Den hvite snøen dekker veien og trærne langs veien, himmelen er også hvit da det snør, snør og snør. Det gir en julestemning som jeg vet jeg må nyte de timene bilturen tar hjem, da jeg vet at snøen vil minke etterhvert som jeg nærmer meg hjemme.
Det er rart hvordan snøen gir en følelse av glede, håp og lykke. Den lyser opp ute, men den lyser også opp på innsiden av oss. 💛
Bil turen hjem gir igjen tid for refleksjon, refleksjon over den siste uken som igjen er tilbrakt på Ål folkehøgskole. En uke som igjen har satt sine spor, en uke som igjen har gitt gode minner og opplevelser, en uke som igjen har gitt meg så mye glede, en uke som igjen har gitt meg en følelse av inkludering og tilhørighet, en uke som igjen har gitt meg følelsen av mestring, en uke som igjen har gitt meg innsikt i andre sin hverdag med hørselsnedsettelse, en uke som igjen har beriket mitt liv med andre fantastiske kursdeltakere, deres barn og lærerne.
Man går gjennom et liv med mange destinasjoner og stoppesteder underveis, man møter mange på sin ferd gjennom livet. Noen steder og mennesker setter dypere spor i oss.
Våkne opp hver dag på toppen der vi holder til, nyte utsikten ned mot ål sentrum og bare glede seg til en ny dag, gjør godt for sjela.
Refleksjoner over egen innsats denne uken som foreleser for hørende, døvblitte og deres barn surrer rundt i hodet mitt. Men det surrer på en god og positiv måte. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg fikk muligheten til å forelese i tema som er viktig for meg, men også som jeg tror er viktig for andre.
Med varsomme og nervøse steg, nærmer jeg meg skolebygget. Det er nå jeg skal stå å utlevere mine innerste ærlige tanker og følelser om det å ha store hørselsutfordringer og tinnitus. Hvordan det har preget og fortsatt preger mitt liv, men mest av alt hvordan man kommer seg videre i livet med de utfordringer man har. Hvordan man kan klare å snu sine utfordringer til å bli en styrke, hvordan man kan motivere hverandre som er i samme båt. Jeg føler selv jeg er kommet et godt stykke på veien mot en god hverdag, noe jeg er både glad og stolt av. Jeg har tatt gode og inngripende grep i eget liv med hjelp og støtte fra familien, noe som har vært helt nødvendig. Man har rett på et godt liv uavhengig av hvilke utfordringer man har.
Hvordan holde en forelesning uten å virke selvopptatt? Hvordan skal jeg få gruppene til og aktivt delta, at de skal våge å dele sine erfaringer og tanker, hvordan skal de våge å være ærlige om hvordan de har hatt det og har det i dag. Jeg er nysgjerrig på hvordan andre opplever det å være døvblitt. Noen ganger tenker jeg at det bare er jeg som sitter med de følelsene og tankene om at det tidvis er krevende og at det er en sorg over tapt hørsel, tenk om de andre jeg skal forelese for ikke har noen spesielle tanker rundt dette?
Det går ikke lang tid før gruppene åpner seg opp og deler sine tanker. Alt fra sorg til humoristiske misforståelser vi opplever i hverdagen. Humor må vi ha, men at det skjer på våre premisser. Dagsformen avgjør om man er mottagelig for ironi knyttet til tema hørsel. Deltakerne uttrykker i etterkant at forelesningen var svært nyttig, jeg kunne ikke bedt om en bedre tilbakemelding. Det viser at det er viktig å belyse tema, at det er viktig å sette av tid til å snakke sammen og utveksle tanker og følelser.
At Ål har lagt til rette for dette, at de finner tid til slike forelesninger, utvekslinger av tanker og erfaringer, er jeg helt sikker på at de andre verdsetter like høyt som meg. Dette vil nå fremover bli en arena som ikke kun handler om å lære tegnspråk, men også en arena med forelesninger som forhåpentligvis vil gi et godt innblikk både for barna til døvblitte og for de hørende om hvordan det er å ha store hørselsutfordringer og hvordan vi sammen kan løfte hverandre frem.
