Jeg er redd…

 Vinter er blitt til vår, den mørke og kalde tiden over. Den hvite snøen er byttet ut med grønt gress, vinterjakke byttet ut med t skjorte , de tjukke klumpete vinterskoene er for lengst lagt på loftet og sandaler satt i gangen. Koselige innekvelder med levende lys er byttet ut med nydelige kvelder ute med solnedgang. Det er en herlig tid, sommertid fylt med familie og venner tid! Hvert sekund skal nytes og nye minner skal skapes. 

 

Men parallelt med gleden over at årstiden skifter og hvitt blir til grønt, sniker bekymringstankene mine seg inn bakveien. De har funnet et smutthull inn og vanskelig å bli kvitt igjen. 

 

Det er skremmende å tenke på at det som for flere mnd’er siden var en tanke og en avgjørelse i det fjerne, plutselig snart er der. Det er en blanding av redsel og et ønske om å få det overstått .

Jeg har kontroll på den fysiske forberedelsen med å være i aktivitet men den psykiske er noe mer krevende. Hvordan forberede seg psykisk og mentalt på noe som man ser på som sin største avgjørelse gjennom tidene, en avgjørelse som jeg vet vil forandre livet mitt, men en forandring man ikke på forhånd vet retningen av.  

 

Gjennom livet må vi alle ta stilling til store spørsmål og avgjørelser, uten å vite konsekvens i etterkant . 

På veien blir det prøving og feiling noe som igjen gir oss læring og utvikling.

Jeg står støtt ved valget mitt og driller meg selv hver dag om at jeg er sterk. Jeg vet jeg kan klarer å overvinne smerte og ubehag, og jeg 

 har vist meg sterk i situasjoner der angsten har vist seg frem . Jeg har klart å stoppe det før det utvikler seg til panikk anfall. Jeg utsetter meg for det min kropp og hode anser som «fare» selv om jeg da må kjenne på følelsen av redsel og frykt. Dette gjør jeg da jeg vet angst generaliserer seg like fort som vinden som svaier i trærne som fort kan gå over til storm på et øyeblikk og ta med seg det ene treet etter det andre . Det handler om å stå støtt, ta i mot og holde stormen ut før det forplanter seg videre. Ja det er ubehagelig , ja det koster, men det er verdt det. Vi mister så mye ved og ikke våge. 

 

Vips har tiden gått fra oss og vi kan se tilbake på alt vi ikke gjorde fordi angsten styrte, angsten bestemte. Man må ta kontroll , finne strategier som hjelper.

 

Jeg skimter så vidt sola bak noen store lysegrå skyer. Den strever intenst med å finne sin plass alene på himmelen . Men enn så lenge må den krangle med skyene om å være den mest fremtredende. Kanskje det blir regn?

 

Jeg kan nå teller uker på én hånd…. Vips er det dager på én hånd… skal jeg gjennomføre ? Jeg sier til meg selv at jeg må, men for hvem må jeg? For min egen del eller andre sin del? Og hvorfor må jeg? Ja jeg vet min hørsel blir dårligere og dårligere og at denne operasjon skal være et godt alternativ og tiltak mot en bedre hørende verden, men… jeg klarer ikke unngå tankene om jeg  gjør det for den delen av meg som er styrt av stahet? 

 Jeg har alltid gjennomført mine mål og det jeg har sagt at jeg skal, men redselen tar meg litt nå… jeg er redd det er den siste som styrer meg, den som sier at jeg må gjøre det fordi jeg har sagt jeg skal.. akkurat som at jeg aldri har tillatt meg å gjøre om på en beslutning eller bryte av underveis. 

 

Jeg minnes mitt første panikk anfall for 16 år siden. Vips over natta turte jeg ikke kjøre bil med elektrisk lås og vinduer. Jeg var redd bilen skulle gå i vrang lås eller at det tekniske skulle gjøre at vinduene ikke skulle gå opp. Jeg måtte ha manuell sveiving på vinduene slik at jeg alltid visste jeg kom ut. 

Jeg turte knapt gå ut av huset, klarte kun korte turer på butikken med følge, turte ikke gå på kjøpesenter og hvertfal ikke prøve klær, turte ikke trene da pulsen og hjerte automatisk i trenings situasjon øker og det forbandt jeg med panikk anfall. Våget ikke sosiale settinger , kunne ikke dra til frisør , cafeer … 

Livet føltes som gikk rett i vasken over natta.

