Det ble ikke som forespeilet likevel

 Jeg prøver å  ta meg sammen, takle det… tårene presser på, prøver å holde igjen . Men trykket er for sterkt , de finner en vei ut. Kjenner tårene sile nedover kinnene mine, jeg tørker de som varsomt, legen skjønner hva som skjer hos meg nå, Stig skjønner det også. De visste min frykt for dette. Vi alle tenker det samme, det ble ikke som forespeilet..

 

En ny natt går mot slutten og og en ny dag i vente. En natt som har vært så lang hvor jeg har fulgt klokken støtt og stadig gjennom nattens timer, minutter og sekunder . Det har vært så mye å fordøye og mye tanker og følelser, motstridende følelser. Jeg vet liksom ikke hva jeg kan tillate meg å føle uten å fremstå som negativ og stakkarslig. Samtidig har disse dagene på riksen gitt meg så mye glede og stolthet over hva jeg har fått til med påsetting av CI lyd. Jeg vet det er det som er fremtiden min nå, en fremtid jeg skal jobbe knall hard for. 

 

Men de såre følelsene som oppstod i går, er ikke ferdig fordøyd og akseptert enda. Beskjeden fra legen slo ned som en bombe hos meg , og jeg kjenner jeg trenger tid å omstille meg og akseptere.

 

«resthørselen din er nok tapt likevel» « Det er liten sannsynlighet for at den vil komme tilbake slik som var antatt» Først skulle den komme etter 1-2 uker, og på kontroll da skulle det ta 2 nye uker, 5 uker gikk…

 

Jeg visste det, jeg følte det.. siste uken har jeg våknet opp og ikke engang vært nysgjerrig på « hører jeg i dag», men samtidig var legen så sikker hele veien, så jeg trodde innerst inne det fortsatt var en forklaring.

Tromhinnen har flyttet på seg, blitt dratt med innover , noe som har forårsaket smertene i øret. Legen tok noen grep og fikk dratt den mer på plass, men det er likevel ikke nok til at det vil hjelpe på hørsel .

 

Sannheten er vond å svelge. Jeg blir uvel og kvalm der jeg ligger på undersøkelses benken, vil bare ut derifra. Tanke kaos kjører helt vilt i hodet som en tornado, mens legen prøver å snakke til meg. Hvorfor måtte jeg bli en del av den lave statistikken der resthørsel ikke ble bevart. Hvorfor kunne ikke jeg for en gangs skyld være den heldige etter alt jeg har vært igjennom å havne i den høye statistikken der resthørsel faktisk blir bevart. For det er slik at trenden den er snudd, utviklingen er kommet langt på feltet og i forsknings prosjektet jeg var med i har gode resultater. Jeg var så positiv innstilt at jeg nesten ikke engang tenkte tanken på at resthørsel ikke ville bli bevart. Jeg var ikke godt nok forberedt på at da jeg sovnet i narkose , var siste gang med min egen hørsel.

 

Men jeg bærer ikke nag til operasjons teamet . Jeg kunne ikke vært mer heldig med dem og spesielt den enestående kirurgen. Jeg vet han gjorde alt han kunne for å bevare den, og når vi har lurt på noe i etterkant eller jeg har hatt smerter og ubehag har vi kunne kommet på kontroll. Han har gitt meg og familien en trygghet både før, under og etter operasjon. Slike mennesker og leger vokser ikke på trær.

 

Dette er vondt og sårt, jeg trenger å få lov å sørge over at jeg er blitt permanent døv når CI ikke er på. Det handler ikke om å sette døve i bås, det handler om en omstilling i livet som skjedde så brått. 

 

Så drømmen og håpet mitt om å kunne oppfatte via hørsel under kommunikasjon når  CI tas av for pauser,  er ikke lenger en realitet . 

Det betyr at vi virkelig må øve og lære oss mer tegnspråk, for pauser uten CI må jeg ha. Jeg vil jo heller ikke ha den på om natta og i enkelt situasjoner der jeg må ta den av. Jeg håper flere rundt meg laster ned app eller lignende og prøver seg på enkel tegn💪😀 det vil gjøre livet og hverdagen min enklere og bedre . 

 

Jeg kjenner meg selv og min mentale styrke, så jeg reiser meg igjen snart. Rart at man skal bli glad i noe som egentlig har fungert så dårlig , altså hørsel min🤣 og keg visste den bare ble dårligere og dårligere . Men samtidig det tapet var under kontroll noe som var trygt. Mann et hva man har, men ikke hva man får. Alt er en sjanse spill.

 

Jeg må bare få lov å være trist, litt til. Innstille meg på at det er CI livet ut som jeg må forholde meg til. 

 

Men de gode nyhetene som jeg har gledet meg til å skrive om er nettopp CI. For en fantastisk oppfinnelse . Den gjør livet til hørselshemmede eller døve mye enklere . Jeg var innstilt på alle rare lyder, og tro meg det er mye rare lyder, men allerede etter noen timer med den på så klarte jeg å oppfatte tale noe som imponerte de ansatte på sykehuset!

