Vi sees igjen neste gang, er de siste tegnene vi utveksler

Vi sees igjen neste gang, er de siste tegnene vi utveksler før vi går ut døren for denne gang. Veien til bilen er ikke lang, men skrittene dit kjennes tunge ut. Kjennes som jeg går i motbakke og feil vei. Skal vi hjem alt nå? 

Bilturen hjem gir god tid til refleksjon.

Nok et opphold på Ål folkehøgskole og tegnspråkkurs er over . Hvor blir tiden og dagene av?

Savnet etter stedet og menneskene er der allerede. Barna bak i bilen bare smiler og viser stolt frem de tegnene de har lært.

Øynene mine går igjen, mimring av gode minner og opplevelser farer gjennom hodet mitt med et smil om munnen.

Stedet gir meg ro dypt inn i sjela mi. Utsikten, omgivelsene og naturen er man bare nødt til å bli glad i. At jeg som by jente skulle sette så pris på alle fjell,daler og trær som omringer oss, hadde jeg ikke trodd.

 

Sola står opp bak fjellene, bladene blåser så forsiktig av trærne, fargene er så nydelige, som et vakkert malt bilde.

Det er så stille ute, ingen å se, bare meg og naturen.

Man kan se antydning til at frost snart er i vente. Sauer på beite rett ved og utsikten ned til Ål sentrum er unik. Himmelen er fortsatt noe mørk ved soloppgang, så man kan skimte lysene nede i sentrum. En liten og koselig by er på vei til å våkne opp.

Rundt meg mens jeg går min siste morgen tur , er alle vinduer fortsatt mørke, bak gardinene sover det hyggelige mennesker som også skal på ukens siste kursdag og er i samme situasjon -døvblitt.

Jeg går opp mot skogen, er i min egen boble, bare smiler og kjenner på gode følelser i hele kroppen , jeg er klar til å starte dagen, ta fatt på nye tegn!

 

Dette stedet gir meg en følelse av mestring, lykke og verdsettelse av den jeg er. 

Man lever her i en egen boble uten bekymringer, de er lagt igjen noen timers bil tur unna- de er hjemme. 

Her er ingen krav eller forventninger til å prestere på topp nivå. Du kan bare være deg selv, bare være deg!

Alle vet allerede din «hemmelighet» at du er døvblitt, du trenger ikke late som noe annet. Du kan trygt si «hæææ» flere ganger uten at noen irriterer seg over det!!

Skuldrene kan senkes, du skiller deg ikke ut som den ene i en gruppe som har hørsels utfordringer, eller den ene som skal prøve lære tegn. Vi er alle i samme båt.

Ansikt uttrykk, tydelig mimikk og munnbruk, blikk kontakt, bruk av hender og hele kroppen. Øynene sitter klistret med fullt fokus, ønsker så gjerne å oppfatte det lærerne formidler. De er fantastiske, formidlingsevnen deres er unik. De gjør undervisningen til en trygg og forutsigbar arena å være. Du blir møtt med respekt og forståelse av at det tar tid å lære og det er lov å feile. Ingen ler, i stede prøver de å hjelpe deg.

Faste uttrykk, grammatikk ... høres litt små skummelt ut. Hva mener de med det? På tegnspråk stokker de om ordene i en setning og det er flere ord de unnlater. 

Munnen deres former seg, munnen blir en o og med tunga litt ut samtidig som de bruker tegn. Hvordan kan det bety: "nettopp"?? Og hvordan skal jeg huske tegn der ord ikke mimes med munnen? Det ser veldig spesielt ut med slike uttrykk med munn og tunge, det er et godt stykke unna min kommunikasjonsmåter som hørende. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt rar da jeg skulle prøve å forme munn og tunge på disse faste uttrykk. Jeg ser ikke på meg selv som en veldig forfengelig person, men akkurat nå lurte jeg faktisk litt på hvordan jeg så ut! Vil de andre le av meg?   