 

Men heldigvis tenkte jeg rasjonelt , jeg klarte å tenke at her må jeg gjøre noe før angsten tar over hele livet mitt. Jeg ønsket ikke en fremtid styrt av angst.

Det var en knall hard jobbing, oppstart medikamenter  og  med åpenhet til de rundt endret tilværelsen seg med museskritt. Jeg lagde meg en plan på viktige mål, hva jeg skulle begynne med. Sakte men sikkert utsatte jeg meg selv med vilje for situasjoner jeg visste for meg var «skummelt». Jeg tok kontroll på pusten, lagde meg strategier. Jeg erfarte mestring , noe som ga meg motivasjon til å fortsette. Det kostet enormt mye krefter , men det er verdt det. Livet tok tilbake mer og mer kontroll og styring i livet noe som ga en euforisk følelse. Stoltheten av å mestre dette er noe av den beste mestringsfølelse jeg har kjent på. Jeg følte jeg kunne overvinne alt. Jeg kjente jeg var klar for å slutte med medikamenter . De skulle egentlig trappes ned over tid, men jeg bestemte meg for å kutte på dagen og kroppen mestret det uten de store ettervirkningene.

 

Jeg vet jeg vil i enkelte situasjoner ha angsten med meg fordi kroppen har vært igjennom et traume og minnes det. Men jeg vet også at jeg ikke kan ta alle kamper. Så selv om det fortsatt er enkelte ting jeg er redd for og unngår , så må jeg heller klappe meg på skuldra å si at det er helt greit . Man må velge sine kamper og man kan ikke ta alle❤️

 

Men denne kampen må jeg ta selv om jeg sliter med å se lyset i enden av tunellen.

 

 Jeg er så  takknemlig over alle de fine menneskene jeg har rundt meg som støtter meg og som bare vil meg godt med deres gode omtanke. Vi mennesker er rause og flinke til å fortelle hverandre i ulike situasjoner som kan virke håpløse at det går bra. Men noenganger kanskje man heller tenker bekreftende og støttende ord som viser forståelse av situasjonene kan være vel så bra. Fortelle hverandre at vi forstår hverandre og at man forstår at den ene og den andre er i en vanskelig situasjon. Og i tillegg bruke tiden til å lytte. 

 

Men jeg er så redd… så redd… jeg er så redd for at jeg ikke blir fornøyd eller at noe uventet  oppstår eller at det ikke blir vellykket   , og da har jeg ingen ører å falle tilbake på da det andre øret er heeeelt dødt. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde to ører med dårlig hørsel , da hadde jeg gjort dette for lengst … da jeg ville hatt ett igjen om der skulle skje noe med det andre.

For nå føler jeg til tider at jeg gambler. Nå vet jeg hva jeg har. Jeg har en hånd med penger som kan jeg kan velge å satse i håp om gevinst som gjør livet bedre, eller jeg kan beholde det jeg har selv om det gradvis blir mindre og mindre, men da har jeg alltid kontroll selv på tapet. 

Risikoen er tilstede på begge steder. Det første alternativet kan gi en ganske hard og brutal landing i fallet. 

Men jeg står fortsatt ved valget, jeg satser alt jeg har.

 

Jeg lukker øynene og drømmer meg bort. Jeg ser meg selv der fremme i speilet. Jeg ser et smil, jeg ser ei lykkelig jente, jeg ser ei som svarer da noen prater til henne da hun har oppfattet hva som ble sagt. Jeg ser ei som gjør seg klar for endelig å gå på jobb igjen, en jobb som gir henne mestringsfølelse og en følelse av å være en verdig samfunnsborger. Jeg ser ei som setter på CI apparatet og gjør seg klar for dagen!

 

Håpet er der❤️ livet venter ikke- livet er.

Endelig trenger sola igjennom de lysegrå skyene. Kjenner varmen brer seg som en god følelse. Jeg gleder meg til å nyte dagen med den herlige familien min i varmere strøk.  

Jeg skal nyte å høre «mamma» før det ordet kan bli  borte fra «radaren» min om noen uker…

Ta aldri ordene for gitt selv om det tidvis kan være krevende med barn som maser «mamma», «mamma», «mamma»… 

Vi vet aldri hva morgendagen bringer, ta vare 

på det du har og sett pris på det❤️

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skal jeg?

 Håret pisker i ansiktet, bølgene skvulper i båten, sola lyser opp hele himmelen, vi kruser av gårde. 