Gi de en innsikt som igjen kan gi de en bedre forståelse over hvordan hverdagen kan være og mest av alt hvordan de kan bidra til en enklere hverdag for de døvblitte. Lydfilen ble spilt for de hørende om hvordan kommunikasjon kan oppfattes i ulike settinger, derpå tinnitus også ble lagt til. Det var tydelig å se at kursdeltakerne ble berørt. Det ble også holdt for ørene underveis da de syntes tinnitus lyden var helt grusom. De sa etterpå at dette var helt forferdelig å høre på. At de aldri hadde forestilt seg hvordan kommunikasjon med tydelig tale som er for de hørende, kunne oppleves som bare babling og med vond tinnitus lyd for de døvblitte. De sa de ble slitne av å høre på, men hvor godt og viktig innblikk det ga dem, som igjen ga en bedre forståelse av hvor krevede kommunikasjon settinger kan være.
Den hørende gruppen beskriver godt hvor slitne man kan bli etter en dag her på Ål med tegnspråk. Det er helt forståelig. De sa det er krevende å hele tiden være konsentrert og fokusert. Man kan dra en parallell fra deres dag her på Ål til den døvblitte sin hverdag generelt med kommunikasjon. Det er slik hver dag for de, hvor de må tolke, konsentrere, munnavlese og fokusere for å få med seg hva som blir sagt enten det er på jobb eller private settinger. En slik paralell kan gi et innblikk i hvor fysisk og mentalt krevende det er å være påskrudd til enhver tid for å oppfatte.
Tilbakemeldingene fra den hørende gruppa etter forelesning var at det var godt for de å høre opplevelser og eksempler fra hverdagen, og at den opplevelsen sammenfaller godt med mye de selv har erfart med sine nære som er døvblitte. Det er alltid godt å høre at man er flere som opplever mye av de samme tingen, som igjen øker forståelsen.
Mitt ønske videre er å løfte disse utfordringer vi står i høyere opp for å kunne mest mulig normalisere det å ha hørselsutfordringer og ikke minst tinnitus. For å kunne normalisere dette så er det helt avgjørende at samfunnet generelt legger mer til rette for at vi skal kunne fungere best mulig. Slik det er i dag, så er det absolutt ikke godt nok.
Takket være at Ål våger å la meg fortsette forelese der oppe, og at de gir meg tillit til at innholdet er bra nok, så vil det stadig være nye mennesker som får et innblikk i den døvblitte sin verden i tillegg til deres kjære som også har hørselsutfordinger. Det blir en bitte liten dråpe i det store havet, men den lille dråpen er bedre enn ingenting!
Ny dag, ny forelesning, ny gruppe.
Undrende, nysgjerrige og spente blikk møtes. Man kan se de har mye tanker i hodene deres med undring over hva vi skal snakke om den neste tiden. De nikker og rister forsiktig på hode når jeg stiller dem spørsmål, det kommer så vidt en lyd fra et par av dem.
Jeg personlig ønsker så inderlig å få barna trygge på at det er greit å si noe, men hvordan skal jeg få det til? Trygge rammer er vesentlig i slike settinger, i denne settingen skal de faktisk gjøre seg opp noen tanker, personlige tanker om hvordan de føler å ha en døvblitt mamma, pappa eller nær voksen person. Jeg antar at det faktisk er et litt ømfintlig tema for barn, selv om vi tror at det ikke påvirker dem.
Jeg har erfart at man aldri skal undervurdere barn og deres tanker og refleksjoner over så mangt. De har følelser og tanker som de mulig ikke våger å dele da barn ofte er ekstremt lojale. De passer på og verner om oss foreldre. De gjør mye for at vi alltid skal ha det bra, dog med episoder da det kan virke som de bevisst er ute etter å såre oss!!!
Det er nå slik at barna vokser opp, går gjennom ulike faser i livet og hva det fører med seg, så er det nok likevel for mange en sårhet opp mot foreldre og voksen personer som har sine utfordringer. Vi kan tro de ikke vet eller merker, men igjen undervurdering vi gjør av de, kan slå tilbake igjen på oss.
Inkludering i utfordringer med hørsel og døvblitt, kan gi en stor gevinst i form av at de føler de er en del av gjengen, ikke de som står på utsiden og ser og skjønner det skjer noe, men ikke hva. I tillegg spørre barna hvordan de har det knyttet til dette. Syntes de det er ubehagelig, flaut, kleint, trist eller kanskje syntes de det er ok. Det å komme litt på innsiden av deres tanker, kan gjøre det lettere for barna. Vær undrende, søkende, still spørsmål.
