I dag, 38 år og 1/4 og 70% ufør

I dag er jeg 38 år og  1/4  del og 70 % ufør. 

Solen har alt vært oppe noen timer. Himmelen har en nydelig blåfarge som påminner oss om at våren nå er i gang. Fortau blir kostet og syklene er i gang for både liten og stor. Det virvler av folk ute dog med avstand til hverandre, et godt syn i disse unntakstilstander med corona virus som påvirker oss alle. 

Gå turen min er ved veis enda da det tikker inn melding om at jeg har mottatt brev fra Nav elektronisk. Jeg vet hva det betyr, det er nå jeg skal få beskjed, det er nå jeg skal få vite hvordan fremtiden blir.

Kvalmen og uroen sprer seg i kroppen på et blunk. Hodet er sprengt av kaotiske tanker og mulige svar jeg selv lager om utfall av meldingen jeg nå har fått, som skal gi svaret på min søknad. 

Tiden fra innsendelsen til svaret som nå er kommet, har føltes som en evighet. En evighet med det uvisse. Følelsen av at jeg har lagt fremtiden min i ukjente mennesker hender, gjør noe med meg. De kjenner meg ikke, de vet ikke hvem jeg er. Enda skal disse menneskene ha bestemmelses rett over meg. De skal avgjøre om det jeg har sagt om meg om mine utfordringer er troverdig eller ei, samt andre uttalelser fra ulike instanser. Hva vet de egentlig? Hvordan skal de kunne stake ut kursen min videre i mitt liv?

Jeg får tastet inn mobil kode, kjenner jeg blir skjelven. Vet det er rett før brevet vil komme opp på mobil skjermen. Sekunder føles som minutter der jeg venter, plutselig kommer siden opp. 

Innvilget…

Jeg braser sammen i gråt, tårene renner ned som en foss, ustanselig…

hvorfor? Hva skjedde nå? Ut av meg selv opplevelse.

Rart hvordan følelsene våre spiller en et puss. Man tror man vil reagere på en måte, men reagerer stikk motsatt. Følelsen av skyld, håpløshet, dårlig samvittighet og udugelighet for å nevne noe , opptar nå hodet mitt fullstendig. Det er jo nå jeg skulle vist glede, stolthet, takknemlighet. Jeg skulle jublet, eller?? I stede for er jeg flau og skamfull.

Jeg får landet etter en prat med samboer og familien min som støtter meg. De forteller at det er greit, noe som får meg til å føle meg som meg selv igjen. Jeg får roet meg ned, tankene begynner å klarne og følelsene begynner å stabilisere seg. Jeg begynner å skrive, sette ord på dette. Sette ord på det å ha fått innvilget gradert ufør. Jeg har sett på dette som tabu , at det er bare andre som har det, ikke jeg. Jeg har sett på det som å gi opp, beklageligvis har jeg hatt disse holdningene. Men det er ikke holdninger til at jeg mener andre gir opp, kun meg selv. 

Har jeg gitt opp? Har jeg valgt dette selv? Burde jeg forsøkt lenger? Er spørsmål jeg stiller meg selv, om igjen og om igjen og om igjen.. hva sier de rundt meg? Familien vet jeg er der for meg, men hva med venner, kollegaer, naboer, foreldre til mine barns venner og andre? Vil de se annerledes på meg fordi jeg ikke mestrer arbeidslivet slik som de eller har utfordringer med helse og hørsel ? Vil de syntes det er flaut å være venn med meg?

Men jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal gjemme meg. Jeg skal fortelle, være åpen og ærlig slik har jeg har vært med mine utfordringer knyttet til hørsel. Jeg har erfart at det gir meg mye tilbake ved å tørre knekke tabubelagte områder. Kanskje flere følger med etterhvert og tørr å vise seg sårbar med sine tanker og utfordringer. Jeg trodd aldri dette skulle hende meg, men brått var jeg en del av ufør statistikken. Dette kan skje oss alle.

For det er sårt og vondt og til stadighet måtte svare på slike spørsmål om hvor mye man jobber og hvorfor ikke mer osv. Det er et nederlag å bli påminnet dette. Det er ikke frivillig at man går ned i inntekt hver mnd. Og få livet snudd på hodet å bli mer meldt ut av arbeidslivet som for oss mange er en viktig del av hverdagen. Følelsen av å ha noe å gå til, et stede andre har behov for deg og at du gjør noe meningsfylt, til at du plutselig ikke skal være en del av det i like stor grad.  Er vel ingen som ønsker det? 

Jeg vet mange sikkert vil undres på å tenke « får hun gradert ufør for det»? Eller « jeg  har det da mye værre enn hu der med hørselsutfordringer,  men jeg fighter i full jobb hver dag og legger meg ikke ned og klager» eller bli kalt «naver» for ikke å snakke om at « jeg er da også sliten og stressa men er ikke ufør for det»

Jeg tenker vi må slutte å slå alle over en kam. Man er ikke mindreverdig selv om man er ufør eller delvis ufør. Man er en fullverdig borger på lik linje med alle andre for det. Vi må slutte å tro og mene noe annet. Jeg vil heller ikke bli sett på som snylter, jeg bidra i samfunnet på andre måter når jeg har kapasitet til det.

Tenk om vi alle bare passet våre egne saker, fortalte hverandre både med og uten utfordringer at det er greit at vi er som vi er uansett hva og hvordan.

 Det er greit og ikke være i jobb eller i full jobb. Det er så mye vi ikke vet om andre. Du ser meg på butikken, du ser meg joggende ute, du ser meg på turer og aktiviteter med barna. Du ser meg i sosiale lag.

Jeg ønsker så inderlig at andre skal øke sin bevissthet rundt egne holdninger og heller tenke så bra at du gjør dette og mestrer det, i stede for og tenke negativt som at  vi som er ufør skal være i isolasjon.  Det mange ikke vet eller kjenner til er de du ser ute som du vet ikke står i jobb eller bare deler i jobb, hvordan de har det når de kommer inn igjen. Eller hvordan de har det etter de har jobbet noe. Du er ikke glassmester og ser ikke inn igjennom husveggen. Du ser ikke hvordan noen kanskje må ligge etterpå eller hvile. Du ser heller ikke tårene , håpløsheten eller smerten som oppstår i etterkant når man har presset seg til det ytterste fordi man ikke vil total isolere seg. Eller følelsen jeg hadde i det sosiale laget der mesteparten for forbi meg fordi jeg ikke hørte og hvordan jeg anstrengte hele kroppen min og skjerpet alle sanser for å prøve få med meg noe. Du så ikke igjennom husveggen min da, du så ikke hvordan jeg kjempet en kamp etterpå for å få igjen krefter. Hvordan dagene mine i etterkant kan blåse forbi som vinden som får trærne til å vaie, til det en dag endelig slutter å blåse og trærne står støtt og stille igjen og lader opp til neste vindkast.