En nydelig sommerdag på vannet. Langt der fremme kan jeg skimte land og snart får jeg øye på teltet. Tankene begynner igjen, de som jeg alt har

kjent på noen dager. Fikser jeg dette? Vil jeg få med meg noe? Vil jeg sitte der som en ensom statist som ikke ler når de andre ler? Sårheten over og være i kategorien døv er både vond og trist.

Tankene løper løpsk i hodet mitt som en tornado, men i det skjulte. Ingen kan merke det, tror jeg.

Utad er jeg som vanlig , men med røntgen syn kunne du nok sett det virvaret som befinner seg i topplokket akkurat nå. Alle scenarioer fyker av gårde på rems med ulikt innhold og varianter. Jeg griper de Ann ved å konsekvens analyse de, det er gjort på sekunder. Følelsene mine konkluderer med en ting, men hodet konkluderer med noe annet, hvem skal jeg lytte til? Hvem vet best? Men heldigvis dog med mine håpløse ufrivillige tankesett så klarer jeg å tenke rasjonelt.

 

Selvsagt blir dette en helmaks kveld uavhengig av hva jeg og mine ører får meg! Jeg er så heldig som kan dele en slik kveld med min kjære og gode venner. Og jeg vet de bryr seg null om jeg ikke ler like mye som de fordi jeg ikke har hørt.

 

Men det er rart med det å miste en sans, alle andre inntrykk blir forsterket . Alt lys, alle lukter og alle bevegelser. Alle disse innrykkene balanserer og veier opp noe når man ikke hører.

Eller lydene hører jeg, men det stort sett bare høy summing akkurat som vepsesumming i mikrofon.

 

Showet starter, jeg går inn i min fokus boble, en fokus boble jeg vet må til om jeg skal få med meg noe. Jeg finner en skråvinkel på hodet mitt som jeg tviholder på, for med denne vinkel ser jeg mellom de to hodene foran meg. Det er et godt stykke frem til scenen, men øynene jobber, de vet det er de som må gjøre grovarbeidet i dag, også.. øynene jobber over hele scenen ned til detalj styring, fra topp, ned mot øynene, ut mot fingrene , inn mot magen, ned langs lår, legger og mot tærne , og så tilslutt det viktigste fokus området som er deres munn pga munnavlesning. 

Hver minste bevegelse på kropp og ansikt blir fulgt nøye. 

 

Og det gir resultater , dog med litt stiv nakke etter den konstante skråvinkel jeg måtte holde hodet i, får jeg noe med meg! Jeg kan også le..

Heldigvis er det også «gamle» slager sanger som blir spilt , med et nedrullet hvitt lerret med noe tekst. Det gjør at jeg kan hoppe fra et lavt usikkert 1.gir og rett opp i 5. gir med en stødig og trygg hånd da teksten gjør at jeg vet hvilken sang det er, og kan med stor trygghet synge ut uten frykt for å synge på feil sang !

Det er en herlig følelse , en følelse av fellesskap og mestring. Jeg får ikke med meg alle sketsjer, men jeg kjenner også der en trygghet i at det gjør ingenting at jeg ikke ler fordi jeg ikke har hørt . I stede sitter jeg bare og nyter inntrykkene og den stolthet jeg føler over at jeg dro! 

Det gjør noe med mestringsfølelse  til et eventuelt neste show , at det gjør ingenting om alt man ikke får med seg, men at man faktisk våger å dra på det likevel . Ikke tenke ; hvorfor skal jeg reise på det når jeg ikke vil høre noe uansett??

Men heller tenke at jeg er bra nok og jeg skal bli med, jeg vil være en del av gjengen og det sosiale samfunnet. Ingen skal ta fra meg den gleden. Jeg vet vi med nedsatt hørsel ofte isolerer oss, og det er så forståelig . Jeg har gjort og fortsatt kan gjøre det. 

Man tenker at det er best for oss selv og for andre. Både fordi vi slipper å utsette oss for ubehaget ved og ikke oppfatte, og også den byrden vi føler av at andre stadig må gjenta. 

Men tenk så mye vi går glipp av. Ja, det koster enormt mye krefter og hele tiden fokusere, tolke og legge puslespill underveis, all forvirringen vi kjenner på, men årene går og tiden får vi ikke tilbake. Bli med!!! 

 

Smilet sitter som støpt i ansiktet mitt, en mestrende følelse har festet rot i kroppen min, stolthet,  håret pisker i ansiktet, bølgene skvulper i båten, sola er på vei ned i nydelig solnedgang, vi kruser avgårde, hjem.

