osv. Det er et nederlag å bli påminnet dette. Det er ikke frivillig at man går ned i inntekt hver mnd. Og få livet snudd på hodet å bli mer meldt ut av arbeidslivet som for oss mange er en viktig del av hverdagen. Følelsen av å ha noe å gå til, et stede andre har behov for deg og at du gjør noe meningsfylt, til at du plutselig ikke skal være en del av det i like stor grad.  Er vel ingen som ønsker det? 

Jeg vet mange sikkert vil undres på å tenke « får hun gradert ufør for det»? Eller « jeg  har det da mye værre enn hu der med hørselsutfordringer,  men jeg fighter i full jobb hver dag og legger meg ikke ned og klager» eller bli kalt «naver» for ikke å snakke om at « jeg er da også sliten og stressa men er ikke ufør for det»

Jeg tenker vi må slutte å slå alle over en kam. Man er ikke mindreverdig selv om man er ufør eller delvis ufør. Man er en fullverdig borger på lik linje med alle andre for det. Vi må slutte å tro og mene noe annet. Jeg vil heller ikke bli sett på som snylter, jeg bidra i samfunnet på andre måter når jeg har kapasitet til det.

Tenk om vi alle bare passet våre egne saker, fortalte hverandre både med og uten utfordringer at det er greit at vi er som vi er uansett hva og hvordan.

 Det er greit og ikke være i jobb eller i full jobb. Det er så mye vi ikke vet om andre. Du ser meg på butikken, du ser meg joggende ute, du ser meg på turer og aktiviteter med barna. Du ser meg i sosiale lag.

Jeg ønsker så inderlig at andre skal øke sin bevissthet rundt egne holdninger og heller tenke så bra at du gjør dette og mestrer det, i stede for og tenke negativt som at  vi som er ufør skal være i isolasjon.  Det mange ikke vet eller kjenner til er de du ser ute som du vet ikke står i jobb eller bare deler i jobb, hvordan de har det når de kommer inn igjen. Eller hvordan de har det etter de har jobbet noe. Du er ikke glassmester og ser ikke inn igjennom husveggen. Du ser ikke hvordan noen kanskje må ligge etterpå eller hvile. Du ser heller ikke tårene , håpløsheten eller smerten som oppstår i etterkant når man har presset seg til det ytterste fordi man ikke vil total isolere seg. Eller følelsen jeg hadde i det sosiale laget der mesteparten for forbi meg fordi jeg ikke hørte og hvordan jeg anstrengte hele kroppen min og skjerpet alle sanser for å prøve få med meg noe. Du så ikke igjennom husveggen min da, du så ikke hvordan jeg kjempet en kamp etterpå for å få igjen krefter. Hvordan dagene mine i etterkant kan blåse forbi som vinden som får trærne til å vaie, til det en dag endelig slutter å blåse og trærne står støtt og stille igjen og lader opp til neste vindkast.

Jeg har valgt å se på ufør som et hjelpemiddel for den med svekket helse som har behov for et annet opplegg enn mannen i gata, for å kunne leve et tilsynelatende godt liv med den reduserte helse som alt er.

Ufør for meg er et hjelpemiddel for at jeg skal kunne klare å beholde de prosentene jeg har på jobb som jeg er så stolt av å fortsette ha. 

Et hjelpemiddel for at jeg skal klare å hente meg inn igjen etter jobbing, et hjelpemiddel for å holde hodet over vann. For å ha overskudd til å ta del i barna og familien min sin hverdag og i deres liv. Et hjelpemiddel for å kjenne på inkludering, mestring og samhold i stede for at jeg ekskluderer meg selv pga utmattelse, sorg og smerte.

Jeg er innforstått med at det er trangt om nåløye for å få innvilget ufør, derfor har jeg etter følelsene mine var i oppblåsing umiddelbart etter jeg leste ordet « innvilget» , landet på en stor takknemlighet. Takknemlighet for å ha blitt forstått og blitt trodd av ulike instanser. Det får meg til å føle at det er greit, andre ser de behovene jeg har, ikke bare jeg selv og de nærmeste rundt meg. Jeg vet det er mange rundt omkring som ikke har fått innvilget sin søknad og frustrasjonen som naturlig følger med dette , men tenk på deg og ditt, og ikke legg deg oppi andre sitt! vi må spille på lag og motivere hverandre i stede!

Jeg vet at mitt honnør kort  snart vil komme i posten. Det er mye følelser knyttet til det også. Det føles så tabubelagt, som at jeg blir satt i en bås. En bås bestående av de som ikke er fullverdige borgere. Men jeg har bestemt meg for å bære honnør kortet med meg med stolthet, ikke bare ha det i lomme og ikke bruke det.

Jammen skal jeg kjøre kollektiven nå! 

Fortel meg at det er greit , og at vi sammen kan se på ufør som et hjelpemiddel og ikke som isolasjon! 