Jeg har valgt å se på ufør som et hjelpemiddel for den med svekket helse som har behov for et annet opplegg enn mannen i gata, for å kunne leve et tilsynelatende godt liv med den reduserte helse som alt er.

Ufør for meg er et hjelpemiddel for at jeg skal kunne klare å beholde de prosentene jeg har på jobb som jeg er så stolt av å fortsette ha. 

Et hjelpemiddel for at jeg skal klare å hente meg inn igjen etter jobbing, et hjelpemiddel for å holde hodet over vann. For å ha overskudd til å ta del i barna og familien min sin hverdag og i deres liv. Et hjelpemiddel for å kjenne på inkludering, mestring og samhold i stede for at jeg ekskluderer meg selv pga utmattelse, sorg og smerte.

Jeg er innforstått med at det er trangt om nåløye for å få innvilget ufør, derfor har jeg etter følelsene mine var i oppblåsing umiddelbart etter jeg leste ordet « innvilget» , landet på en stor takknemlighet. Takknemlighet for å ha blitt forstått og blitt trodd av ulike instanser. Det får meg til å føle at det er greit, andre ser de behovene jeg har, ikke bare jeg selv og de nærmeste rundt meg. Jeg vet det er mange rundt omkring som ikke har fått innvilget sin søknad og frustrasjonen som naturlig følger med dette , men tenk på deg og ditt, og ikke legg deg oppi andre sitt! vi må spille på lag og motivere hverandre i stede!

Jeg vet at mitt honnør kort  snart vil komme i posten. Det er mye følelser knyttet til det også. Det føles så tabubelagt, som at jeg blir satt i en bås. En bås bestående av de som ikke er fullverdige borgere. Men jeg har bestemt meg for å bære honnør kortet med meg med stolthet, ikke bare ha det i lomme og ikke bruke det.

Jammen skal jeg kjøre kollektiven nå! 

Fortel meg at det er greit , og at vi sammen kan se på ufør som et hjelpemiddel og ikke som isolasjon! 

Og bidra til at det ikke skal være tabu fylt med fordommer å være helt eller delvis uføre. 

Og husk: tenk på deg og ditt og ikke legg deg oppi andre sitt!

Jeg er fortsatt meg 38 år og 1/4 del i dag og 70% ufør 

Intervju med Fontene

https://fontene.no/nyheter/kjersti-flakstad-37-er-i-ferd-med-a-miste-horselen--jeg-har-gratt-mye-over-ordet-ufor-6.487.656922.9622fd89d1

Ååå takk og pris, det er bra! Da slipper jeg å være med på den ørebloggen din!

Ååå takk og pris, det er bra! Da slipper jeg å være med på den ørebloggen din!

Hører jeg det kommer fra min yngste datter på 8 år. 

En herlig start på turen fylt med latter!

Da er var dagen her igjen som jeg faktisk har sett frem til lenge. Det vet jeg barna og samboeren også har gjort. Denne gangen vet vi mer hva vi går til og hva som møter oss. Det er klart for nytt opphold på tegnspråk skolen i Ål i Hallingdal!

Barna er nå innforstått med at de også denne gangen kan måtte forholde seg i et klasserom med døve lærere fra dag en uten tolk. Forrige opphold var vi ikke forberedt på det noen av oss, så jeg hadde veldig vondt av min yngste datter som syntes det var veldig skummelt. Det kan jeg forstå, bare fremmende mennesker og i tillegg kommunisere med et språk man ikke kan. Barna er så tilpasningsdyktige at de sklidde rett inn i dette! Det gleder meg ekstra å høre at barna håper de møter igjen lærerne sine fra sist, enda de vet at ene læreren kun er vikar. 

Samboeren min og jeg er klare for å bruke tegn igjen foran andre og mulig dumme oss litt ut, hehe!!! Det er ikke bare bare å gjøre tegn riktig, men prestasjonsangsten ga seg veldig fort sist!

Skal jo innrømme det at med tiden etter vi kom hjem sist, så ble det mindre og mindre bruk av tegn hjemme, vi har ingen gode unnskyldninger for det. Vi håper veldig at tegnene kommer fort tilbake bare vi sette igang igjen! Tror vi husker mer enn vi tror!

Jeg ser frem til alle disse dagene i det stille miljøet vi skal være en del av. Det miljøet hvor jeg ikke trenger anstrenge meg for å høre, det miljøet jeg føler at jeg mestrer noe, det miljøet som gir meg så mye, det miljøet som har gitt meg trygghet i at tegnspråk er et flott språk som man kan være stolt av. 

Jeg fortsetter min åpenhet rundt min hørsel til de jeg møter og treffer på. Det gir meg mer og mer trygghet på at det er greit å ha hørsels utfordringer, at det er greit og ikke få med seg alt og det er greit å misforstå og det er greit å spørre opp igjen.

Denne bloggen gir også de fordeler ved at mange leser det og tar til seg det jeg skriver som viktig læring i møte med andre mennesker som de kjenner som også har utfordringer med hørsel. Jeg er så stolt over å ha bidratt til dette at andre kommuniserer på en bedre måte pga min åpenhet i møte med andre mennesker og også via bloggen! 

Selv om jeg har begynt med åpenhet rundt mine utfordringer knyttet til hørsel, så er jeg fortsatt ikke helt komfortabel med å vise frem høreapparatene mine. Jeg har slik lengde på håret at jeg kan skjule de når jeg har dem på. Men hvorfor? Hva er jeg redd for? At andre skal snakke noe på det bak min rygg? At andre skal se rart på meg fordi jeg har to høreapparat og langt unna 85 år? Jeg vet ikke.. jeg vet bare at jeg skjems litt fortsatt for dem.. Men her på tegnspråk skolen, kan jeg sette opp håret og ikke tenke noe på det, for her går jo mange med høreapparat uansett i alle aldre. Disse brukes så klart ikke i undervisningen, da foregår alt uten lyd og bare tegn.

Målet mitt er at jeg om ikke så altfor lenge skal bære høreapparatene med stolthet. Jeg har også tenkt på dette med CI hvis jeg går for operasjon. Den ene delen vil da sitte på utsiden av hodet. Jeg kan ved langt hår gjemme den, men skal jeg det? Kanskje jeg bare skal ha den synlig så alle ser? Jeg kan si at jeg skal det nå, men når jeg kommer til stykke… vi får se…

Men nå er det gjengen min og tegnspråk skolen det handler om! Vi er klare for nytt opphold her i vinter landskapet med fantastisk utsikt. Vi gleder oss! Denne gangen har vi tatt med familens nye tilskudd, vår søte lille hunde valp!

Avslutter med en klapp på skuldra til meg: 

Snakket senest med en mor her om dagen hvor jeg fortalte at vi skulle på tur mot slutten av samtalen vi hadde. Moren lurte på hva vi skulle i Hallingdal, jeg fortalte da hvorfor. Men det tok henne litt tid å forstå, for hun har ikke oppfattet enda at jeg hørte dårlig.