Det mest rørende er da Stig sa at han for første gang på 5 uker følte han kunne kommunisere med meg igjen❤️ ja, det er en forvrengt robot stemme , men jeg oppfatter mye av det han sier og det er det viktigste. Jeg var redd i forkant for alle disse lydene. Det er pipelyder , klinkekule lyder, skarpe lyder, instrument lyder… men viktigst er jeg alt nå klarer skille ut tale fra de andre lydene, så sant det er stille og jeg ser ansiktet . Jeg må bruke munnalesning som støtte da ordene ikke er helt rene. 

 

Det er enormt krevende og mye fokus, men med vilje kommer man langt! I miljøer med mye lyder er det noe vanskeligere . Spent på håndball hall🫣🤞😀 siden det er innendørs og innendørs sier audiofysikeren at lyden samler mot en, mens ute trekker lydene seg fra en.

 

Så i dag er en ny dag på riksen med lyd justeringer og lytte trening! 

Så jeg gleder meg til å komme hjem til jentene mine❤️ endelig skal jeg vise dem at jeg nå skal klare kommunisere bedre ! Det vet jeg de har savnet ❤️

 

En ny dag er en ny mulighet😀

Livet venter ikke- livet er❤️

 

Ta sjansen og hopp på karusellen , man må satse noe for å få noe bedre🥰⭐️

 

Så stolt av meg selv 😀

 

 

 

 

 

Har jeg sanndrømt?

 Jeg gråter , jeg er redd, har vondt, hvem er alle disse folkene ? Og hvor er Stig? 

 

Jeg våkner. Innser fort at det hele var en drøm, heldigvis!

 

Jeg titter ut vindu , høsten viser seg fra sin mystiske side med tåke som omfavner omgivelsene. Det er noe små skummelt med denne tåken, følelsen av å miste litt kontroll. Bakken er mørk, noe som tyder på regnvær gjennom natta.

 

Men var det en sanndrøm? Er det slik det blir om kun få timer? Jeg drømte de satte på CI, og i dag skal jeg faktisk snart sette den på.

 

Himmelen er fortsatt tung, jeg savner lyset etter sola. Høsten kan å vise seg fra sin beste side, men tror ikke det skjer i dag, hvertfal ikke enda. Det er så nydelig å gå ute  når høstværet er på sitt beste, se alt det grønne skifte til alle farger, se bladene blafre i lufta på vei ned til bakken.

 

Jeg er spent, men samtidig så klar. Det har vært 5 utfordrende uker etter operasjon . 5 uker hvor hver dag har vært fylt med håp om bedring hva øret og hørsel angår , hvor jeg hver dag har måtte innse « ikke i dag heller». Jeg kan vel heller ikke si 5 uker med håp, den siste uken har jeg vel egentlig bare våknet til en ny dag, ikke vært spent og bare stått opp vel vitende om det ikke er forandring . Mange tårer er felt, frustrasjons tårer, sinne tårer , redsels tårer .. Mange følelser kommer til kjenne når det er frykten for hva fremtiden bringer, når man ikke vet og ikke har kontroll. Man mister den trygge forutsigbarheten.

 

Hverdagen er fortsatt fylt med opp og nedturer grunnet dette. Det tar tid å navigere seg gjennom ukjent terreng. Det er mye humper på veien og hinder som skal passeres. Ikke bare for meg, men spesielt for mine nærmeste også. 

 

Men nå venter 3 dager på riksen, hvor dag 1 starter om 2 timer! Jeg er kjempe spent på hva disse dagene bringer , både med påsetting av lyd, men også hva testene for øret mitt sier og hva legen ser der inne. Er det fortsatt en forklaring på hvorfor jeg ikke hører ? Og vil det komme tilbake ? Og hvorfor er det til stadighet så smertefullt i øret. 

 

Jeg er ekstremt motivert for dagen. Jeg må innrømme at det også er litt skremmende og skal sette på lyd. Hva vil jeg høre ? Hvordan er lydene ? Riksen har forberedt meg godt på at det vil ta tid og jeg må forberede meg på mye rar lyd som ikke gir mening. Men jeg skal trene, jeg skal klare å nyttiggjøre meg dette her. Jeg er også forberedt på at jeg sikkert flerre ganger gjennom opptrening vil gi opp da jeg vil føle kaos med lyder. Tenker det vil være en tålmodighets prøve sammen med innslag av ubehag i starten. Det er jo mange lyder , spesielt lyse lyder jeg ikke har hørt på lenge. Det sies at man vil med tiden få inn fugle kvitring og mange synes det er så koselig å høre på, men helt ærlig minnes jeg fugle kvitring som utrolig slitsomt ! 🤣

Jeg gleder meg bare til jeg kommer dit at kommunikasjon blir bedre spesielt med jentene og Stig❤️  

Savner så veldig å forstå hverandre igjen, ikke minst å oppfatte de viktige tingene de nå har prøvd å formidle meg gjennom disse ukene som jeg ikke har klart å fange opp. Jeg forstår deres frustrasjon så godt, de er jo barn/ ungdom som tidvis opplever at det er vanskelig å snakke med mamma da jeg stadig misforstår det de prøver å si. 