Og bidra til at det ikke skal være tabu fylt med fordommer å være helt eller delvis uføre. 

Og husk: tenk på deg og ditt og ikke legg deg oppi andre sitt!

Jeg er fortsatt meg 38 år og 1/4 del i dag og 70% ufør 

Intervju med Fontene

https://fontene.no/nyheter/kjersti-flakstad-37-er-i-ferd-med-a-miste-horselen--jeg-har-gratt-mye-over-ordet-ufor-6.487.656922.9622fd89d1

Ååå takk og pris, det er bra! Da slipper jeg å være med på den ørebloggen din!

Ååå takk og pris, det er bra! Da slipper jeg å være med på den ørebloggen din!

Hører jeg det kommer fra min yngste datter på 8 år. 

En herlig start på turen fylt med latter!

Da er var dagen her igjen som jeg faktisk har sett frem til lenge. Det vet jeg barna og samboeren også har gjort. Denne gangen vet vi mer hva vi går til og hva som møter oss. Det er klart for nytt opphold på tegnspråk skolen i Ål i Hallingdal!

Barna er nå innforstått med at de også denne gangen kan måtte forholde seg i et klasserom med døve lærere fra dag en uten tolk. Forrige opphold var vi ikke forberedt på det noen av oss, så jeg hadde veldig vondt av min yngste datter som syntes det var veldig skummelt. Det kan jeg forstå, bare fremmende mennesker og i tillegg kommunisere med et språk man ikke kan. Barna er så tilpasningsdyktige at de sklidde rett inn i dette! Det gleder meg ekstra å høre at barna håper de møter igjen lærerne sine fra sist, enda de vet at ene læreren kun er vikar. 

Samboeren min og jeg er klare for å bruke tegn igjen foran andre og mulig dumme oss litt ut, hehe!!! Det er ikke bare bare å gjøre tegn riktig, men prestasjonsangsten ga seg veldig fort sist!

Skal jo innrømme det at med tiden etter vi kom hjem sist, så ble det mindre og mindre bruk av tegn hjemme, vi har ingen gode unnskyldninger for det. Vi håper veldig at tegnene kommer fort tilbake bare vi sette igang igjen! Tror vi husker mer enn vi tror!

Jeg ser frem til alle disse dagene i det stille miljøet vi skal være en del av. Det miljøet hvor jeg ikke trenger anstrenge meg for å høre, det miljøet jeg føler at jeg mestrer noe, det miljøet som gir meg så mye, det miljøet som har gitt meg trygghet i at tegnspråk er et flott språk som man kan være stolt av. 

Jeg fortsetter min åpenhet rundt min hørsel til de jeg møter og treffer på. Det gir meg mer og mer trygghet på at det er greit å ha hørsels utfordringer, at det er greit og ikke få med seg alt og det er greit å misforstå og det er greit å spørre opp igjen.

Denne bloggen gir også de fordeler ved at mange leser det og tar til seg det jeg skriver som viktig læring i møte med andre mennesker som de kjenner som også har utfordringer med hørsel. Jeg er så stolt over å ha bidratt til dette at andre kommuniserer på en bedre måte pga min åpenhet i møte med andre mennesker og også via bloggen! 

Selv om jeg har begynt med åpenhet rundt mine utfordringer knyttet til hørsel, så er jeg fortsatt ikke helt komfortabel med å vise frem høreapparatene mine. Jeg har slik lengde på håret at jeg kan skjule de når jeg har dem på. Men hvorfor? Hva er jeg redd for? At andre skal snakke noe på det bak min rygg? At andre skal se rart på meg fordi jeg har to høreapparat og langt unna 85 år? Jeg vet ikke.. jeg vet bare at jeg skjems litt fortsatt for dem.. Men her på tegnspråk skolen, kan jeg sette opp håret og ikke tenke noe på det, for her går jo mange med høreapparat uansett i alle aldre. Disse brukes så klart ikke i undervisningen, da foregår alt uten lyd og bare tegn.

Målet mitt er at jeg om ikke så altfor lenge skal bære høreapparatene med stolthet. Jeg har også tenkt på dette med CI hvis jeg går for operasjon. Den ene delen vil da sitte på utsiden av hodet. Jeg kan ved langt hår gjemme den, men skal jeg det? Kanskje jeg bare skal ha den synlig så alle ser? Jeg kan si at jeg skal det nå, men når jeg kommer til stykke… vi får se…

Men nå er det gjengen min og tegnspråk skolen det handler om! Vi er klare for nytt opphold her i vinter landskapet med fantastisk utsikt. Vi gleder oss! Denne gangen har vi tatt med familens nye tilskudd, vår søte lille hunde valp!