Da starter reisen vår videre i tegnspråk verden! 

Håper noen kjenner seg igjen, og til dere som ikke kjenner til dette kan d kanskje være nyttig  likevel😀
Det er lov å prate om det, d er lov å klage, d er lov å støtte hverandre💜

SLUTT, VÆR SÅ SNILL, JEG ORKER IKKE MER

Finn deg noen andre og plag. Du sliter meg fullstendig ut. Du gir meg ikke fred. Du gjør livet mitt vanskelig. Jeg har barn, samboer, familie, venner, hus, jobb og aktiviteter, men tidvis er du så plagsom at jeg ikke klarer å glede meg over det jeg har.
Vet du hvorfor? Det skal jeg si deg. Fordi du er et så forferdelig forstyrrende dritt element og tar så mye plass at jeg ikke alltid har overskudd til de tingene som faktisk er positivt for meg i livet.
Hvorfor meg? Du kom snikende innpå meg for et par år siden. Jeg la ikke merke til deg først, det tok litt tid å finne ut at det var deg. Du var forsiktig i starten og tidvis trakk du deg også unna meg. Du var lettere å forholde seg til da, jeg stilte mange spørsmål da også, men du var på langt nær mitt værste mareritt, men det er du i dag. Vips slo du til med all kraft og så vannvittig intensivt at du kunne knekt hvem som helst.
Du gir meg hodepine, du gir meg dårlig søvn, du gir meg mye smerte, du gjør meg veldig trist, du gir meg vonde tanker, du gir meg vansker med å være opplagt for familien og jobb og i hverdagen generelt.
Jeg vil bare bli fri, men jeg er inneforstått med at jeg må leve med deg resten av livet. Jeg må bare finne en måte å håndtere deg på for at jeg ikke skal bli gal, for knekke meg skal du ikke.
Kan du ikke snart gi meg pusterom? Gi meg søvn? Jeg misunner dere som går til sengs og bruker ordet stille og fredelig når natten kommer… jeg gruer meg da jeg vet d er da du angriper som verst. Er jeg heldig så sovner jeg , men da vekker du meg flere ganger gjennom natten, og da sliter jeg med å bli kvitt deg. Natt etter natt, mindre og mindre søvn..
Jeg vil sove, jeg vil fungere. Du er så høylydt og støyete, jeg hater deg.
Du lar meg ikke engang være i fred når jeg prøver spille musikk eller gjør andre hyggelige ting med familie og venner. Du skjønner jo ingenting- du er IKKE invitert. Jeg finner alt av ting som egentlig fungerer som avslappende for meg, men ikke nå lenger, det pga deg.
I tillegg er du så frekk at du drar med deg inn en hel gjeng. Det blir tidvis et vanvittig kaos for meg og helt uutholdelig støyete med en hel uvelkommen gjeng på plass som plager meg med hver sin støyete lyd, og samtidig. Du er verst da du aldri gir meg fred, men gjengen din sparker meg når jeg ligger nede, i stede for at de trekker seg tilbake..
Du er også ansvarlig for mye av min berømte HÆÆÆÆ hva sa du, men du forstyrrer meg sånn at det ikke alltid er lett å oppfatte hva andre sier. Og til dere som latterliggjør denne HÆÆÆ’n, tenk deg en gjeng som spiller de lyseste tonene på piano mens de legger hodet ditt oppå tangentene, samtidig som de holder rennende vann inntil øret ditt og smeller bobler samtidig som du blir pratet til… tenk deg følelsen av og være innesperret med grusomme lyder 24/7, ingen slipper deg ut… i tillegg til gjeng virksomhet hvor flere plager deg samtidig..
Jeg velger å fortelle andre om deg slik at de forstår meg og mine humørsvingninger, jeg legger ikke all skyld på deg pga humørsvingninger mine, men en stor del faktisk.
Jeg velger også å skrive så andre kanskje en dag forstår hvor grusomt det er å ha en som deg i livet mitt, ufrivillig. Jeg vil aldri tilgi deg for måten du har invadert livet mitt på ,og gitt meg begrensninger i frihetsfølelsen min.
Til dere som har sluppet unna deg, pris dere lykkelig for hva dere har ! og vær snill og vis forståelse i de mest kritiske tidene du plager meg eller andre !
Du har ledet frem til nå, men nå har jeg bestemt med for å ta kontrollen. Du skal få angre på at du og gjengen din valgte meg. En dag er jeg sjefen igjen i mitt liv og du skal ikke lenger få plage meg.

FUCK TINNITUS!!

Hilsen kjersti

" Du har vært heldig, to dager til, kunne utfallet vært noe annet"

«Du har vært heldig, to dager til, kunne utfallet vært noe annet. Du kunne blitt dødssyk og svevd mellom liv og død», lyder det fra en mann sittende siden av sengen min med grønne klær. Jeg kjenner han igjen fra kvelden før, det er en av kirurgene.

Jeg kjenner tårene kommer umiddelbart. Jeg blir redd… «hva?» er det eneste jeg klarer å hviske frem med munnen min, en munn som er sår etter nattens inntubering.  

Jeg ligger delvis på siden med en voldsom kvalme og med bekkenet tett opp til brystet tilfellet uhellet skulle være ute. Jeg har aldri følt meg så ensom og alene som nå, så hjelpesløs, ikke i stand til å ta vare på meg selv.

 Han forteller videre at det de fant under operasjonen var såpass alvorlig at hadde de ikke grepet inn, vet ingen hvordan de neste dagene hadde blitt. Han går igjen. Jeg lukker øynene, føltes som kvalmen ble verre av det jeg hørte. 

Hvordan skal man ta i mot en slik beskjed? Hvordan vil samboeren min ta det, familien min? Eller skal jeg ikke si noe? Jeg kjører karusell både i hodet og i hele kroppen,  uvel og svimmel, kjennes ut som jeg er på berg og dalbane med loop som går nonstop. Orker ikke lenger den karusellen, jeg vil av… men den har hengt seg opp i loopen, går rundt og rundt, opp ned. Jeg får panikk, vær så snill, sett meg av!

Jeg tenker tilbake til kvelden før. En dag og en kveld jeg ville vært foruten, en dato som jeg vet likevel alltid vil bli husket som en vond dag, men skal man se på det ut i fra kirurgens perspektiv, er det en gledens dag. Det er den dagen jeg unngikk å bli dødssyk, det er en dag hvor livet kunne bli snudd på hodet.

En vanlig morgen blir brått snudd om på ett sekund. Fra å sitte ved bordet uten smerter, til at det plutselig tar et kraft tak i magen. Smertene er ikke til å holde ut. Jeg gråter og svetter, blir redd. veldig ulikt meg, jeg viser sjeldent smerte. 