Tidligere brukte jeg munnavlesning som støtte til lyd, nå er det ikke noe lyd til hjelp og har bare munnavlesning å støtte meg på. Enkle tegn bruker vi, men det blir ikke nok og oversettelse appene tror jeg også kunne nyttiggjort seg av høreapparat eller CI🤣🤣 det spyttes ut mye rar tekst der på løpende bånd 🙈

 

Men nå er jeg klar for å starte dagen, blanke ark . Jeg lar det stå i! Jeg er så heldig som har min gode Stig med meg støtte disse dagene❤️

 

Ønsk oss lykke til ❤️ og vips kommer et nytt innlegg om lyd!

 

 

Jeg hører deg fortsatt ikke

Gressklipper , sentrifugering, skytespill, fossefall, smell godis, hjerteslag, bølgeskvulp, puls, streng instrument, piping, maskin during, hundebjeffing, for å nevne noen… tinnitus lyder som kverner i høye toner hvert sekund gjennom døgnet..

Øynene stirrer mot vinduet og den bevisste gardin åpningen som jeg lager hver kveld når jeg legger meg, mens jeg prøver å koble ut alle lydene som holder meg våken. 

 Den gardin åpningen som gjør at jeg på natta skimter utelyset og at jeg kan følge med når mørke natten lysner mot morgen . Underbevisstheten min føles mer sårbar når det er natt og når det er mørkt. 

Gardin åpningen gir meg en trygghet og en viss følelse av kontroll.

 

Skal jeg prøve å lage en lyd? Vil jeg høre noe i dag…? Klarer jeg å gå snor rett i dag, eller er balansen like dårlig ? Skal alle lydene gå i tur og omgang i dag også, skal hunden bjeffe inne i øret mitt hver gang jeg beveger kjeven som hver dag?

Jeg vet ikke om jeg våger prøve bruke stemmen min i frykt av og ikke høre den i dag heller, men innerst inne vet jeg at det ikke er noe vits da jeg vet svaret. Det svaret som for hver dag øker bekymringen min om det er dette som skal bli fremtiden min, en hverdag uten å høre stemmer igjen slik det var og en balanse som setter meg ut av spill .

Jeg sovnet for 2 uker siden i god og vel vitende tro om at sjansen var svært stor for at  resthørsel ville bli bevart, og testene dagen derpå indikerte at jeg hadde igjen hørsel og at den ville sakte med sikkert tre frem igjen mellom 1-2 uker. 

Så jeg var ikke så redd for ikke å høre igjen, men å være døv så lenge var jeg ikke forberedt på.

Og det er rart med det hvor firkantet vi kan bli på det legen sier oss, hvordan vi forholder oss til det og hvor vanskelig det kan være hvis det ikke blir akkurat slik. 

 

Aldri har jeg følt meg så ensom og så alene som jeg gjør nå. 

Selv med folk rundt , så føler jeg meg så alene i min verden. Mine hjemme gjør alt for å få til en god kommunikasjon , men jeg har foreløpig ikke kapasitet til å prøve få med meg alt. Hender går, munnen beveger seg i store bevegelser og ene lappen etter den andre blir skrevet så blekket spruter.

Men likevel så får jeg denne følelsen av å ikke være en del av det.. savner den hverdagslige kommunikasjon som jeg føler jeg mister. Men mest fordi jeg selv ikke tar initiativ til å snakke så mye da jeg vet det blir krevende å oppfatte tilbake . De kjappe replikkene fra fjern og nær svinner liksom hen da det ikke blir det samme å skrive det ned på papir i etterkant.

Jeg forsøker å følge opp jentene på sine aktiviteter. 

Men det kjennes som en annerledes fotball arena og håndball arena, enn hva det var for et par uker siden. Jeg ser alle menneskene, alle spillerne… jeg husker jo lydene fra slike arrangement , men nå hører jeg de ikke.. jeg kan kjenne vibrasjon fra høy musikk og trommer, men det er det…

Det gjør noe med stemningen min, klarer liksom ikke bli like påskrudd da jeg feks ikke hører stemmen min så våger jeg  ikke heie da jeg ikke vet hvilke volum det kommer ut med. 

Men jeg vet jo at det ikke skal stå på hørsel og /eller andre sanser for å få gode opplevelser fra ulike arrangment , men her igjen står det på at det er blitt en stor forandring . En forandring som jeg må bli kjent med, slik som det å gå på butikk og andre steder hvor jeg må lære å kommunisere ut på en annen måte da jeg ikke hører . Ferdigheter uavhengig av hva som må innlæres , gjøres ikke på en dag eller to. Det tar tid. Det tar tid å lære og det tar tid å lære de nye spille reglene. 