Avslutter med en klapp på skuldra til meg: 

Snakket senest med en mor her om dagen hvor jeg fortalte at vi skulle på tur mot slutten av samtalen vi hadde. Moren lurte på hva vi skulle i Hallingdal, jeg fortalte da hvorfor. Men det tok henne litt tid å forstå, for hun har ikke oppfattet enda at jeg hørte dårlig.

Da starter reisen vår videre i tegnspråk verden! 

Håper noen kjenner seg igjen, og til dere som ikke kjenner til dette kan d kanskje være nyttig  likevel😀
Det er lov å prate om det, d er lov å klage, d er lov å støtte hverandre💜

SLUTT, VÆR SÅ SNILL, JEG ORKER IKKE MER

Finn deg noen andre og plag. Du sliter meg fullstendig ut. Du gir meg ikke fred. Du gjør livet mitt vanskelig. Jeg har barn, samboer, familie, venner, hus, jobb og aktiviteter, men tidvis er du så plagsom at jeg ikke klarer å glede meg over det jeg har.
Vet du hvorfor? Det skal jeg si deg. Fordi du er et så forferdelig forstyrrende dritt element og tar så mye plass at jeg ikke alltid har overskudd til de tingene som faktisk er positivt for meg i livet.
Hvorfor meg? Du kom snikende innpå meg for et par år siden. Jeg la ikke merke til deg først, det tok litt tid å finne ut at det var deg. Du var forsiktig i starten og tidvis trakk du deg også unna meg. Du var lettere å forholde seg til da, jeg stilte mange spørsmål da også, men du var på langt nær mitt værste mareritt, men det er du i dag. Vips slo du til med all kraft og så vannvittig intensivt at du kunne knekt hvem som helst.
Du gir meg hodepine, du gir meg dårlig søvn, du gir meg mye smerte, du gjør meg veldig trist, du gir meg vonde tanker, du gir meg vansker med å være opplagt for familien og jobb og i hverdagen generelt.
Jeg vil bare bli fri, men jeg er inneforstått med at jeg må leve med deg resten av livet. Jeg må bare finne en måte å håndtere deg på for at jeg ikke skal bli gal, for knekke meg skal du ikke.
Kan du ikke snart gi meg pusterom? Gi meg søvn? Jeg misunner dere som går til sengs og bruker ordet stille og fredelig når natten kommer… jeg gruer meg da jeg vet d er da du angriper som verst. Er jeg heldig så sovner jeg , men da vekker du meg flere ganger gjennom natten, og da sliter jeg med å bli kvitt deg. Natt etter natt, mindre og mindre søvn..
Jeg vil sove, jeg vil fungere. Du er så høylydt og støyete, jeg hater deg.
Du lar meg ikke engang være i fred når jeg prøver spille musikk eller gjør andre hyggelige ting med familie og venner. Du skjønner jo ingenting- du er IKKE invitert. Jeg finner alt av ting som egentlig fungerer som avslappende for meg, men ikke nå lenger, det pga deg.
I tillegg er du så frekk at du drar med deg inn en hel gjeng. Det blir tidvis et vanvittig kaos for meg og helt uutholdelig støyete med en hel uvelkommen gjeng på plass som plager meg med hver sin støyete lyd, og samtidig. Du er verst da du aldri gir meg fred, men gjengen din sparker meg når jeg ligger nede, i stede for at de trekker seg tilbake..
Du er også ansvarlig for mye av min berømte HÆÆÆÆ hva sa du, men du forstyrrer meg sånn at det ikke alltid er lett å oppfatte hva andre sier. Og til dere som latterliggjør denne HÆÆÆ’n, tenk deg en gjeng som spiller de lyseste tonene på piano mens de legger hodet ditt oppå tangentene, samtidig som de holder rennende vann inntil øret ditt og smeller bobler samtidig som du blir pratet til… tenk deg følelsen av og være innesperret med grusomme lyder 24/7, ingen slipper deg ut… i tillegg til gjeng virksomhet hvor flere plager deg samtidig..
Jeg velger å fortelle andre om deg slik at de forstår meg og mine humørsvingninger, jeg legger ikke all skyld på deg pga humørsvingninger mine, men en stor del faktisk.
Jeg velger også å skrive så andre kanskje en dag forstår hvor grusomt det er å ha en som deg i livet mitt, ufrivillig. Jeg vil aldri tilgi deg for måten du har invadert livet mitt på ,og gitt meg begrensninger i frihetsfølelsen min.
Til dere som har sluppet unna deg, pris dere lykkelig for hva dere har ! og vær snill og vis forståelse i de mest kritiske tidene du plager meg eller andre !
Du har ledet frem til nå, men nå har jeg bestemt med for å ta kontrollen. Du skal få angre på at du og gjengen din valgte meg. En dag er jeg sjefen igjen i mitt liv og du skal ikke lenger få plage meg.

FUCK TINNITUS!!