Legger meg sammenkrøpet i den oppredde sengen i fosterstilling. Ingenting hjelper. Jeg ser inn i min samboers øyne, jeg tror redselen syntes lang vei. Han skjønner at noe er galt, men ikke hvor alvorlige det som nå skjer inni meg er. Ikke jeg heller… men jeg kjenner noe er galt, noe er annerledes. Likevel begynner jeg å fable at det kan være mens smerter, obstipasjon kanskje?… jeg sier dette høyt, men tror egentlig på det selv. Men innbiller meg at hvis jeg sier det høyt, så kan jeg nok slutte å bekymre meg. Burde sikkert sluttet og gråte også. Hvilken voksen dame er det som må legge seg på siden i foster stilling og gråte av smerter i magen? Har jo tross alt satt to barn til verden. Ja nettopp, det var da det slo meg. Dette er faktisk vondere enn alle de timene med rier som endte med keisersnitt. Det er vel grunn nok for å ringe legen? 

Legen tar meg inn, konkluderer med infeksjon og gir antibiotika. Jeg tenkte det var jammen meg bra prøvene slo ut på noe. Redselen for at de skulle konkludere med menssmerter var tilstede hele tiden. Nå får jeg rett behandling, nå blir det bra. Planene for helgen går gjennom hodet mitt. Besøke bror med familie, tusenfryd, barna skal være maskott. Dette blir en bra helg og smertene mine vil forsvinne!

Brått kommer feberen, vondt å komme borti ting med kroppen, selv teppe jeg har over meg virker sårt på huden. Kjennes som om det veier mange kilo. Klarer ikke stå oppreist, kvalm og svimmel. Det verker i hele kroppen, kjennes som jeg brenner opp innenfra, feberen stiger og stiger… jeg må legge meg. Uansett hvordan jeg vrir og vender på meg, er smerten like intens. I tillegg går hodet rundt og rundt i hodet mitt..

Ringe legevakt? nei, jeg venter litt. Prøver hvile litt nå. Klarer ikke… klam og svett… da husker jeg det, legen sa urinvei infeksjon. Jeg husket det ikke rett etter legetimen når jeg skulle fortelle samboer hva hun sa, bare at det var en infeksjon. Barna og samboeren kommer stadig innom soverommet og de spør hvordan det går, «går greit» svarer jeg… løgn…

Urinveisinfeksjon? Gir det slike symptomer? Jeg spør meg selv om igjen og om igjen. Men jeg tør ikke google det. Redd hva jeg kan finne. Orker ikke tanken på å google magesmerter i det hele tatt. Google er skumle greier i slike situasjoner. Dette da jeg alltid tror det beste og at diagnosen man får opp, ikke er noe som rammer meg uansett. Trodde jeg da.. Men burde jeg visst bedre? Lite visste jeg da at samboeren min googlet i smug, men sa ingenting til meg. Det var vel for ikke å bekymre meg, samt at ingen av oss trodde det kunne være noe alvorlig. 

Jeg organiserer så at barna og samboeren får reist på rush trampoline land, det er det viktigste for meg i kveld. At de skal få opprettholde sine planer og samboer skal få lest til eksamen.

Jeg får time til legevakt to timer senere. Det nærmer seg, skal jeg avlyse? Tenk om det er urinveisinfeksjon som legen sa, så får jeg samme beskjed der? Er ikke det flaut? Nei, jeg må ta den timen. Sier til meg selv at jeg må slutte kamuflere slike smerter, nå skal jeg i hvordan det er, hvordan det virkelig er. Ikke si at det gjør «litt»vondt bare for så å unnskylde meg for at jeg er til og jeg bruker av legens tid.

Legen stiller meg spørsmål, jeg hører bare surring, ikke hva han sier. Forteller han at jeg hører dårlig.

Han måler temp til 39 og  jeg blir gjennomskuet umiddelbart etter en test som er sittende på huk. En test som er umulig å kamuflere smerte. Sittende på huk skulle jeg bøye overkroppen, først mot venstre så mot høyre, og mot høyre da faller jeg. Legen tar et godt tak i meg og redder meg fra smerte helvete det gjorde og bikke til høye siden. Han sier det lukter betennelse helt ut av munnen min. Hva betyr nå det tenker jeg… kjenner selv jeg har helt grusom smak i munnen. Smaker.. ja, smaker noe man virkelig ikke ville hatt der frivillig. En smak man blir kvalm av.

Legen slår umiddelbart alarm om blindtarm betennelse. Før jeg vet ordet av det ligger jeg med veneflon i armene og flere mennesker kommer til og stikker meg flere steder. Kobler meg til maskiner med begge armene. « Vi mistenker blindtarm betennelse eller svangerskap utenfor livmoren» det piper i maskinene, den lyden hører jeg selv med mitt store hørselstap. En lyd som uroer meg. Pulsen min ligger på over 100, derfor maskinen stadig reagerer. De sprøyter stadig ting inn i veneflon, jeg får ikke med meg alt.

Panikken sprer seg i hele meg der jeg ligger fastspent og tilkoblet det som er av maskiner. Kjenner munnen min blir tørrere og tørrere, jeg vil ha vann. Jeg MÅ ha vann, klarer ikke holde ut med den munnen. Men drikke, nei det får jeg ikke…nærmeste jeg kom var å få litt vann i munn, men som måtte spyttes ut  tilfelle operasjon og at de de tørre leppene mine ble smurt med vaselin. Vaselinen klarer jeg ikke smøre på leppene selv, de er jo fastspent.. jeg får hjelp til det.

Operasjon klinger ikke greit i mine ører...

Det stikkes i alt fra i albu leddet i begge armer til fingertuppen, og til og med i håndleddet. Jeg har angst for sprøyter og sykehus og har klaustrofobi for å bli innesperret, akkurat den følelsen har jeg når jeg ikke bare kan reise meg å gå min vei. Jeg får tildelt navne lapp rundt hånden, jeg vet hva det betyr. Jeg må legges inn… jeg får ikke komme hjem i kveld, fredags kvelder som vi alltid gleder oss til. Stygge hvite lappen på håndleddet ødelegger, jeg vil ha den av, jeg vil hjem.

Jeg ser hvite klær, grønne klær, jeg ser munner bevege seg, men jeg hører ikke hva de sier. Flere prater i munnen på hverandre. Jeg forstår ingenting… svigermor gir beskjed om min nedsatte hørsel, de bøyer seg frem og prater men mye er fortsatt vanskelig å forstå. Det er i slike stressende situasjoner jeg virkelig får følt på hvor utfordrende det kan være å ha så nedsatt hørsel. I andre situasjoner når jeg ikke har hørt, har jeg  kunne lese på munn og kroppsspråk og forstått ut i fra det, men når jeg ligger stresset og alvorlig syk klarer jeg ikke å fungere på topp, jeg klarer ikke å konsentrere meg eller fokusere. 

Da er det mye jeg ikke får med  meg. Dette er en av de første gangene jeg virkelig har fått føle på hvor dårlig jeg egentlig hører og hvor sårbart det blir.