Jeg vet at på sikt blir jeg kjent med å være døv på slike arrangment, når det blir mer trygt og forutsigbart kan jeg lettere senke skuldrene og ta inn inntrykk på en god måte igjen og kjenne mer på stemningen✨

 

Jeg vet jeg er heldig , jeg er ellers frisk og rask, så skal egentlig ikke klage.

Men samtidig mener jeg at hver og en skal få definere sin egen sorg, smerte ,traume eller glede og eie den følelsen. Vi kan ikke fortelle hverandre og rangere hverandre etter hva vi mener om andre sin måte å håndtere situasjoner på.

Et skrubbsår kan opplevelse like vondt for en person som er alvorlig syk. Vi håndterer situasjoner ulikt og det tenker jeg vi skal få lov å fortsette med.

 

Noen kan mene at jeg sutrer fordi jeg er blitt helt døv, men det skjedde like fort som et knips i fingeren. Men samtidig må man huske på at det er en omstilling og en prosess . Det tar tid❤️

Jeg er fortsatt i startfasen hvor jeg forsøker orientere hverdagen og livet på nytt med kart og kompass. Akkurat nå oppleves den svært uoversiktlig og kaotisk. 

Jeg vet med meg selv at jeg alltid lander godt på beina, jeg trenger bare tid. Og min hverdag dreier  seg ikke bare om meg selv, men barna mine, samboer og familie. 

Det skaper selvsagt utfordringer når vi ikke har et felles språk som vi alle forstår . Skulle jeg gjort denne reisen om igjen, hadde jeg garantert lært meg mer tegnspråk i forkant sammen med med familie og venner! Da tror jeg det hadde opplevdes noe lettere for ikke bare meg, men også for jentene og Stig spesielt . Da hadde vi fortsatt hatt ett felles språk som vi kunne kommunisert med og kunne uttrykt oss. 

Men det som er fint nå er at vi er svært motivert for nettopp å bli flinkere med tegnspråk , øve, være nysgjerrig, Google opp tegn. 

For i fremtiden så vil jeg jo også måtte ta av CI, ha noen pauser fra alle nye lyder som skal inn, og da er det godt å kunne bruke tegnspråk ! 

Oppholdene  på Ål de siste årene har gjort meg noe kjent med tegnspråk og jeg syntes det er et så fantastisk og visuelt språk. Man lever seg inn i samtaler og uttrykksformer på en helt annen måte enn de  som kommuniserer med hørsel.

Språket er så levende. Jeg er utrolig stolt av det jeg har lært så langt og av vennskapene jeg har fått der oppe, der er vi alle én gruppe uavhengig om du hører eller ei, eller om du er lærer eller deltaker. Det er fellesskap som man føler seg så hjemme i. 

Et fellesskap jeg unner alle og enhver å være en del av , og det i alle aldre. Mine to barn og samboer deler mine gode opplevelser fra de oppholdene. De føler også en så god og viktig tilknytning til et slikt felleskap og at vi sammen har et mål om å kommunisere så godt vi kan med hverandre på de tegnene man kan.

Det å oppleve familien min så motivert for å lære pga meg, gir meg så trygghet og følelse av stolthet.

Ål folkehøgskole er noe alle med nedsatt hørsel med deres familie bør oppleve. 

Hadde ikke jeg og min familie i forkant av operasjon deltatt der oppe og blitt kjent med den døve verden og tegnspråk , vil jeg tro hverdagen min og våres hadde blitt både vanskeligere rent kommuniskajson messig ,  men også psykisk tyngre. 

 

Jeg kan forstå at andre kvier seg for å kommunisere med meg , fordi de kanskje ikke vet hvordan. Jeg hadde nok også hatt samme tankegang . Men jeg er fortsatt meg, bare uten hørsel🌸 så bare prøv! Forstår jeg ikke via munnavlesning så har man tlf å skrive på😀

 

Jeg har en spennende tid i møte med lydpåsetting om noen uker! 

Gleder meg enormt til å ta fatt på den oppgaven som ligger foran oss. Jeg er forberedt på oppturer og nedturer som vil komme, men jeg er veldig klar!

Jeg skal gjøre alt jeg kan for å trene meg opp til å kjenne mestring på de nye lydene. Men mest av alt så ønsker jeg en dag å komme dit hvor jeg kan si til meg selv at alt jeg har vært igjennom knyttet til operasjon har vært verdt det😀

Gjennom disse dagene har jeg virkelig hatt tid til å reflektere over selvfølgeligheter vi har her i livet, eller som vi tar som selvfølgeligheter. Vi må sette mer pris på det vi har, vi vet jo aldri hva som venter når klokka tikker frem til neste sekund. Ikke at man skal tenke katastrofetanker, men ta en titt på hva man har, hva man er prisgitt og gled deg over det. Livet venter ikke, livet er. 