Hilsen kjersti

" Du har vært heldig, to dager til, kunne utfallet vært noe annet"

«Du har vært heldig, to dager til, kunne utfallet vært noe annet. Du kunne blitt dødssyk og svevd mellom liv og død», lyder det fra en mann sittende siden av sengen min med grønne klær. Jeg kjenner han igjen fra kvelden før, det er en av kirurgene.

Jeg kjenner tårene kommer umiddelbart. Jeg blir redd… «hva?» er det eneste jeg klarer å hviske frem med munnen min, en munn som er sår etter nattens inntubering.  

Jeg ligger delvis på siden med en voldsom kvalme og med bekkenet tett opp til brystet tilfellet uhellet skulle være ute. Jeg har aldri følt meg så ensom og alene som nå, så hjelpesløs, ikke i stand til å ta vare på meg selv.

 Han forteller videre at det de fant under operasjonen var såpass alvorlig at hadde de ikke grepet inn, vet ingen hvordan de neste dagene hadde blitt. Han går igjen. Jeg lukker øynene, føltes som kvalmen ble verre av det jeg hørte. 

Hvordan skal man ta i mot en slik beskjed? Hvordan vil samboeren min ta det, familien min? Eller skal jeg ikke si noe? Jeg kjører karusell både i hodet og i hele kroppen,  uvel og svimmel, kjennes ut som jeg er på berg og dalbane med loop som går nonstop. Orker ikke lenger den karusellen, jeg vil av… men den har hengt seg opp i loopen, går rundt og rundt, opp ned. Jeg får panikk, vær så snill, sett meg av!

Jeg tenker tilbake til kvelden før. En dag og en kveld jeg ville vært foruten, en dato som jeg vet likevel alltid vil bli husket som en vond dag, men skal man se på det ut i fra kirurgens perspektiv, er det en gledens dag. Det er den dagen jeg unngikk å bli dødssyk, det er en dag hvor livet kunne bli snudd på hodet.

En vanlig morgen blir brått snudd om på ett sekund. Fra å sitte ved bordet uten smerter, til at det plutselig tar et kraft tak i magen. Smertene er ikke til å holde ut. Jeg gråter og svetter, blir redd. veldig ulikt meg, jeg viser sjeldent smerte. 

Legger meg sammenkrøpet i den oppredde sengen i fosterstilling. Ingenting hjelper. Jeg ser inn i min samboers øyne, jeg tror redselen syntes lang vei. Han skjønner at noe er galt, men ikke hvor alvorlige det som nå skjer inni meg er. Ikke jeg heller… men jeg kjenner noe er galt, noe er annerledes. Likevel begynner jeg å fable at det kan være mens smerter, obstipasjon kanskje?… jeg sier dette høyt, men tror egentlig på det selv. Men innbiller meg at hvis jeg sier det høyt, så kan jeg nok slutte å bekymre meg. Burde sikkert sluttet og gråte også. Hvilken voksen dame er det som må legge seg på siden i foster stilling og gråte av smerter i magen? Har jo tross alt satt to barn til verden. Ja nettopp, det var da det slo meg. Dette er faktisk vondere enn alle de timene med rier som endte med keisersnitt. Det er vel grunn nok for å ringe legen? 

Legen tar meg inn, konkluderer med infeksjon og gir antibiotika. Jeg tenkte det var jammen meg bra prøvene slo ut på noe. Redselen for at de skulle konkludere med menssmerter var tilstede hele tiden. Nå får jeg rett behandling, nå blir det bra. Planene for helgen går gjennom hodet mitt. Besøke bror med familie, tusenfryd, barna skal være maskott. Dette blir en bra helg og smertene mine vil forsvinne!

Brått kommer feberen, vondt å komme borti ting med kroppen, selv teppe jeg har over meg virker sårt på huden. Kjennes som om det veier mange kilo. Klarer ikke stå oppreist, kvalm og svimmel. Det verker i hele kroppen, kjennes som jeg brenner opp innenfra, feberen stiger og stiger… jeg må legge meg. Uansett hvordan jeg vrir og vender på meg, er smerten like intens. I tillegg går hodet rundt og rundt i hodet mitt..

Ringe legevakt? nei, jeg venter litt. Prøver hvile litt nå. Klarer ikke… klam og svett… da husker jeg det, legen sa urinvei infeksjon. Jeg husket det ikke rett etter legetimen når jeg skulle fortelle samboer hva hun sa, bare at det var en infeksjon. Barna og samboeren kommer stadig innom soverommet og de spør hvordan det går, «går greit» svarer jeg… løgn…

Urinveisinfeksjon? Gir det slike symptomer? Jeg spør meg selv om igjen og om igjen. Men jeg tør ikke google det. Redd hva jeg kan finne. Orker ikke tanken på å google magesmerter i det hele tatt. Google er skumle greier i slike situasjoner. Dette da jeg alltid tror det beste og at diagnosen man får opp, ikke er noe som rammer meg uansett. Trodde jeg da.. Men burde jeg visst bedre? Lite visste jeg da at samboeren min googlet i smug, men sa ingenting til meg. Det var vel for ikke å bekymre meg, samt at ingen av oss trodde det kunne være noe alvorlig. 