Jeg kjente jeg ikke klarte å trykke på bryteren for lyd, følte meg helt uten noe som helst hørsel. I ettertid ser jeg absolutt viktigheten av å ha med seg noen når man kommer opp i slike utfordrende og krevende situasjoner hvor  kommunikasjon er svært viktig og man ikke evner å få meg seg hva som blir sagt, da alle mestringsstrategier ikke evnes og brukes pga stress og sykdom. 

Jeg er så urolig, klarer ikke å fokusere . Jeg må vite hva som skjer med meg, hva er planen? Skal jeg ikke hjem?

Så lener en grønn kledd dame med snille øyne seg over meg med stemmen sin rettet mot mitt hørende øret. 

 « vi må operer deg nå for blindtarm « 

Jeg hater operasjon, jeg hater narkose, jeg hater å bli dårlig, jeg hater å være her. Savner barn og samboer. Engster meg for hvordan de vil ta det. Vet de vil syntes dette er skremmende. 

Svigermor er med siden av sengen og ringer samboer, han er foreløbig ikke orientert om at jeg nå har ligget fastbundet til sengen på akuttmottaket en tid allerede. Ville ikke forstyrre de på rush trampoline land. Jeg ville vente til jeg visste tiden deres var ute der. Jeg ville bare de skulle ha det gøy å slippe bekymre seg for meg mens de enda var der.

Jeg tenker på mamma og pappa, hvor redde de vil bli når de får høre dette. Og at jeg ikke ringte de med en gang. Men jeg ville ikke uroe dem før det ble konstatert noe. Ville ikke si at jeg kanskje må operer, så blir jeg ikke det likevel.. jeg vil at mamma og pappa skal ha det bra og kun skal de få uro seg når det er nødvendig når noe er håndfast, men ikke ellers. Det jeg ønsker jeg ikke.

Barna vil ned å se meg før operasjon, noe vi blir enige om de skal de få lov til. 

Samboer forbereder jentene så godt han kan, men sjokket de fikk av å se mamma alvorlig syk i sengen med alle slanger og mennesker som drev rundt mamma, vil de beklageligvis sikkert sent glemme. Samtidig mener jeg det er viktig og ikke skjerme de fra slike situasjoner og enda verre de kunne laget seg sine egne bilder i hodet som ikke stemte. Jentene gråter og er utrøstelig, men samboeren tar seg godt av dem. Klemmer og løfter opp. Jeg får ikke gjort noenting, en forferderlig hjelpesløs og vond situasjon. Du ser barna dine gråter og har det vondt, men du får ikke gjort noe… Jeg er fastspent til senga med begge armene med slanger, måle instrumenter og intravensøst.

Jeg får ikke en gang tatt et godt tak rundt dem. Mamma sin trygge favn som alltid har plass til jentene er ute av funksjon i dag.

Vi sier hade, og at vi sees når de kommer på besøk dagen etter. Mammahjertet gjør vondere enn magen, nå… jeg vil hjem med barna.

Jeg  blir kjørt i heisen, siste jeg ser er min samboer smile til meg. Han smiler så godt han kan, sikkert for å betrygge meg da han vet jeg er redd. Men innerst inne er jeg helt ikker på at han var redd. Se sin kjære blir kjørt bort til  haste operasjon, alvorlig syk… jeg vet han blir på sykehuset mens jeg opererer, og jeg vet han får beskjed når jeg er ferdig slik at han kan komme til meg. Det gir en trygghet der jeg kjører inn i heisen med to grønn kledde mennesker. De sliter med å styre sengen, borti den ene veggen etter den andre og ut av heisen, måtte de ta i flere ganger for å komme over kneika ut av heis døren. De beklaget seg så veldig, men jeg forsto det ikke er deres feil. Det er bare at sykehuset i hamar er så gammelt og slitt at det er tragisk.

Jeg ser rett i taket, ene grønnkledde personen etter den andre, det prates her også bak munn bind. Jeg klarer å trykke  ut av min skjelvende stemme at jeg ikke hører. Jeg tenker på hvordan man i slike situasjoner forholder seg til de som er døve, har de tolk på sykehuset, skriver man på en tavle….? Mye spørsmål går i hodet mitt samtidig som at de setter på lapper flere steder på kroppen, de kobler til maskiner og stikker ting inn i begge armene. 

Kirurgen med de snille øynene kommer inn, tar munnbindet ned og forklarer, lykken er å høre hva som blir sagt i slike pressede situasjoner.

Taket er hvitt, det er lyst, veldig lyst i taket. Det gjør nesten vondt i øynene å se opp, men jeg gjør det. Jeg må ha et fokuseringspunkt. Fokuseringspunkt hjelper når jeg er redd. Kroppen små dirrer, jeg vil så gjerne at de bare skal slå «knock out» på meg så jeg sovner. Kjenner jeg ikke klarer ligge stille så veldig mye lenger, panikken brer seg.

Så får jeg øye på den omtalte maska. Maska som jeg vet skal få meg til å gå dypt i søvn. Maska som jeg ved annen operasjon ble svært dårlig av etterpå. Maska som gjør en svimmel før man er slått ut.

Jeg puster inn og ut, forventer jeg skal falle i søvn umiddelbart slik som sist, men det skjer ikke… ut og inn, ut og inn… jeg er fortsatt våken. Ser i taket, øynene går i kryss, men er fortsatt våken. Jeg får beskjed om å ta lengre drag, hente pusten langt ned i magen. Jeg puster, blir redd for at jeg fortsatt er våken. Skal jeg ikke sovne snart? Jeg tror det er min vilje til å overleve noe skummelt som slår inn. Vet jeg må operere, men er redd, derfor klarer jeg ikke slappe helt av. Jeg fortsetter puste inn og ut..

I neste øyeblikk våkner jeg, skjelver over hele kroppen. Intens skjelving. Hakker tenner. Jeg skimter ei snill dame med mørkt hår som babler et eller annet. Tror hun spør meg om navnet på samboeren min. Jeg klarer å hakke frem navnet til samboeren min, og der er han på vei inn døråpningen. Lykke å se han selv om jeg er sløv og føler jeg egentlig ikke er helt tilstede, men jeg er fortsatt redd. Jeg skjelver noe enormt. De setter inn flere flytende greier i armen min i håp om at skjelvingen skal slutte. Jeg klarer knapt prate, kjenner kroppen jobber intenst. Maskinen piper, igjen. 135 i puls. Kjennes som at jeg går ut og inn av meg selv, klarer liksom ikke skille på om dette er virkelig eller ikke.