Glede deg over det du har🩷

Mørket faller på, gardin åpningen er på plass, utelyset kan skimtes. 

 

 

 

Jeg ser deg, men…

Natti natt sove godt glad i deg mamma❤️ hører jeg jentene mine si i andre enden på tlf, vel vitende om at det kan gå lang tid før jeg hører de stemmene og ordene igjen..

 

Jeg går ut og inn av søvn, kikker på klokka… 03.15… 0450….05.07…05.47… Samboeren sover så godt, kjenner jeg ikke vil vekke han. Mest fordi jeg ikke unner han det vi nå står foran . Jeg er så redd jeg blir vanskelig å ha med å gjøre , og da er det han som får det..

 

En frisk morgentur hånd i hånd spaserer vi fra pasient hotellet, akkurat som en helt vanlig morgen tur. Men når inngangen til Riksen fester seg i synet mitt, kommer noe uro. 

Gangene der inne har aldri før  kjentes så lange og ugjenkjennelig ut som de gjør i dag. Luktene setter seg og alle grønne frakker som farer av gårde forbi oss legges merke til. Tidligere har vi gått i de samme gangene flere ganger, men ingenting kjennes likt ut nå.

Vi setter oss, to hyggelige damer med lyst og mørkt hår kommer bort. Det begynner å gå opp for meg hva jeg skal… tårene kommer, jeg er redd, pusten er kort, jeg prøver å jobbe meg gjennom pusting med magen… de er så snille og forklarer godt. Snille damen med lyst hår har satt seg inn i journalen min hvor det alt er skrevet hvor redd jeg er. 

Jeg blir vist inn på oppvåkningen , der står sengen «min» og der ser jeg den hvite og røde sykehus skjorta ligge klar for meg. 

 

De grønnkledde kommer inn, tegner et merke ved øret mitt. Det er noe ved de grønne klærne som gjør meg så sårbar. Alt avhenger av at de grønnkledde har en god dag på jobb.

 

 Sengen skal opp i 4.etasje . Stig skifter også og får på seg riktig utstyr som gjør at han kan bli med meg helt inn på operasjons stua. Sengen «min» stopper utenfor , der blir jeg tatt i mot av enda flere grønnkledde . Jeg har blitt forberedt på at det skulle være et stort team rundt i dette forsknings prosjektet . Det gir meg en trygghet at de er så mange. Jeg vet at hver og en har sine arbeidsoppgaver der inne for best mulig ivareta meg. Jeg går selv inn på operasjons stua. Aldri før har jeg kjent på så usikre steg, beina føles tunge, tanke kaos i hodet som en vilter tornado.. jeg ser store maskiner, utstyr , ledninger… midt i rommet ser jeg en høy benk/ seng med trapp opp. Jeg skjønner at det er opp der jeg skal. Et trinn av gangen.

Uroen kommer selv om jeg virkelig prøver holde fokus . Prøver å holde fokus på og ikke frike helt ut. De snakker og spør meg om ting, men det er vanskelig å svare. Føler jeg er på et annet sted, jeg vet hva som skal skje, men samtidig ikke… Når kommer maska på? Når skal jeg sovne fra den hørende verdenen? Hvordan blir det etterpå? Gjør jeg det riktige nå? Skal jeg? Jeg stiller meg selv alle disse spørsmål mens jeg ligger der og ser rett opp mot skarpe lys. Eneste jeg ønsker er å ha to ører med dårlig hørsel, slik at jeg med trygghet vet at når jeg våkner så vil jeg uansett høre på det andre øret . Men slik er det ikke..

De spenner rundt armen min, det stikkes … jeg er livredd for stikk og blod, oppå alt det andre… kroppen ligger rolig, men de rundt meg skjønner at jeg ikke er rolig. De merker jeg er stresset, de vil ha meg fortest mulig i narkose . Jeg er i de tryggeste hender. 

 

Jeg kjenner jeg blir omtåket av det som sprøytes inn, nå er det ingen vei tilbake, jeg snur meg mot høyre, der er Stig. De siste hørende ord for denne gang var at han elsker meg❤️ så sovner jeg. 

 

Kroppen skjelver ukontrollert , tennene hakker, øynene går ikke helt opp… jeg skjønner likevel at jeg holder på å våkne. Jeg skimter Stig til høyre ut av de smal omtåkede øynene mine. Jeg hører ingenting … jeg ber de hjelpe meg slutte skjelve . Kjenner stikket komme i foten, de får kontroll… en liten stund før det settes i gang igjen. Ny runde med skjelvinger. Jeg holder meg fast i sengen, blir redd, jeg får øynene noe mer opp nå, jeg ser de som er rundt meg, munnene går men jeg hører de ikke. Mitt store mareritt er blitt til virkelighet . Mareritt i den forstand at når man har hørt hele livet, så er det skummelt å våkne opp og ikke høre . Det er en prosess. Tror ingen av oss er komfortable med så store forandringer i livet som gjøres på så kort tid. Det tar tid.

