Gressklipper , sentrifugering, skytespill, fossefall, smell godis, hjerteslag, bølgeskvulp, puls, streng instrument, piping, maskin during, hundebjeffing, for å nevne noen… tinnitus lyder som kverner i høye toner hvert sekund gjennom døgnet..
Øynene stirrer mot vinduet og den bevisste gardin åpningen som jeg lager hver kveld når jeg legger meg, mens jeg prøver å koble ut alle lydene som holder meg våken.
Den gardin åpningen som gjør at jeg på natta skimter utelyset og at jeg kan følge med når mørke natten lysner mot morgen . Underbevisstheten min føles mer sårbar når det er natt og når det er mørkt.
Gardin åpningen gir meg en trygghet og en viss følelse av kontroll.
Skal jeg prøve å lage en lyd? Vil jeg høre noe i dag…? Klarer jeg å gå snor rett i dag, eller er balansen like dårlig ? Skal alle lydene gå i tur og omgang i dag også, skal hunden bjeffe inne i øret mitt hver gang jeg beveger kjeven som hver dag?
Jeg vet ikke om jeg våger prøve bruke stemmen min i frykt av og ikke høre den i dag heller, men innerst inne vet jeg at det ikke er noe vits da jeg vet svaret. Det svaret som for hver dag øker bekymringen min om det er dette som skal bli fremtiden min, en hverdag uten å høre stemmer igjen slik det var og en balanse som setter meg ut av spill .
Jeg sovnet for 2 uker siden i god og vel vitende tro om at sjansen var svært stor for at resthørsel ville bli bevart, og testene dagen derpå indikerte at jeg hadde igjen hørsel og at den ville sakte med sikkert tre frem igjen mellom 1-2 uker.
Så jeg var ikke så redd for ikke å høre igjen, men å være døv så lenge var jeg ikke forberedt på.
Og det er rart med det hvor firkantet vi kan bli på det legen sier oss, hvordan vi forholder oss til det og hvor vanskelig det kan være hvis det ikke blir akkurat slik.
Aldri har jeg følt meg så ensom og så alene som jeg gjør nå.
Selv med folk rundt , så føler jeg meg så alene i min verden. Mine hjemme gjør alt for å få til en god kommunikasjon , men jeg har foreløpig ikke kapasitet til å prøve få med meg alt. Hender går, munnen beveger seg i store bevegelser og ene lappen etter den andre blir skrevet så blekket spruter.
Men likevel så får jeg denne følelsen av å ikke være en del av det.. savner den hverdagslige kommunikasjon som jeg føler jeg mister. Men mest fordi jeg selv ikke tar initiativ til å snakke så mye da jeg vet det blir krevende å oppfatte tilbake . De kjappe replikkene fra fjern og nær svinner liksom hen da det ikke blir det samme å skrive det ned på papir i etterkant.
Jeg forsøker å følge opp jentene på sine aktiviteter.
Men det kjennes som en annerledes fotball arena og håndball arena, enn hva det var for et par uker siden. Jeg ser alle menneskene, alle spillerne… jeg husker jo lydene fra slike arrangement , men nå hører jeg de ikke.. jeg kan kjenne vibrasjon fra høy musikk og trommer, men det er det…
Det gjør noe med stemningen min, klarer liksom ikke bli like påskrudd da jeg feks ikke hører stemmen min så våger jeg ikke heie da jeg ikke vet hvilke volum det kommer ut med.
Men jeg vet jo at det ikke skal stå på hørsel og /eller andre sanser for å få gode opplevelser fra ulike arrangment , men her igjen står det på at det er blitt en stor forandring . En forandring som jeg må bli kjent med, slik som det å gå på butikk og andre steder hvor jeg må lære å kommunisere ut på en annen måte da jeg ikke hører . Ferdigheter uavhengig av hva som må innlæres , gjøres ikke på en dag eller to. Det tar tid. Det tar tid å lære og det tar tid å lære de nye spille reglene.
Jeg vet at på sikt blir jeg kjent med å være døv på slike arrangment, når det blir mer trygt og forutsigbart kan jeg lettere senke skuldrene og ta inn inntrykk på en god måte igjen og kjenne mer på stemningen✨
Jeg vet jeg er heldig , jeg er ellers frisk og rask, så skal egentlig ikke klage.