Jeg organiserer så at barna og samboeren får reist på rush trampoline land, det er det viktigste for meg i kveld. At de skal få opprettholde sine planer og samboer skal få lest til eksamen.

Jeg får time til legevakt to timer senere. Det nærmer seg, skal jeg avlyse? Tenk om det er urinveisinfeksjon som legen sa, så får jeg samme beskjed der? Er ikke det flaut? Nei, jeg må ta den timen. Sier til meg selv at jeg må slutte kamuflere slike smerter, nå skal jeg i hvordan det er, hvordan det virkelig er. Ikke si at det gjør «litt»vondt bare for så å unnskylde meg for at jeg er til og jeg bruker av legens tid.

Legen stiller meg spørsmål, jeg hører bare surring, ikke hva han sier. Forteller han at jeg hører dårlig.

Han måler temp til 39 og  jeg blir gjennomskuet umiddelbart etter en test som er sittende på huk. En test som er umulig å kamuflere smerte. Sittende på huk skulle jeg bøye overkroppen, først mot venstre så mot høyre, og mot høyre da faller jeg. Legen tar et godt tak i meg og redder meg fra smerte helvete det gjorde og bikke til høye siden. Han sier det lukter betennelse helt ut av munnen min. Hva betyr nå det tenker jeg… kjenner selv jeg har helt grusom smak i munnen. Smaker.. ja, smaker noe man virkelig ikke ville hatt der frivillig. En smak man blir kvalm av.

Legen slår umiddelbart alarm om blindtarm betennelse. Før jeg vet ordet av det ligger jeg med veneflon i armene og flere mennesker kommer til og stikker meg flere steder. Kobler meg til maskiner med begge armene. « Vi mistenker blindtarm betennelse eller svangerskap utenfor livmoren» det piper i maskinene, den lyden hører jeg selv med mitt store hørselstap. En lyd som uroer meg. Pulsen min ligger på over 100, derfor maskinen stadig reagerer. De sprøyter stadig ting inn i veneflon, jeg får ikke med meg alt.

Panikken sprer seg i hele meg der jeg ligger fastspent og tilkoblet det som er av maskiner. Kjenner munnen min blir tørrere og tørrere, jeg vil ha vann. Jeg MÅ ha vann, klarer ikke holde ut med den munnen. Men drikke, nei det får jeg ikke…nærmeste jeg kom var å få litt vann i munn, men som måtte spyttes ut  tilfelle operasjon og at de de tørre leppene mine ble smurt med vaselin. Vaselinen klarer jeg ikke smøre på leppene selv, de er jo fastspent.. jeg får hjelp til det.

Operasjon klinger ikke greit i mine ører...

Det stikkes i alt fra i albu leddet i begge armer til fingertuppen, og til og med i håndleddet. Jeg har angst for sprøyter og sykehus og har klaustrofobi for å bli innesperret, akkurat den følelsen har jeg når jeg ikke bare kan reise meg å gå min vei. Jeg får tildelt navne lapp rundt hånden, jeg vet hva det betyr. Jeg må legges inn… jeg får ikke komme hjem i kveld, fredags kvelder som vi alltid gleder oss til. Stygge hvite lappen på håndleddet ødelegger, jeg vil ha den av, jeg vil hjem.

Jeg ser hvite klær, grønne klær, jeg ser munner bevege seg, men jeg hører ikke hva de sier. Flere prater i munnen på hverandre. Jeg forstår ingenting… svigermor gir beskjed om min nedsatte hørsel, de bøyer seg frem og prater men mye er fortsatt vanskelig å forstå. Det er i slike stressende situasjoner jeg virkelig får følt på hvor utfordrende det kan være å ha så nedsatt hørsel. I andre situasjoner når jeg ikke har hørt, har jeg  kunne lese på munn og kroppsspråk og forstått ut i fra det, men når jeg ligger stresset og alvorlig syk klarer jeg ikke å fungere på topp, jeg klarer ikke å konsentrere meg eller fokusere. 

Da er det mye jeg ikke får med  meg. Dette er en av de første gangene jeg virkelig har fått føle på hvor dårlig jeg egentlig hører og hvor sårbart det blir.

Jeg kjente jeg ikke klarte å trykke på bryteren for lyd, følte meg helt uten noe som helst hørsel. I ettertid ser jeg absolutt viktigheten av å ha med seg noen når man kommer opp i slike utfordrende og krevende situasjoner hvor  kommunikasjon er svært viktig og man ikke evner å få meg seg hva som blir sagt, da alle mestringsstrategier ikke evnes og brukes pga stress og sykdom. 