Disse erfaringer har jeg selv gjort meg i mitt eget liv med mine hørselsutfordringer. Det har gitt meg og familien et enda bedre samhold og forståelse av hver og en av oss. Vi gir rom for utløp av følelser og tanker og barna vet det er trygt å si noe om det. Noen dager er det helt greit å gjenta til meg for fjerde og femte gang, eller fungere som tolk for meg i butikker, mens andre dager syntes de det er noe dritt. Og de vet de kan si det er noe dritt uten at de sårer meg. Det er ikke gitt at vi voksne skal forvente at barna alltid tar hensyn eller alltid sier det er greit når vi voksne ikke hører hva de sier. Eller den flauheten de kan ha med venner når mamma eller pappa missforstår når venner forsøker i noe til oss.
Erfaringene mine fra forelesningen til barn med døvblitte foreldre, er helt tydelig at barn sitter med mye tanker og følelser som vi skal ta på alvor, som vi skal lære av videre.
Barna kikker rundt seg, de ser tavla med en overskrift : « hvordan opplever dere å ha en mamma, pappa eller nær voksen person som er døvblitt. De skjønner det ønskes at de skal svare meg på dette. Men for å gjøre settingen trygg å hjelpe de til å forstå at det er helt greit å si hva som helst, så innleder jeg med egne erfaringer fra da jeg var liten. I den innledningen hørte de meg fortelle akkurat hvordan jeg hadde det med min bestemor som hørte og fortsatt hører veldig dårlig og hvor mye følelser jeg hadde knyttet til det.
Barna forstod da at de også kunne si de samme tingene jeg nevnte uten at de skulle føle at de sa noe vondt om sine foreldre.
Barna rakk opp hånda en etter en og tilbake til den første igjen. Samtalen var virkelig i gang. Jeg ble så stolt av dem at de våget. Jeg noterte alt de sa på en tavle, tenkte det var viktige ting for oss voksne å ta med oss som forståelse, innsikt og læring videre.
Jeg spilte en lydfil for barna om hvordan hørselstap høres ut som i ulike settinger. Etter lydfilen følte de litt vondt for sine foreldre som stadig hørte slik babling i ulike settinger som på cafe og bilen og slik. Min intensjon var ikke at de skulle føle vondt av sine foreldre, men at de bedre skulle forstå, og det sa de også. Det endte med at de i stede roste sine foreldre for at de klarte å få med seg noe som helst! Vi lo også litt under lydfilen og var veldig enige om at slik babling høres litt rart ut.
Deretter forsøkte barna på munnavlesning gjennom vindu, det syntes de var kjempe vanskelig, men også veldig gøy! Slike øvelser er både lærerikt og informativt for alle som hører godt. Det gir et innblikk i hvordan de som hører dårlig hele tiden må fokusere på blikk og munnen, og hvor krevende og vanskelig det kan være til tider.
Under hele forelesningen så jeg blide ansikter som fulgte med, de var alle helt tilstede akkurat her og nå. Jeg er så utrolig stolt av de barna💝
Avslutningsvis fortalte jeg dem hemmelige triks som de kunne prøve seg på hjemme. Triks som kan bedre kommunikasjonen mellom en selv og de som hører dårlig. Triks som igjen kan gi gevinst for barna når mamma eller pappa faktisk hører hva de sier. Barna har jo ofte viktige ting de vil dele og dessverre er det sik at vi som hører dårlig har gått glipp av mye viktige ting de har forsøkt dele med oss.
Når barna ønsket vi kunne holde på lenger når forelesningen var slutt, varmet mitt hjertet. Det viser at behovet for informasjon til barna og inkludering av dem er absolutt tilstede. Det gleder meg veldig at jeg skal gjøre dette igjen for barn på nyåret.
Ved å se ut av bil vindu, er det tydelig å se at jeg nærmer meg hjemme. Det er slafs og regn i lufta. Drømmen om en hvit desember og jul, vet jeg ikke om jeg engang våger å håpe på. Men det jeg vet jeg våger å tro er at jeg denne uken har beriket noen sitt liv, slik de har beriket mitt.
Tusen takk til Ål for at dere gir meg og familien min muligheten til å lære tegn og til å møte andre kursdeltakere, og jeg er dypt takknemlig for at dere gir meg muligheten til å holde forelesninger om tema som betyr mye for meg😍
Livet venter ikke- livet er!
💖 Familien min💖
🔔GOD JUL OG GODT NYTT ÅR🔔