Men jeg visste alt svaret! Så klart ingen ler!! Og vips føltes det faktisk helt greit å 

« brumme» med munnen! Fikk nesten litt dårlig samvittighet på at jeg i det hele tatt hadde tenkt noe annet... nå syntes jeg det bare er gøy når jeg får til de faste uttrykk som jeg har lært! Her igjen er det lærere sin fortjeneste, de gir rom for å prøve og feile og de gir rom for usikkerhet og de gjør alt for at du skal føle det som den mest normale ting å gjøre! 

Og når jeg kommuniserer med de, får jeg uten unntak en følelse av at de oppriktig interesserer seg for alt jeg prøver å formidle selv om det bare er enkle ord og tegn! De roser og backer opp, man kjenner på mestring.

Jeg er så takknemlig for at mine to døtre, min samboer, vår hund og jeg får muligheten til å reise hit. Å se barnas smil hver dag her oppe, gjør meg enda mer takknemlig. De står opp hver dag og gleder seg til en ny dag på skolen, ikke redd for å kommunisere med andre. Samboeren utviser stadig mer trygghet til å vise tegn og ser han virkelig prøver og han får det til, det gjør meg så glad! Hunden våres storkoser seg i naturen der oppe!

 

Jeg skimter barna fra vinduet, vi har alle pause. Jeg ser smilene deres på lang avstand. Hele kroppsspråket deres uttrykker glede. Jeg ser noen hender i lufta, jeg ser munnene deres bevege seg, jeg ser en glad kommunikasjon mellom lærer og elever!

Jeg blir både rørt,stolt og ydmyk. Rørt av å se hvordan de kommuniserer, stolt av hvordan de tar utfordringen på strak arm ved med å gå 5 dager på skole med døve lærere og bruk av tegn og lesing på munn! Og ydmyk av hvordan de setter sitt daglige liv hjemme med venner, aktiviteter og skole på pause for at familien skal lære tegn da mamma er døvblitt.

 Selv om et nytt kapittel her på Ål nå er avsluttet for denne gang, så er det godt å vite at boken ikke er slutt . Vi må aldri tro vi aldri har noe valg her i livet! Våg å begi deg ut på ukjente veier! Du vil aldri få vite , om du ikke prøver! Livet er ikke gratis, du må jobbe for å oppnå det du ønsker, det kommer ikke av seg selv!

Jeg er ikke lenger flau av å være døvblitt ,  jeg er stolt av å kunne og å bruke noe tegnspråk og stolt av å føle meg som en i gjengen hos de som er døve! Sorgen over mitt alvorlige hørselstap vil alltid være der, men tegnspråk skolen viser meg at det likevel finnes kommunikasjons muligheter!  

                                                                  

                 

Bilen rygges ned, øynene går opp, vi er hjemme !

Ål, vi sees igjen!

Livet venter ikke- livet er!!

Med øynene ut mot intet

Sola lyser opp denne blå himmelenmorgenen, en nydelig dag i september!  Buskene vaier så forsiktig. Vinden kjennes kjøligere ut når den treffer ansiktet, så varsomt. Bladene er fortsatt grønne, men snart skal de forvandles til høstfarge. De vakre fargene som dessverre varer for kort, før bladene brått faller av og treet gjør seg klar til vinter. 

Barneskrål høres i det fjerne, det er en gledes lyd. Man hører de leker. Baller sprettes, barnsben som løper, munner som roper til hverandre, de ler.

Det er en fantastisk dag å sitte ute, stoppe tiden, reflektere, puste rolig og ikke stresse. Vite at man har tid. Tid til å gjøre det som er både viktig og bra for en selv, noe som gjør en godt. Noe som gir en energi i hverdagen, noe som gir glede.

Vi har alle tid, det handler om prioriteringer. Hva kan vente, hva kan du ta nå? Hva orker du nå? Når satte du deg ned sist uten å ha noe å gjøre? Uten mobilen i hånda, avisa i hendene, fingrene på spill konsoll eller med øynene på tv¨n? Bare nyte lydene av omgivelsene og med øynene ut mot intet. Ingen forventninger om samtaler, gjøremål ... Bare du fordypet i tanker og refleksjoner om deg selv og livet. Hvordan har jeg det egentlig? 