En herlig sommerkveld ❤️😎

Takk til urbane totninger for et supert show🏆🏆 og for at dere tidvis brukte et lerret med tekst!

Jeg har ikke lenger noe valg🙈

Jeg har ikke lenger noe valg…🤔

 

Det knyter seg i brystet, kjenner det blir tyngre og tyngre å puste. Jeg prøver å fokusere på å hente pust helt ned fra magen.

 

 Med raske steg og blikket i gulvet prøver vi å komme oss ut. En trygg arm å holde i, men aldri før har denne veien ut føltes SÅ lang. Tankene løper løpsk i hodet mitt som en tornado, hva har jeg sagt ja til?

 

20DB , det er et bekymringsfullt stort tap hører jeg på andre siden av bordet . En alvorstynget mann forklarer og viser på skjema … 

Jeg blir stille, tar meg til hodet, tårene presser på, jeg klarer ikke å se på Stig, jeg hører han også faller sammen i tårer,  jeg må fokusere på og ikke bryte sammen. Men jeg klarer ikke. Tårene fyller øyekroken og det renner over. 

Jeg visste innerst inne at jeg heller ikke i dag ville komme godt ut av  eksamen ( hørselstest ), men at jeg ikke engang ville få dårligste karakter var overraskende . Jeg fikk bokstavelig talt stryk… 

 

Er det nå jeg skal bestemme meg for å slå av min egen hørsel ? Er tiden inne nå? Er det nå jeg skal telle ned til operasjons mnd jeg har fått som kan være siste gang jeg hører «mamma» eller Stig sin stemme med min egen hørsel  før jeg evt blir døv i 4-6 uker.. eller hver gang jeg ikke har CI dingsen på.

 

Han snakker om tendensen han ser og 3-4 år frem i tid. Sannheten er tung å svelge. Jeg forstår alvoret. Jeg har bare skyvd dette foran meg, selv om jeg innerst inne har visst at denne dagen ville komme.

 

Legen og audiopedagog forteller om et forskningsprosjekt som er i gang på Rikshospitalet . Det er et stort team tilstede under operasjon med ulike instrumenter og målinger nettopp for å jobbe for  bevaring av resthørsel. Operasjon vil foregå på en spesiell operasjon sal og forberedelsene er noe ulik det vanlige med tanke på medisinering i forkant. Det er detaljerte forklaringer og visuell visning. Men de kan ikke garantere for resthørsel. Jeg har alltid sagt at hadde jeg hatt to

 «dårlige « ører, hadde jeg tatt operasjon for lengst. 

Men det er rart hvor glad man kan bli i den lille hørselen man har igjen på den ene siden. Hørselen som de fleste i hverdagen tar som en selvfølge at er der. Selv om jeg i hverdagen forbanner meg over hvorfor jeg er tildelt så dårlige ører her i livet og hvilke begrensninger det har gitt meg, så blir jeg likevel veldig beskyttende når det kommer til å evt miste den.

 

Mange tanker om fremtiden på kryss og tvers melder seg samtidig . Hvilke tanker er sanne og hvilke tanker er usanne? Jeg må sortere, tenke rasjonelt. 

Jeg føler meg for ung til å ha så elendig hørsel, men samtidig har jeg så mange år igjen at jeg må gjøre noe. Jeg tenker på alt jeg har mistet og gått glipp av de siste årene. Ting barna har sagt, noe morsomt venner har delt eller en god samtale i bilen, som jeg ikke har oppfattet. Nå har jeg  muligheten til på sikt å oppfatte noe mer. Selv om jeg på veien må forbi ulike hinder, så er det livskvalitet og delaktighet mine mål og ønsker der fremme. Og jeg skal dit! Jeg må bare tillate meg å ha svake øyeblikk, være lei meg, være redd, være survete og frustrert. Man er ikke sterk om man ikke viser seg svak❤️

 

Jeg kjenner en redsel av og ikke vite. Kjenner en redsel av tanken på og ligge der klar til å sovne av narkose uvitende om at jeg ikke vet om jeg hører når jeg våkner . Kjenner panikken slår meg bare av tanken .

Og vil kirurgenes ord være de siste jeg hører? 

 

Så switcher jeg over på å tenke fremover, at jeg kan bli fornøyd med tiden. Men jeg vet det kreves enormt mye trening og lytte trening for at dette skal bli vellykket. Men jeg er så klar for det! Jeg drømmer meg bort i situasjoner der jeg kanskje med tiden kan oppfatte mer rundt middagsbordet med familien❤️ eller de impulsive øyeblikkene😀

Jeg vet også at dette implantatet ikke er noe quick fix og jeg vil fortsatt bare høre på ene siden, men er lov å håpe på en bedre kommunikasjon !