Men samtidig mener jeg at hver og en skal få definere sin egen sorg, smerte ,traume eller glede og eie den følelsen. Vi kan ikke fortelle hverandre og rangere hverandre etter hva vi mener om andre sin måte å håndtere situasjoner på.
Et skrubbsår kan opplevelse like vondt for en person som er alvorlig syk. Vi håndterer situasjoner ulikt og det tenker jeg vi skal få lov å fortsette med.
Noen kan mene at jeg sutrer fordi jeg er blitt helt døv, men det skjedde like fort som et knips i fingeren. Men samtidig må man huske på at det er en omstilling og en prosess . Det tar tid❤️
Jeg er fortsatt i startfasen hvor jeg forsøker orientere hverdagen og livet på nytt med kart og kompass. Akkurat nå oppleves den svært uoversiktlig og kaotisk.
Jeg vet med meg selv at jeg alltid lander godt på beina, jeg trenger bare tid. Og min hverdag dreier seg ikke bare om meg selv, men barna mine, samboer og familie.
Det skaper selvsagt utfordringer når vi ikke har et felles språk som vi alle forstår . Skulle jeg gjort denne reisen om igjen, hadde jeg garantert lært meg mer tegnspråk i forkant sammen med med familie og venner! Da tror jeg det hadde opplevdes noe lettere for ikke bare meg, men også for jentene og Stig spesielt . Da hadde vi fortsatt hatt ett felles språk som vi kunne kommunisert med og kunne uttrykt oss.
Men det som er fint nå er at vi er svært motivert for nettopp å bli flinkere med tegnspråk , øve, være nysgjerrig, Google opp tegn.
For i fremtiden så vil jeg jo også måtte ta av CI, ha noen pauser fra alle nye lyder som skal inn, og da er det godt å kunne bruke tegnspråk !
Oppholdene på Ål de siste årene har gjort meg noe kjent med tegnspråk og jeg syntes det er et så fantastisk og visuelt språk. Man lever seg inn i samtaler og uttrykksformer på en helt annen måte enn de som kommuniserer med hørsel.
Språket er så levende. Jeg er utrolig stolt av det jeg har lært så langt og av vennskapene jeg har fått der oppe, der er vi alle én gruppe uavhengig om du hører eller ei, eller om du er lærer eller deltaker. Det er fellesskap som man føler seg så hjemme i.
Et fellesskap jeg unner alle og enhver å være en del av , og det i alle aldre. Mine to barn og samboer deler mine gode opplevelser fra de oppholdene. De føler også en så god og viktig tilknytning til et slikt felleskap og at vi sammen har et mål om å kommunisere så godt vi kan med hverandre på de tegnene man kan.
Det å oppleve familien min så motivert for å lære pga meg, gir meg så trygghet og følelse av stolthet.
Ål folkehøgskole er noe alle med nedsatt hørsel med deres familie bør oppleve.
Hadde ikke jeg og min familie i forkant av operasjon deltatt der oppe og blitt kjent med den døve verden og tegnspråk , vil jeg tro hverdagen min og våres hadde blitt både vanskeligere rent kommuniskajson messig , men også psykisk tyngre.
Jeg kan forstå at andre kvier seg for å kommunisere med meg , fordi de kanskje ikke vet hvordan. Jeg hadde nok også hatt samme tankegang . Men jeg er fortsatt meg, bare uten hørsel🌸 så bare prøv! Forstår jeg ikke via munnavlesning så har man tlf å skrive på😀
Jeg har en spennende tid i møte med lydpåsetting om noen uker!
Gleder meg enormt til å ta fatt på den oppgaven som ligger foran oss. Jeg er forberedt på oppturer og nedturer som vil komme, men jeg er veldig klar!
Jeg skal gjøre alt jeg kan for å trene meg opp til å kjenne mestring på de nye lydene. Men mest av alt så ønsker jeg en dag å komme dit hvor jeg kan si til meg selv at alt jeg har vært igjennom knyttet til operasjon har vært verdt det😀
Gjennom disse dagene har jeg virkelig hatt tid til å reflektere over selvfølgeligheter vi har her i livet, eller som vi tar som selvfølgeligheter. Vi må sette mer pris på det vi har, vi vet jo aldri hva som venter når klokka tikker frem til neste sekund. Ikke at man skal tenke katastrofetanker, men ta en titt på hva man har, hva man er prisgitt og gled deg over det. Livet venter ikke, livet er.
Glede deg over det du har🩷
Mørket faller på, gardin åpningen er på plass, utelyset kan skimtes.