Så må jeg ha sovnet igjen, for i neste øyeblikk lukker jeg øynene opp igjen og ser et vindu for første gang på mange timer, skimter mørket og kan føle det blåser ute, uten at jeg er i stand til å se det. Jeg er engstelig for mørket, så jeg tenker bare på at det skal bli morgen og lyst.  Kirurgen med snille øynene kommer inn, forteller meg at de måtte fjerne hele blindtarmen. Kjenner et sekund av redsel, men kjenner også jeg er lettet. Jeg var i forkant redd for at dette inngrepet skulle være forgjeves da det ble opplyst i forkant at mange må operere ved mistanke om blindtarm og etter pasientens sykehistorie, men at det i mange tilfeller vise seg og ikke være det. Da hadde jeg virkelig følt at jeg har kastet bort deres og min tid på noe som ikke var noe, ikke minst utsatt meg selv for så mye smerte uten at det var noe som helst.

Samboeren min reiser kl 03 om natta, han må hjem til mine barn. De barna som er så heldige som har han i sitt liv, en mann som tar vare på de, gir de omsorg og kjærlighet, en mann som får dem til å le, en mann som får de til å føle seg trygge selv i de mest utrygge situasjoner. Det er delte følelser for meg at han skal reise, glad for at han skal hjem til mine barn, men også engstelsen for å være igjen alene. Vil jeg klare det? Vil jeg høre hva de sier til meg, viktige beskjeder? Vil jeg holde ut? Hva om jeg får panikk? Hvem skal tale min sak da? 

Klokka henger på veggen foran meg i sengen. Jeg går ut og inn av søvn resten av natta. I våken tilstand veksler bikket mitt mellom klokka på veggen og vinduet på siden for å se om det har blitt lyst ute. I 0530 tiden kan jeg skimte lyset ute, endelig… jeg ser det regner. Føler meg tryggere. Jeg sovner igjen, uviten om at veien tilbake på beina blir tyngre enn jeg trodde med stadig økende feber, lavt blodtrykk, sopp infeksjoner pga tabletter, bukhinne betennelse etter operasjon og en kraftig allergisk reaksjon etter antibiotika hvor hele kroppen ble dekket rød og hoven. En smerte så vond da jeg bokstavelig talt følte jeg skulle brenne opp spesielt i ansiktet. En kropp som ikke er verdt synet i speilet, en kropp og ansikt jeg ikke kjente igjen. En smertefull kropp… 

Noen dager er gått etter operasjon og jeg er hjemme igjen. 

I etterkant surrer tankene mine på helgens opplevelser på godt og vondt. Jeg går gjennom hendelsesforløpet om igjen og om igjen. Jeg er så takknemlig over handlingskraften sykehuset viste og at jeg ble tatt på alvor. De tok meg mer på alvor ved innkomst til legevakten enn jeg gjorde selv. Man hører gjerne om de vonde episodene der mennesker blir feilsendt hjem fra sykehus og det kan ende katastrofalt. Da er det viktig og også få frem de gode historiene, de historiene som får frem at systemet deres også fungerer, de har rutiner. De stoler på instinktene sine.

 Alt fra de som tar i mot telefonen på legevakten, at de faktisk lar deg komme. Jeg kunne blitt avvist på telefon om at de ikke finner min beskrivelse av magesmertene alvorlig nok til å komme ned, i stede be meg ta kontakt med fastlegen over helgen. Da hadde jeg ventet, tenkt det ikke er alvorlig siden de ikke ber meg komme. 

Over helgen hadde i følge kirurgen vært for sent, han anslo to dager, dvs mulig søndag. Den dagen kunne endt katastrofalt for meg om ikke sykepleieren i andre enden på telefon ikke hadde gitt meg time. Videre kunne jeg kommet til en lege som ikke hadde sett på magesmertene så alvorlig og sendt meg hjem. Men i stede slår han full alarm. Alle de andre sykepleiere, leger, kirurger, anestesi sykepleiere, anestesi leger og resten opptrådte helt fantastisk. De trådde til og tok prøver, de ville oppriktig finne ut av hva som var galt. Jeg ble hele tiden orientert og informert og da på en slik måte at jeg hørte etter at de gjentatte ganger fikk beskjed om jeg hører dårlig. De bøyde seg frem og snakket så jeg forsto. Jeg visste jeg var trygg selv om jeg tidvis følte meg utrygg, men det går mer på at jeg opplevde dette som traumatisk fra å gå fra en hverdag med ingen smerter til og brått bli alvorlig syk ved et knips i fingeren. 

Kjenne på en så god ivaretakelse gjør noe med meg, man føler man er verdt noe. Man føler de andre vil det beste for meg.

Jeg er absolutt ingen sykehus kandidat, så det å bli værende der alene i mange timer gjennom helgen, har vært stort av meg. Noen kan mene at det ikke er noe problem, men for meg som er så engstelig og angst for sykehus og hva det måtte inneholde, så syntes jeg det er bra gjort.

Det å være i en slik sårbar situasjon, alene med mye smerter og nedsatt hørsel som gjør kommunikasjon vanskelig, bidrar til at man virkelig må brette opp armen. Bitene tennene sammen og tenke fremover. Jeg var forespeilet før operasjon at jeg kunne reise hjem dagen etter, jentene fikk også den beskjeden. Sorgen var derfor til å ta og føle på når de forstod at mamma ikke kom hjem den dagen. 

Det tok tid før jeg forsøkte dra i snora. Syntes det var litt vanskelig å gjøre det. Tenkte at de jobbet seg sikkert ihjel og at de andre var viktigere. Jeg visste ikke hva jeg skulle dra i snora for der jeg lå hjelpesløs ute av stand til å reise meg opp selv. Fra å være oppegående ene sekundet til faktisk være avhengig av hjelp når man må tisse. Man må ta i mot hjelp fra den som kommer inn, noe du ikke vet på forhånd hvem er. De må dra ned trusa og sette bekkenet under. Grunnet utrolig dyktige mennesker der nede, ble det en naturlig ting, likevel… 

I etterkant tenker jeg veldig på hvor priviligert vi er som har sykehuset som nærmeste nabo, det gir en veldig trygghet når akutte situasjoner oppstår. Også med tanke på hjemreise fra sykehus, er det godt å vite de er i nærheten om det skulle oppstå noe i etterkant, slik det uheldigvis gjorde med meg i etterkant som beskrevet lenger opp.

Under oppholdet fikk jeg mange timer til å glane i veggen, da mobil, blader og tv ikke fungerte for meg pga kvalme. De veggene jeg glante i, unner jeg ingen å bruke tiden sin på. Der ligger man time etter time i sengen, og de eneste man ser er en stygg, slitt vegg rett foran seg. Bare den bidrar til noe kvalme i seg selv. Da jeg ble sterk nok til å vandre i gangen til kjøkkenet og toalettet, var det tragisk syn. Vi pasienter ble ikke akkurat oppmuntret av synet som er rundt oss. Det er så slitt. Tenker på de fantastiske menneskene som står på for oss hver dag for at vi skal ha det best mulig når vi er syke, må gå i dette triste bygget time etter time etter time, dag etter dag. Her gikk sykepleierne doble vakter da det var sykdom og de ikke fikk tak i noen.