 

Men samtidig har jeg så smerter og skjelvinger  at jeg ikke tar det helt innover meg enda. Det skjærer i øret mitt og kroppen rister, ny runde med morfin rett i foten. Jeg må ha sovnet for når øynene igjen går opp, skjønner jeg mer av hva som skjer. Jeg husker nå at jeg er operert og jeg skjønner at hørsel er borte. En stor omveltning i livet, verden oppleves nå så annerledes. 

 Dama med det lyset håret er der som en fantastisk støtte og omsorgs person, beveger munnen sin godt når hun prater og skriver på ark når jeg ille oppfatter. Hun og Stig gir meg enorm trygghet i situasjonen, en situasjon som oppleves kaotisk og klaustrofobisk. Jeg får beskjed om at legen så langt er fornøyd men at de gjenstående testene for å sjekke ut resthørsel er dagen derpå. Det kjennes ut som en evighet til kl 09.00 dagen etter. Det er enormt belastende og ikke vite om hørselstapet er permanent eller midlertidig . 

Jeg hører ikke lydene utenfra og inn, men øret har enormt mye lyder . Det jeg hadde av svært høye og krevende tinnitus lyder i forkant av operasjon, er nå bare barnemat . Det har utviklet seg til mange flere og kraftigere . Det er fly motorer, bølgeskvulp , enormt med susing, hører egne hjerte slag…

Jeg får ikke maskert de på noen måte, kan ikke bare putte inn AirPods med musikk, kan ikke bare reise meg opp å gå en tur…

Smertene blir intense igjen, nytt stikk i foten. Kjenner det balanserer seg…

Damen med det lyse håret er snart ferdig på jobb. Tårene mine triller, følelsen av og skulle bli forlatt, selv om det ikke stemmer. Men det kjennes bare slik ut. At man på så kort tid kan knytte seg så sterkt til noen, er helt spesielt. Hun viste omsorg, tørket tårene mine, hjalp meg på do, var der når jeg var redd, ga meg mat, hjalp meg med smerter, hun holdt hånden min når keg var redd . Hun betydde så mye. Men til min store glede så fikk hun en fantastisk avløser, min eldste datter kom alene med tog for å se til mamma sin❤️ også hun fikk komme inn på oppvåkningen. Hun tok «oppgaven» på strak arm , begynte med tegnspråk og lapper og var tydelig i munnbruk. Jeg kjente på en morskjærlighet så sterk og så stolt❤️

 

Første natt er over, alltid skremmende rett etter en operasjon, men samtidig må man stole på helse Norge , selv om mange beklageligvis har uheldige og triste historier og fortelle.

 

Legen finner frem utstyr han skal teste resthørsel min med. Jeg er så livredd for resultat. Tenk om resthørsel min er borte for alltid? Tenk om jeg må leve i denne boble verden jeg er nå? Skrinet går opp og stemmegaffel beveges bak ved øret, ingenting… jeg blir stresset og en tåre finner sin vei ut, jeg rister på hode… legen skjønner at jeg ikke hørte den. 

Neste stemmegaffel , ingenting… jeg mister litt motet før tredje gaffel, jaaaa!!! Jeg nikker med det vonde hodet, setter tommel opp og gjentar jeg hørte den! Jeg kjenner en lykkesrus, kjenner en lettelse i en ellers forandret hverdag. Legen mener jeg skal kunne høre noe igjen, men blodet og hevelse må trekke seg unna først, så om noen uker skal jeg kunne ta inn noe lyd. 

Ja, det kan være redusert fra slik det var før operasjon, men akkurat nå bryr jeg meg ikke om det. Savnet etter lyd er så sterkt at selv om den kommer redusert tilbake , er jeg bare glad jeg skal høre noe igjen!

Legen er fantastisk , jeg stolte helt på han at dette skulle bli bra og så langt ser der ut til at han har gjort en fantastisk jobb.

 

Jeg vet veien tilbake er lang, men jeg er klar! Ja, formen har vært grusomt dårlig i etterkant og det er klaustrofobisk og ikke høre, men jeg er likevel så stolt av meg selv og så glad for at jeg har gjennomført. Tror vi alle er tøffere enn vi aner. Selv om jeg må ha hjelp til å gå enda pga balanse og svimmelhet, så vet jeg dette blir bra!

Jeg satset det lille jeg hadde på en ukjent langvarig investering med håp om god avkastning. Jeg tror den investeringen var god ! Avkastning får jeg vite mer når lyden kommer på om 1 mnd!