Jeg er så urolig, klarer ikke å fokusere . Jeg må vite hva som skjer med meg, hva er planen? Skal jeg ikke hjem?

Så lener en grønn kledd dame med snille øyne seg over meg med stemmen sin rettet mot mitt hørende øret. 

 « vi må operer deg nå for blindtarm « 

Jeg hater operasjon, jeg hater narkose, jeg hater å bli dårlig, jeg hater å være her. Savner barn og samboer. Engster meg for hvordan de vil ta det. Vet de vil syntes dette er skremmende. 

Svigermor er med siden av sengen og ringer samboer, han er foreløbig ikke orientert om at jeg nå har ligget fastbundet til sengen på akuttmottaket en tid allerede. Ville ikke forstyrre de på rush trampoline land. Jeg ville vente til jeg visste tiden deres var ute der. Jeg ville bare de skulle ha det gøy å slippe bekymre seg for meg mens de enda var der.

Jeg tenker på mamma og pappa, hvor redde de vil bli når de får høre dette. Og at jeg ikke ringte de med en gang. Men jeg ville ikke uroe dem før det ble konstatert noe. Ville ikke si at jeg kanskje må operer, så blir jeg ikke det likevel.. jeg vil at mamma og pappa skal ha det bra og kun skal de få uro seg når det er nødvendig når noe er håndfast, men ikke ellers. Det jeg ønsker jeg ikke.

Barna vil ned å se meg før operasjon, noe vi blir enige om de skal de få lov til. 

Samboer forbereder jentene så godt han kan, men sjokket de fikk av å se mamma alvorlig syk i sengen med alle slanger og mennesker som drev rundt mamma, vil de beklageligvis sikkert sent glemme. Samtidig mener jeg det er viktig og ikke skjerme de fra slike situasjoner og enda verre de kunne laget seg sine egne bilder i hodet som ikke stemte. Jentene gråter og er utrøstelig, men samboeren tar seg godt av dem. Klemmer og løfter opp. Jeg får ikke gjort noenting, en forferderlig hjelpesløs og vond situasjon. Du ser barna dine gråter og har det vondt, men du får ikke gjort noe… Jeg er fastspent til senga med begge armene med slanger, måle instrumenter og intravensøst.

Jeg får ikke en gang tatt et godt tak rundt dem. Mamma sin trygge favn som alltid har plass til jentene er ute av funksjon i dag.

Vi sier hade, og at vi sees når de kommer på besøk dagen etter. Mammahjertet gjør vondere enn magen, nå… jeg vil hjem med barna.

Jeg  blir kjørt i heisen, siste jeg ser er min samboer smile til meg. Han smiler så godt han kan, sikkert for å betrygge meg da han vet jeg er redd. Men innerst inne er jeg helt ikker på at han var redd. Se sin kjære blir kjørt bort til  haste operasjon, alvorlig syk… jeg vet han blir på sykehuset mens jeg opererer, og jeg vet han får beskjed når jeg er ferdig slik at han kan komme til meg. Det gir en trygghet der jeg kjører inn i heisen med to grønn kledde mennesker. De sliter med å styre sengen, borti den ene veggen etter den andre og ut av heisen, måtte de ta i flere ganger for å komme over kneika ut av heis døren. De beklaget seg så veldig, men jeg forsto det ikke er deres feil. Det er bare at sykehuset i hamar er så gammelt og slitt at det er tragisk.

Jeg ser rett i taket, ene grønnkledde personen etter den andre, det prates her også bak munn bind. Jeg klarer å trykke  ut av min skjelvende stemme at jeg ikke hører. Jeg tenker på hvordan man i slike situasjoner forholder seg til de som er døve, har de tolk på sykehuset, skriver man på en tavle….? Mye spørsmål går i hodet mitt samtidig som at de setter på lapper flere steder på kroppen, de kobler til maskiner og stikker ting inn i begge armene. 

Kirurgen med de snille øynene kommer inn, tar munnbindet ned og forklarer, lykken er å høre hva som blir sagt i slike pressede situasjoner.

Taket er hvitt, det er lyst, veldig lyst i taket. Det gjør nesten vondt i øynene å se opp, men jeg gjør det. Jeg må ha et fokuseringspunkt. Fokuseringspunkt hjelper når jeg er redd. Kroppen små dirrer, jeg vil så gjerne at de bare skal slå «knock out» på meg så jeg sovner. Kjenner jeg ikke klarer ligge stille så veldig mye lenger, panikken brer seg.

Så får jeg øye på den omtalte maska. Maska som jeg vet skal få meg til å gå dypt i søvn. Maska som jeg ved annen operasjon ble svært dårlig av etterpå. Maska som gjør en svimmel før man er slått ut.