Se all slitasjen, alle merker i vegger etter senger som ikke engang er forsøkt dekket over. Fargene som sikkert ikke er malt opp igjen de siste ti årene. Det er mørk og det er trist. Heisene er så dårlige at de må dytte sengen flere ganger for å få den over «kneika» og inn i heisen. Der ligger det dårlige pasienter i de sengene med smerte som i tillegg må stå smerten ut med at heisen er så dårlig. De som kjørte ba jo virkelig om unnskyldning, er jo ikke deres feil at heisen er tragisk. 

Håper virkelig for fremtiden at et nytt sykehus bygges, men samtidig håper jeg det blir i nærheten, det vil gi meg trygghet etter helgens opplevelser.

Takknemlighet over hjelpen vi har fått og forståelsen de viser ved informasjon over hvordan beskjeder må gis pasienter med nedsatt hørsel.

Takknemlighet over at jeg er på bedringens vei!

Livet venter ikke- livet er:-)

familien min:-)

Så feil kunne jeg ta

Ansikt som gløder, hender som brukes. Nydelig kommunikasjon, personlig kommunikasjon,  

ord formidles med hele kroppen, fantastisk. 

Usikkerheten, tristheten over tapt hørsel, frykten for fremtiden, frykten for å tre inn i de døve sin verden … var tanker som tidvis fylte mitt hode før avreise til Ål og tegnspråk skole. Nå noen dager etter og det nærmer seg hjem reise, har alle disse tankene blitt snudd helt på hodet. Nå er det hverdagen hjemme jeg gruer meg til. 

Hadde noen fortalt meg at det ville bli snudd slik om på tankene mine før avreise, hadde jeg virkelig lurt på hva de hadde drukket til frokost.

Før vi reiste trodde jeg at hjemme med jobb, nettverk, aktiviteter og lignende er det trygge for meg. Jeg føler meg ikke så usikker der, som jeg gjør borte med fremmede mennesker. Trodde jeg..

Men etter noen dager her på tegnspråk skole med tegn som kommunikasjons måte, mange timer hver dag, samt øving med familien på kvelden, har dette forandret seg. Å være her i Ål har gitt meg en trygghet.

I tillegg kommunisert med andre med hørselshemning i ulik grad som alle er her for å lære tegn, mennesker som jeg har identifisert meg med, mennesker som forteller de samme tanker og utfordringer som jeg selv sitter inne med. 

Det har ikke på noen måte vært klaging, men realitetsorientering på hva det faktisk vil si å ha et så sterkt hørselstap både i jobb sammenheng, men også privat sammen med familien, aktiviteter, foreldremøter og venner. Hvordan hver dag er en prioriteringsliste og hvordan man ser at det ikke maktes å la alt gjennomføres, da det i stor grad går utover privatlivet med familie og hjem pga energi tapet det gir ved å være veldig på konstant ved å lytte, tolke og forstå. 

Hvordan man tidvis må prioritere seg selv med avslapping for å kunne mestre resten av dagen, men også kanskje dagen etter eller flere dager etter der igjen. 

Hvordan man også tidvis må prioritere bort ting som for andre er en naturlig del av hverdagen, men som må vike for at man skal kunne ha overskudd til deltakelse ved f.eks. barna sine fotball kamper. 

Utfordringen min er at jeg foreløpig ikke fikser sånn prioriterings liste. Ved å velge noe bort, føler jeg at jeg mister noe. At jeg ikke virker interessert. 

Men vet at når jeg velger bort noe, så skal jeg ikke se på det som å miste noe, men heller få tilført noe! Tilført energi som gjør at f.eks. barna sin fotball kamp blir mye mer lystbetont for man møter med mer uthvilte ører til kampen. Slik at opplevelsen av den fotball kampen blir så mye bedre, enn om man møter opp sliten av energi tap pga en dag med ørene 100 prosent på i deltakelse med mange andre mennesker der tolkning og gjetning og munnavlesning er en stor del.

Jeg var i forkant livredd tanken på og måtte lære meg tegn, jeg trodde ikke jeg ville lære det, men håpet selvfølgelig. I tillegg var jeg veldig trist med tanken om hvorfor vi faktisk må lære disse tegnene. 

Første frokost med flere som snakket tegn seg imellom, gjorde noe med meg, jeg ble redd og uvel. Hadde lyst å løpe ut, avbryte hele opplegget. Jeg klarte ikke å se meg som en del av det språket eller miljøet. Jeg klarte ikke identifisere meg med dem. 

Jeg mener nok ikke da tegnene i seg selv, men det påminner meg om hvor dårlig hørsel jeg har, den resthørselen jeg er så redd for skal forsvinne, den resthørselen jeg er så glad i. Jeg ser meg selv langt der borte, døv… Jeg ser meg selv som ei redd jente med fullstendig panikk som ikke har hørsel. Jeg ser denne jenta fable i mørket etter lyd, hun ser folk prate, biler som kjører, stemmer på tv ’n, men ingenting høres … jeg ser denne jente bryter ut i panikk angst. Jeg ser denne jenta tar seg til hodet og ber til høyere makter om at de må gi henne lyd. Jeg ser denne jenta stå ansikt til ansikt med barn og samboer som prøver å si noe, men stemmene deres høres ikke ...

Mange tanker kokte i hodet mitt, men vi ble værende. Jeg realitetsorienterte meg på at dette er nå og bildene i hodet fullt med katastrofetanker er ikke nå, ikke enda …

Jeg er evig takknemlig for at vi ble værende og ga den en sjanse. En sjanse jeg ikke ville være foruten, en sjanse vi tok som faktisk har gitt meg enorm glede, en sjanse som nå gir meg sorg over å være ferdig med oppholdet for denne gang, en sjanse som ga meg innblikk i de døves verden, en sjanse som ga oss nye vennskap både for voksne og for barn, en sjanse som ga meg innlæring av viktige tegn, en sjanse som ga meg tilhørighet, en sjanse som har ufarliggjort bruken av tegn, en sjanse som ga meg det viktigste - nemlig smilet mitt tilbake som jeg hver dag har kunne vise min samboer og barn.

Lærerne har i stor grad også bidratt til denne tryggheten og selvsikkerheten jeg har fått. Jeg har for første gang på lang tid følt jeg har mestret mange samtaler godt.  Gjennom tiden med nedsatt hørsel i mange samtaler, sosiale aktiviteter og kurs, har jeg beklageligvis ikke fått med meg alt, man kjenner på håpløsheten og følelsen av og ikke mestre noe, mestre noe så lite som å høre hva andre sier, eller alle de vonde misforståelsene.  En vond følelse. Og den vonde og ekle følelsen som kommer over hele meg idet øyeblikket jeg oppdager hva jeg ikke har hørt eller misforstått ... unner ingen den. Tenk deg selv, noe du har gjort som ingen andre skal vit, og brått blir du ferska! 