Nå skrives lapper , tegnspråk brukes og jeg munnavleser så godt jeg kan. Det er energi krevende, så mye soving ila dagen. Men slik er det nå en periode. Ikke vær redd for og snakk til meg❤️

 

Takknemlig for et fantastisk sykehus med en stor kompetanse på CI og ikke minst damen med det lyse håret og at den samme audiopedagog tar i mot oss hver gang! At sykehuset også innfridde mitt ønske om å ha med Stig hele veien, er jeg så utrolig glad for. Egentlig kan pårørende kun være med til resepsjon , men han fikk være med inn på både oppvåkning og operasjons stua , alt for at jeg skulle være så trygg som jeg kunne for å kjenne at jeg kunne gjennomføre dette. Jeg vet det er flere der ute som vurderer en slik operasjon, jeg er glad jeg tok steget. Selv om jeg tidvis gjennom dagen sliter med å tenke positivt pga smerte og ubehag, så vet jeg at jeg er mentalt sterk og skal klare å holde ut!

 

Nå venter det fortsatt mye hvile, Stig og familien stiller opp, så takknemlig for dem! Det er vondt og ikke høre Stig og jentene, men jeg glemmer aldri stemmen deres❤️

 

Vi høres❤️

 

 

 

Jeg er redd…

 Vinter er blitt til vår, den mørke og kalde tiden over. Den hvite snøen er byttet ut med grønt gress, vinterjakke byttet ut med t skjorte , de tjukke klumpete vinterskoene er for lengst lagt på loftet og sandaler satt i gangen. Koselige innekvelder med levende lys er byttet ut med nydelige kvelder ute med solnedgang. Det er en herlig tid, sommertid fylt med familie og venner tid! Hvert sekund skal nytes og nye minner skal skapes. 

 

Men parallelt med gleden over at årstiden skifter og hvitt blir til grønt, sniker bekymringstankene mine seg inn bakveien. De har funnet et smutthull inn og vanskelig å bli kvitt igjen. 

 

Det er skremmende å tenke på at det som for flere mnd’er siden var en tanke og en avgjørelse i det fjerne, plutselig snart er der. Det er en blanding av redsel og et ønske om å få det overstått .

Jeg har kontroll på den fysiske forberedelsen med å være i aktivitet men den psykiske er noe mer krevende. Hvordan forberede seg psykisk og mentalt på noe som man ser på som sin største avgjørelse gjennom tidene, en avgjørelse som jeg vet vil forandre livet mitt, men en forandring man ikke på forhånd vet retningen av.  

 

Gjennom livet må vi alle ta stilling til store spørsmål og avgjørelser, uten å vite konsekvens i etterkant . 

På veien blir det prøving og feiling noe som igjen gir oss læring og utvikling.

Jeg står støtt ved valget mitt og driller meg selv hver dag om at jeg er sterk. Jeg vet jeg kan klarer å overvinne smerte og ubehag, og jeg 

 har vist meg sterk i situasjoner der angsten har vist seg frem . Jeg har klart å stoppe det før det utvikler seg til panikk anfall. Jeg utsetter meg for det min kropp og hode anser som «fare» selv om jeg da må kjenne på følelsen av redsel og frykt. Dette gjør jeg da jeg vet angst generaliserer seg like fort som vinden som svaier i trærne som fort kan gå over til storm på et øyeblikk og ta med seg det ene treet etter det andre . Det handler om å stå støtt, ta i mot og holde stormen ut før det forplanter seg videre. Ja det er ubehagelig , ja det koster, men det er verdt det. Vi mister så mye ved og ikke våge. 

 

Vips har tiden gått fra oss og vi kan se tilbake på alt vi ikke gjorde fordi angsten styrte, angsten bestemte. Man må ta kontroll , finne strategier som hjelper.

 

Jeg skimter så vidt sola bak noen store lysegrå skyer. Den strever intenst med å finne sin plass alene på himmelen . Men enn så lenge må den krangle med skyene om å være den mest fremtredende. Kanskje det blir regn?

 

Jeg kan nå teller uker på én hånd…. Vips er det dager på én hånd… skal jeg gjennomføre ? Jeg sier til meg selv at jeg må, men for hvem må jeg? For min egen del eller andre sin del? Og hvorfor må jeg? Ja jeg vet min hørsel blir dårligere og dårligere og at denne operasjon skal være et godt alternativ og tiltak mot en bedre hørende verden, men… jeg klarer ikke unngå tankene om jeg  gjør det for den delen av meg som er styrt av stahet? 

 Jeg har alltid gjennomført mine mål og det jeg har sagt at jeg skal, men redselen tar meg litt nå… jeg er redd det er den siste som styrer meg, den som sier at jeg må gjøre det fordi jeg har sagt jeg skal.. akkurat som at jeg aldri har tillatt meg å gjøre om på en beslutning eller bryte av underveis. 