Det kan være skummelt å møte seg selv, ta seg tid til seg selv, fordype seg inn seg selv. Man kan være redd for å møte en man ikke liker, eller møte en som egentlig ikke har det så bra… vi har godt av og tidvis møte oss selv, reflektere over hvem man er, hva er jeg god på, hva må jeg jobbe mer med, hvordan opptrer jeg i samspill med andre? Dagene raser forbi, vi rekker ikke å følge med. På veien kan vi lett miste oss selv. Kanskje det er derfor man er redd for å ta seg tid til å stoppe opp å møte seg selv? Man er redd man ikke kjenner igjen personen…

Jeg har kjent på hvordan hverdagen tar meg, at den gjør noe med meg. Jeg vet jeg tidvis fremstår som en annen enn det jeg vil være. Jeg kan stoppe opp å møte en fremmed person, og den fremmende personen det er meg… det kjennes skummelt ut… men jeg vet det da er stresset som har forvandlet meg. Tidligere klarte jeg å stå i stress og en hektisk hverdag, men med tiden har jeg mistet den kapasiteten og overskuddet til det. Man må ha et ekstremt godt lager med energi og overskudd til å stå i en stressende og hektisk hverdag over lang tid. De som mestrer dette har en egen evne til stadig fylle på lageret før de fortsetter videre, men de fyller bare en kvart tank, kanskje en halv tank… det går ikke i det lange løp. Brått glemmer du å fylle, du stopper opp, klarer ikke bevege deg.

Det er utrolig krevende. Jeg var slik, men har innsett at det er fortid for meg. Jeg tenker det er ikke nødvendigvis en dårlig ting og ikke makte slik, vi er alle forskjellig. Jeg tenker det er bra at vi er forskjellige og med ulik kapasitet. Vi har alle uansett en viktig plass og utgjør en viktig brikke i samfunnet. Uten deg eller den, vil aldri samfunns bilde bli fullverdig. Vi trenger alle. Alt fra de som stadig fyrer av raketter og følger med den i full fart rundt, til de som kommer etter i snegle fart som tar dagen mer med ro, de som stopper opp og tar pauser. Men selv de med mye kapasitet og som er flinke til påfyll av energi, trenger også å stoppe opp og fylle full tank i stede for stadig små fyllinger som igjen gjør at du fort havner på reserven og der igjen, tomt..

Sola har vært oppe en stund nå, den avgir mer varme. Herlig å kjenne siste rest av en varmende sol. Luften kjennes ikke lenger så kjølig ut mot ansiktet. 

Jeg reflekterer over de siste måneder, med 30 prosent i jobb. Spørsmålet jeg så mange ganger har stilt meg selv, var det rett? Kunne jeg ha gjort noe annerledes. I butikker eller uansett hvor jeg ferdes, ser jeg folk i en eller annen type jobb. Jeg forsøker å identifisere meg med mange av dem, om jeg kunne hatt deres jobb med mine ører og kapasitet. Burde jeg ha prøvd mer? 

Men jeg har nå med tiden  funnet roen og tryggheten jeg må ha for å kunne kjenne på glede i livet. Jeg strever ikke lenger så hardt med å tenke ut jobber jeg kanskje kunne forsøkt ut. Jeg har landet. Ikke nødvendigvis permanent i et langtidsperspektiv, men for en god stund fremover. Jeg føler dette ikke lenger er like tabu og nederlag for meg.

Jeg har byttet mer fokus, byttet fokus bort fra alt jeg tenker at jeg burde gjort og klare til å fokusere på den jobben og den stillings størrelsen jeg faktisk har. Klappe meg på skuldrene for det! Jeg har landet mer og akseptert at jeg aldri vil få hørselen min tilbake slik den var. Akseptert lydene jeg ikke vil høre mer… at jeg alltid vil ha store utfordringer i sosiale lag, på aktiviteter…all tinnitus som er der 24/7 i mer eller mindre grad,  men sorgen over tapet av hørsel eller den tilførte tinnitus, vil nok aldri bli borte, men den har blitt og vil stadig bli bedre. Det handler om hva man kan få i stede, finne det som fyller tomrommet. Det skal også få være lov å kjenne på tunge dager eller ved situasjoner man blir påminnet omstendighetene rundt egen helse hvor man blir trist. Da er det viktig å bli møtt med forståelse og aksept.