Jeg puster inn og ut, forventer jeg skal falle i søvn umiddelbart slik som sist, men det skjer ikke… ut og inn, ut og inn… jeg er fortsatt våken. Ser i taket, øynene går i kryss, men er fortsatt våken. Jeg får beskjed om å ta lengre drag, hente pusten langt ned i magen. Jeg puster, blir redd for at jeg fortsatt er våken. Skal jeg ikke sovne snart? Jeg tror det er min vilje til å overleve noe skummelt som slår inn. Vet jeg må operere, men er redd, derfor klarer jeg ikke slappe helt av. Jeg fortsetter puste inn og ut..

I neste øyeblikk våkner jeg, skjelver over hele kroppen. Intens skjelving. Hakker tenner. Jeg skimter ei snill dame med mørkt hår som babler et eller annet. Tror hun spør meg om navnet på samboeren min. Jeg klarer å hakke frem navnet til samboeren min, og der er han på vei inn døråpningen. Lykke å se han selv om jeg er sløv og føler jeg egentlig ikke er helt tilstede, men jeg er fortsatt redd. Jeg skjelver noe enormt. De setter inn flere flytende greier i armen min i håp om at skjelvingen skal slutte. Jeg klarer knapt prate, kjenner kroppen jobber intenst. Maskinen piper, igjen. 135 i puls. Kjennes som at jeg går ut og inn av meg selv, klarer liksom ikke skille på om dette er virkelig eller ikke.

Så må jeg ha sovnet igjen, for i neste øyeblikk lukker jeg øynene opp igjen og ser et vindu for første gang på mange timer, skimter mørket og kan føle det blåser ute, uten at jeg er i stand til å se det. Jeg er engstelig for mørket, så jeg tenker bare på at det skal bli morgen og lyst.  Kirurgen med snille øynene kommer inn, forteller meg at de måtte fjerne hele blindtarmen. Kjenner et sekund av redsel, men kjenner også jeg er lettet. Jeg var i forkant redd for at dette inngrepet skulle være forgjeves da det ble opplyst i forkant at mange må operere ved mistanke om blindtarm og etter pasientens sykehistorie, men at det i mange tilfeller vise seg og ikke være det. Da hadde jeg virkelig følt at jeg har kastet bort deres og min tid på noe som ikke var noe, ikke minst utsatt meg selv for så mye smerte uten at det var noe som helst.

Samboeren min reiser kl 03 om natta, han må hjem til mine barn. De barna som er så heldige som har han i sitt liv, en mann som tar vare på de, gir de omsorg og kjærlighet, en mann som får dem til å le, en mann som får de til å føle seg trygge selv i de mest utrygge situasjoner. Det er delte følelser for meg at han skal reise, glad for at han skal hjem til mine barn, men også engstelsen for å være igjen alene. Vil jeg klare det? Vil jeg høre hva de sier til meg, viktige beskjeder? Vil jeg holde ut? Hva om jeg får panikk? Hvem skal tale min sak da? 

Klokka henger på veggen foran meg i sengen. Jeg går ut og inn av søvn resten av natta. I våken tilstand veksler bikket mitt mellom klokka på veggen og vinduet på siden for å se om det har blitt lyst ute. I 0530 tiden kan jeg skimte lyset ute, endelig… jeg ser det regner. Føler meg tryggere. Jeg sovner igjen, uviten om at veien tilbake på beina blir tyngre enn jeg trodde med stadig økende feber, lavt blodtrykk, sopp infeksjoner pga tabletter, bukhinne betennelse etter operasjon og en kraftig allergisk reaksjon etter antibiotika hvor hele kroppen ble dekket rød og hoven. En smerte så vond da jeg bokstavelig talt følte jeg skulle brenne opp spesielt i ansiktet. En kropp som ikke er verdt synet i speilet, en kropp og ansikt jeg ikke kjente igjen. En smertefull kropp… 

Noen dager er gått etter operasjon og jeg er hjemme igjen. 

I etterkant surrer tankene mine på helgens opplevelser på godt og vondt. Jeg går gjennom hendelsesforløpet om igjen og om igjen. Jeg er så takknemlig over handlingskraften sykehuset viste og at jeg ble tatt på alvor. De tok meg mer på alvor ved innkomst til legevakten enn jeg gjorde selv. Man hører gjerne om de vonde episodene der mennesker blir feilsendt hjem fra sykehus og det kan ende katastrofalt. Da er det viktig og også få frem de gode historiene, de historiene som får frem at systemet deres også fungerer, de har rutiner. De stoler på instinktene sine.

 Alt fra de som tar i mot telefonen på legevakten, at de faktisk lar deg komme. Jeg kunne blitt avvist på telefon om at de ikke finner min beskrivelse av magesmertene alvorlig nok til å komme ned, i stede be meg ta kontakt med fastlegen over helgen. Da hadde jeg ventet, tenkt det ikke er alvorlig siden de ikke ber meg komme. 