 

Jeg minnes mitt første panikk anfall for 16 år siden. Vips over natta turte jeg ikke kjøre bil med elektrisk lås og vinduer. Jeg var redd bilen skulle gå i vrang lås eller at det tekniske skulle gjøre at vinduene ikke skulle gå opp. Jeg måtte ha manuell sveiving på vinduene slik at jeg alltid visste jeg kom ut. 

Jeg turte knapt gå ut av huset, klarte kun korte turer på butikken med følge, turte ikke gå på kjøpesenter og hvertfal ikke prøve klær, turte ikke trene da pulsen og hjerte automatisk i trenings situasjon øker og det forbandt jeg med panikk anfall. Våget ikke sosiale settinger , kunne ikke dra til frisør , cafeer … 

Livet føltes som gikk rett i vasken over natta.

 

Men heldigvis tenkte jeg rasjonelt , jeg klarte å tenke at her må jeg gjøre noe før angsten tar over hele livet mitt. Jeg ønsket ikke en fremtid styrt av angst.

Det var en knall hard jobbing, oppstart medikamenter  og  med åpenhet til de rundt endret tilværelsen seg med museskritt. Jeg lagde meg en plan på viktige mål, hva jeg skulle begynne med. Sakte men sikkert utsatte jeg meg selv med vilje for situasjoner jeg visste for meg var «skummelt». Jeg tok kontroll på pusten, lagde meg strategier. Jeg erfarte mestring , noe som ga meg motivasjon til å fortsette. Det kostet enormt mye krefter , men det er verdt det. Livet tok tilbake mer og mer kontroll og styring i livet noe som ga en euforisk følelse. Stoltheten av å mestre dette er noe av den beste mestringsfølelse jeg har kjent på. Jeg følte jeg kunne overvinne alt. Jeg kjente jeg var klar for å slutte med medikamenter . De skulle egentlig trappes ned over tid, men jeg bestemte meg for å kutte på dagen og kroppen mestret det uten de store ettervirkningene.

 

Jeg vet jeg vil i enkelte situasjoner ha angsten med meg fordi kroppen har vært igjennom et traume og minnes det. Men jeg vet også at jeg ikke kan ta alle kamper. Så selv om det fortsatt er enkelte ting jeg er redd for og unngår , så må jeg heller klappe meg på skuldra å si at det er helt greit . Man må velge sine kamper og man kan ikke ta alle❤️

 

Men denne kampen må jeg ta selv om jeg sliter med å se lyset i enden av tunellen.

 

 Jeg er så  takknemlig over alle de fine menneskene jeg har rundt meg som støtter meg og som bare vil meg godt med deres gode omtanke. Vi mennesker er rause og flinke til å fortelle hverandre i ulike situasjoner som kan virke håpløse at det går bra. Men noenganger kanskje man heller tenker bekreftende og støttende ord som viser forståelse av situasjonene kan være vel så bra. Fortelle hverandre at vi forstår hverandre og at man forstår at den ene og den andre er i en vanskelig situasjon. Og i tillegg bruke tiden til å lytte. 

 

Men jeg er så redd… så redd… jeg er så redd for at jeg ikke blir fornøyd eller at noe uventet  oppstår eller at det ikke blir vellykket   , og da har jeg ingen ører å falle tilbake på da det andre øret er heeeelt dødt. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde to ører med dårlig hørsel , da hadde jeg gjort dette for lengst … da jeg ville hatt ett igjen om der skulle skje noe med det andre.

For nå føler jeg til tider at jeg gambler. Nå vet jeg hva jeg har. Jeg har en hånd med penger som kan jeg kan velge å satse i håp om gevinst som gjør livet bedre, eller jeg kan beholde det jeg har selv om det gradvis blir mindre og mindre, men da har jeg alltid kontroll selv på tapet. 

Risikoen er tilstede på begge steder. Det første alternativet kan gi en ganske hard og brutal landing i fallet. 

Men jeg står fortsatt ved valget, jeg satser alt jeg har.

 

Jeg lukker øynene og drømmer meg bort. Jeg ser meg selv der fremme i speilet. Jeg ser et smil, jeg ser ei lykkelig jente, jeg ser ei som svarer da noen prater til henne da hun har oppfattet hva som ble sagt. Jeg ser ei som gjør seg klar for endelig å gå på jobb igjen, en jobb som gir henne mestringsfølelse og en følelse av å være en verdig samfunnsborger. Jeg ser ei som setter på CI apparatet og gjør seg klar for dagen!

 

Håpet er der❤️ livet venter ikke- livet er.

Endelig trenger sola igjennom de lysegrå skyene. Kjenner varmen brer seg som en god følelse. Jeg gleder meg til å nyte dagen med den herlige familien min i varmere strøk.  

Jeg skal nyte å høre «mamma» før det ordet kan bli  borte fra «radaren» min om noen uker…

Ta aldri ordene for gitt selv om det tidvis kan være krevende med barn som maser «mamma», «mamma», «mamma»… 

Vi vet aldri hva morgendagen bringer, ta vare 

på det du har og sett pris på det❤️