Jeg minnes tristhet og tårer, selvfølelse på bånn, følelsen av å være den eneste som ikke maktet, følelsen av å være ubrukelig , en som ikke klarte jobbe fullt, alt var et tiltak, barna og familien lo, jeg hørte inne meg at det var morsomt det som ble sagt, men latteren min kom aldri ut. Den var fanget inni meg… i stede kom tårer som en fortvilelse over at jeg ikke klarte å le.. hva galt er det med meg? Jeg minnes all tiden som gikk med til negative tanker og frustrasjon over ikke å klare og snu det. Jeg savnet glade og gode tanker, jeg savnet å føle meg om en i gjengen, jeg savnet å ha det bra. 

Men om man virkelig vil, ja så får man det til! Jeg prøvde og feilet mye med ulikt verktøy som både jeg og de rundt meg mente ville hjelpe meg på veien, mye bruk og kast og lite som jeg følte passet meg. 

Men det handler om ikke å gi opp. Jeg fant etterhvert verktøyet og løsningen som passet meg i søken på et gladere liv fylt med latter og glede tross mine utfordringer med helse. Jeg fant meg selv igjen, dog i en litt annen versjon, men en absolutt bra versjon. 

Så nå sitter jeg her ute og kjenner duften av glede og overskudd. Overskudd til barna og familien. Men jeg kjenner også på utfordringen med å snakke om glede og overskudd høyt. Jeg vet det er så mange som jobber med tidsklemma til stadighet og som aldri finner tid til å sette seg ned. Jeg føler at andre kan se på det som et irritasjons moment at jeg jobber lite, men samtidig får noe penger og lettere ha overskudd til hverdagen. Det er ikke dermed sagt at det blir 70% fritid til å gjøre hva man vil og leve livet. Mange av de prosentene er hard jobbing for å kunne mestre hverdagen og for forberedelse til jobbdager. Deretter påfølgende tid med vanvittig tinnitus og en energiløs kropp som flere dager i etterkant går på høygir, men samtidig gir det meg en stor glede og mestring i etterkant!

Jeg vet hva som ligger bak , jeg er stolt av å ha blitt mer rakrygget og bruker ikke lenger like mye tid på hva jeg tror andre tenker. 

Andre får tro og mene hva de vil. 

Alle er vi individer og har behov for ulikt med verktøy her i livet for å klare oss best mulig. 

Med beina i kryss og mac’n på fanget kjenner jeg hvordan jeg nyter å sitte ute her å skrive. Skriving er utrolig behagelig. Man snakker kun med seg selv. Kun jeg som styrer denne samtalen. Det kjennes godt å rote ned i sjelen og lufte mine tanker. Vi har alle mange tanker i hodet, gjerne flere på en gang.. men med skriving får jeg plassert tankene lettere, og det er enklere å gå videre. Det er også givende å se tilbake på tiden som har vært, noe som gir motivasjon for veien videre. 

Det er en herlig følelse å ta innover seg inntrykk av å sitte ute en slik vakker dag, dog mangel på den berømte fuglekvitringen som alle snakker så varmt om! 

Bare lukke øynene, tenke på alle livets gleder som ikke er en selvfølgelighet. Ta aldri noen eller noe for gitt, ikke deg selv engang. Lev livet som at det skulle vært dine siste minutter. Ikke bruk krefter og tid på det som ikke gir deg noe. Stopp opp og fyll full tank. Vi er alle viktig og betydningfulle. Sett deg ut, lukk øynene og kjenn roen senker seg, kroppen blir tyngre, du faller godt til rette i stolen. Tørr å kjenn og føl etter hvor herlig det er, ikke tenk på alt du skulle burde eller måtte gjøre.

Lev akkurat her og nå!

Våg og sett deg ned og møt deg selv! 

Livet venter ikke- livet er!