Men disse dagene har jeg kjent på mestring og følelsen av lykke knyttet til det. Jeg har kunne delta i undervisning, delta i samtaler med andre døvblitte og døve hvor jeg faktisk har oppfattet og forstått. Kjent på følelsen av at jeg har fått med meg alt. Jeg har forstått mer enn hva jeg hadde drømt om! 

Lærerne roser oss og er ubeskrivelig flinke til å lære bort. Med de føler jeg meg trygg på at dette kan jeg lære og de har vist meg at tegnspråk er et vakkert språk og visuelt språk. Et språk som gjør at du faktisk må se på den du snakker med, samtalen blir mer personlig. Du kan ikke gjemme deg bort eller se ned når du prater. Man må se opp og frem. I tillegg må du faktisk bruke munn og ansikt på en annen måte. Skal du si noe hyggelig eller gøy, kan du ikke bare ha et flatt ansikt uten mimikk, du må vise med hele deg at det er gøy. 

Vi hørende har et utrolig flatt språk, kjedelig språk. Svært lite mimikk. Må ikke lette på en finger en gang for å kommunisere. 

Vi klarer jo ikke engang se hverandre inn i øynene. Vi er verdens mestere i å gjemme ansiktene våre når vi prater, ser først til ene siden og tilbake med kanskje to sekunders øyekontakt, før blikket dras mot andre siden, så kanskje opp i taket før nye to sekunders blikk kontakt igjen … slik fortsetter det til samtalen er ferdig.  

Man kan ikke bare stå å rope, man MÅ gå bort til personen, prikke forsiktig to ganger på skulderen til den du vil kommunisere med.

For hørende er det enormt mye roping i hverdagen, det inkluderer meg selv! Hvor ofte roper man ikke til både mann og barn? Hvor masete er ikke det? Jeg liker ikke å rope eller bli ropt til, men jammen fortsetter jeg ... jeg kan jo heller ikke forvente at de rundt meg skal slutte med det, når jeg gjør det selv.

Men etter disse dagene, kjenner jeg på roen rundt denne måten og ta kontakt med andre på. Slik praktiserte vi ikke bare mot våre døve lærere når vi ville ha deres oppmerksomhet, men også mot de andre døvblitte på kurset. Det var en så behagelig kommunikasjonsform som jeg vet alle ville blitt glad i, bare de hadde blitt kjent med det. Jeg stiller spørsmålstegn på hvorfor ikke tegn er en del av grunnskole opplæringen. Eksterne forelesere forteller om en stor andel døv fødte som lever isolert, med mindre selvtillit og selvbilde. Hvor utfordrende hverdags situasjoner kan være. Jeg tenker på hvordan vi kan gjøre dette til noe bedre. Alle burde lære tegn. Mye viktigere enn for eksempel fransk!! Hvertfall for min del! For ikke snakke om sidemål.

Tenker på mine barn som nå lærer seg tegn, hvor heldige de er som får lov å bli kjent med dette språket. Hvilke fordeler de har senere i livet om de vil møte på andre barn/ungdommer som er enten døve eller svært tunghørt som bruker tegn. Det gjør meg så stolt å vite at mine barn kan bidra til inkludering for andre.

Jeg kjente også på at tinnitus var mindre fremtredende de dagene på Ål. Jeg er overbevist om at det var pga mindre støy. Ingen som hadde mulighet til å prate i munnen på hverandre, alt skulle foregå ved bruk av munn og tegn. Disse dagene var utrolig god å leve i for meg med høreapparat og tinnitus. 

Leve på denne måten gjorde også at energien ikke gikk så brått ned etter endt dag. Så klart ble man sliten av å lære mye, hele tiden være på for å forstå, men dette gjaldt døvblitte som hørende! For meg ga det heller energi! Hodepine ble også borte disse dagene, det fordi jeg kunne senke skuldrene når jeg skulle kommunisere med andre! Trengte ikke engste meg for om jeg ville kunne delta i samtaler og om jeg ville forstå hva som ble sagt. Trengte ikke tenke på om jeg ville dumme meg ut og misforstå, vi var alle der i samme båt. 

Jentene har vært så utrolig tøffe disse dagene. Deres første skoledag i 3. og i 6. klasse vil de for alltid minnes som en annerledes første skole dag. De vil kunne se tilbake på det 2019 som det året… Det året deres første skole dag var på Ål folkehøgskole i Hallingdal, det året da de første skole dag skulle bli beriket med tegn i stede for tale. Det året de ble satt i klasserom med døv lærer uten tolk, det året de måtte legge om tanke mønstret på hvordan kommunisere med sin lærer og ikke bare rekke opp hånden og si noe med lyd. Det året de fikk nye klasse venner, det året de alltid vil huske.

Vi er så stolte av dem, de tok utfordringen på strak arm, dette ville de lære for å kunne kommunisere med mamma om hun blir døv. 

Takknemligheten over å kunne oppleve dette med familien, takknemligheten over forståelsen andre viser oss, forståelsen skolen til jenten har vist ved å gi de fri, forståelsen arbeidsgiver viser ved å gi permisjon for å delta på dette, takknemligheten for at Nav innvilger dette og dekker hel oppholdet, takknemligheten over saksbehandler på NAV, min hørselskontakt, fastlege, samtale terapeut på Gaustad og min lege på rikshospitalet som heier på oss og samarbeider for at jeg og vi skal få det best mulig. 

Takknemligheten over å bli tatt så godt imot av de døve på Ål, som har gitt en verdifull innsikt for meg og min familie.

Den største takknemligheten er min fantastiske samboer som gjør dette mulig, som vil gjøre dette sammen med meg. Som lar meg vite at mitt hørsels tap og denne uvisse fremtiden med lyd ikke spiller noen rolle i vår relasjon. For han vil jeg alltid være meg, det gir en så enorm trygghet i hverdagen. Jeg trenger ikke måtte gjøre meg til, jeg trenger aldri late som, med han kan jeg alltid være meg selv på godt og vondt. Han støtter, trøster, får meg til å le og får meg til å føle meg spesiell for han selv med mitt hørsels tap. Blir aldri sur når jeg ikke hører, ler aldri av meg når jeg misforstår, eller kanskje noen ganger!! Men da er det på mine premisser, når han vet det er greit. Man må ha litt ironi og humor oppi dette, for mange av misforståelsene er faktisk ganske komiske!!

💗💗💗

En stor takknemlighet over de beste jentene på jord som deltar på dette med nysgjerrighet og åpnehet. Som forteller andre stolt hva de lærer og hvorfor. De er ikke flaue av mamma sin hørsel, de forteller til andre med en trygghet og stolthet av at de er med og eier denne situasjonen vi er kommet oppi. Samboeren min og jeg er så stolt av dem.

Et viktig budskap:

Man mister ikke hørsel, man får tilført døvhet

Livet venter ikke- livet er☺