Over helgen hadde i følge kirurgen vært for sent, han anslo to dager, dvs mulig søndag. Den dagen kunne endt katastrofalt for meg om ikke sykepleieren i andre enden på telefon ikke hadde gitt meg time. Videre kunne jeg kommet til en lege som ikke hadde sett på magesmertene så alvorlig og sendt meg hjem. Men i stede slår han full alarm. Alle de andre sykepleiere, leger, kirurger, anestesi sykepleiere, anestesi leger og resten opptrådte helt fantastisk. De trådde til og tok prøver, de ville oppriktig finne ut av hva som var galt. Jeg ble hele tiden orientert og informert og da på en slik måte at jeg hørte etter at de gjentatte ganger fikk beskjed om jeg hører dårlig. De bøyde seg frem og snakket så jeg forsto. Jeg visste jeg var trygg selv om jeg tidvis følte meg utrygg, men det går mer på at jeg opplevde dette som traumatisk fra å gå fra en hverdag med ingen smerter til og brått bli alvorlig syk ved et knips i fingeren. 

Kjenne på en så god ivaretakelse gjør noe med meg, man føler man er verdt noe. Man føler de andre vil det beste for meg.

Jeg er absolutt ingen sykehus kandidat, så det å bli værende der alene i mange timer gjennom helgen, har vært stort av meg. Noen kan mene at det ikke er noe problem, men for meg som er så engstelig og angst for sykehus og hva det måtte inneholde, så syntes jeg det er bra gjort.

Det å være i en slik sårbar situasjon, alene med mye smerter og nedsatt hørsel som gjør kommunikasjon vanskelig, bidrar til at man virkelig må brette opp armen. Bitene tennene sammen og tenke fremover. Jeg var forespeilet før operasjon at jeg kunne reise hjem dagen etter, jentene fikk også den beskjeden. Sorgen var derfor til å ta og føle på når de forstod at mamma ikke kom hjem den dagen. 

Det tok tid før jeg forsøkte dra i snora. Syntes det var litt vanskelig å gjøre det. Tenkte at de jobbet seg sikkert ihjel og at de andre var viktigere. Jeg visste ikke hva jeg skulle dra i snora for der jeg lå hjelpesløs ute av stand til å reise meg opp selv. Fra å være oppegående ene sekundet til faktisk være avhengig av hjelp når man må tisse. Man må ta i mot hjelp fra den som kommer inn, noe du ikke vet på forhånd hvem er. De må dra ned trusa og sette bekkenet under. Grunnet utrolig dyktige mennesker der nede, ble det en naturlig ting, likevel… 

I etterkant tenker jeg veldig på hvor priviligert vi er som har sykehuset som nærmeste nabo, det gir en veldig trygghet når akutte situasjoner oppstår. Også med tanke på hjemreise fra sykehus, er det godt å vite de er i nærheten om det skulle oppstå noe i etterkant, slik det uheldigvis gjorde med meg i etterkant som beskrevet lenger opp.

Under oppholdet fikk jeg mange timer til å glane i veggen, da mobil, blader og tv ikke fungerte for meg pga kvalme. De veggene jeg glante i, unner jeg ingen å bruke tiden sin på. Der ligger man time etter time i sengen, og de eneste man ser er en stygg, slitt vegg rett foran seg. Bare den bidrar til noe kvalme i seg selv. Da jeg ble sterk nok til å vandre i gangen til kjøkkenet og toalettet, var det tragisk syn. Vi pasienter ble ikke akkurat oppmuntret av synet som er rundt oss. Det er så slitt. Tenker på de fantastiske menneskene som står på for oss hver dag for at vi skal ha det best mulig når vi er syke, må gå i dette triste bygget time etter time etter time, dag etter dag. Her gikk sykepleierne doble vakter da det var sykdom og de ikke fikk tak i noen.

Se all slitasjen, alle merker i vegger etter senger som ikke engang er forsøkt dekket over. Fargene som sikkert ikke er malt opp igjen de siste ti årene. Det er mørk og det er trist. Heisene er så dårlige at de må dytte sengen flere ganger for å få den over «kneika» og inn i heisen. Der ligger det dårlige pasienter i de sengene med smerte som i tillegg må stå smerten ut med at heisen er så dårlig. De som kjørte ba jo virkelig om unnskyldning, er jo ikke deres feil at heisen er tragisk. 

Håper virkelig for fremtiden at et nytt sykehus bygges, men samtidig håper jeg det blir i nærheten, det vil gi meg trygghet etter helgens opplevelser.

Takknemlighet over hjelpen vi har fått og forståelsen de viser ved informasjon over hvordan beskjeder må gis pasienter med nedsatt hørsel.

Takknemlighet over at jeg er på bedringens vei!

Livet venter ikke- livet er:-)

familien min:-)