 

Signaturen min er satt og operasjons måneden er tildelt, så nå starter mine mentale forberedelser 😀

 

Jeg er stolt av avgjørelsen  jeg har tatt❤️ og evig takknemlig for min Stig og mine barn som alltid er der❤️

                  

Det blir bedre💛

 

Tusen takk til HLF briskeby for deres invitasjon, at dere ønsket meg til å forelese  om tinnitus. Vi har alle en historie som kan deles, som kan være til hjelp for andre. 

For min del  var det avgjørende at jeg var og fortsatt er ærlig om utfordringene tinnitus gir meg. Vær åpen og fortel!  

Jeg forstod også med tiden jeg måtte  akseptere  situasjonen, om at slik har det blitt. Take it or leave it!

 

Jeg har vært igjennom mange oppturer og nedturer med tinnitus. Jeg har ventet og ventet på en quick fix løsning , men har erfart at den finnes ikke. 

Men jeg har erfart at tålmodighet er vesentlig for at at hverdagen skal kunne utgjøre en forskjell for meg.  I dag lever jeg greit med det, men det tok tid. Mange ganger hadde jeg lyst til å gi opp, og fortsatt i dag i perioder, men man må aldri miste håpet om en bedre hverdag med tinnitus. 

 

Jeg har erfart at kognitiv tankegang er viktig, sammen med hvor mye oppmerksomhet man vier til tinnitus. I de fleste situasjoner så registrerer jeg at lydene er der ( egentlig vanskelig å unngå da de ligger rett over varsling stemmeleie)  Jeg vet det høres lett ut, men det er noe viktig i det. Det og ikke grave seg ned i ubehaget over tid, men heller løfte blikket og finne løsninger og strategier som fungerer! Vi ønsker jo alle å kjøre den raskeste strake veien, men livet er ikke slik. Det er omkjøringer og nye veier. Man må orientere seg på nytt, vel vitende om at omkjøringer tar lengre tid.

Det er en prøve og feile prosess, men bruk tiden og ikke gi opp. 

Jeg fant etterhvert   mestringsstrategier som fungerer for meg. De bruker jeg når jeg kjenner ubehaget blir for stort. Man kan også tenke proaktivt og kartlegge hva som trigger og i hvilke situasjoner kan det trigge. 

Men jeg kan ikke slutte å leve og unngå enhver situasjon selv om jeg vet at det kan bli en forverring. Livet stopper ikke opp, man må ta et valg om man aktivt vil være med videre, eller isolerer seg. Tinnitusen vil være der uansett hva jeg velger, men hvordan jeg  velger å gå videre er avgjørende for hverdagen min blir. 

  I stede for isolering ser jeg på dette  som en prioriterings liste, hva er viktig i dag og hva kan jeg  unnvære. Jeg tar ikke lenger unnværelse av noe som et tap, men heller som et tegn på mestring og kontroll i eget liv.

 

Dog er det nå slik at mine strategier ikke alltid fungerer, at jeg enkelte ganger blir den tapende part som må gjennom en ubehagelig kamp, en kamp som jeg gjerne vil blåse av tidligere, men må stå i det tiden ut. Enkelte kamper klarer jeg ikke å vinne enda så mye jeg både prøver og kjemper . Men nå har jeg kommet så langt at jeg lettere børster tapet av meg og ser fremover. Vel vitende om at jeg mest sannsynlig vil tape flere kamper, men jeg vet jeg klarer å vinne mange av dem også! Jeg er mer selvsikker og tar mer kontroll og styring.

 

Tidvis dukker de negative tankene fortsatt opp i hodet mitt, hvorfor meg? Hvordan skal jeg kunne klare å leve med dette? … å ja, tidvise tillater jeg meg selv å stille disse spørsmålene, men jeg har jo gang på gang erfart at jeg får ikke noe svar! Da jeg igjen minner meg selv på det, så er det bare å stoppe tankekjøret med en avledning, og også klappe meg på skuldrene for at jeg faktisk klarer å leve greit med det!

 

Tinnitus er en kompleks sak som er vanskelig å forstå om man selv ikke har erfart det. Det er også vanskelig å forklare det til personer som selv ikke har tinnitus. Men lytt til oss som ønsker å dele med deg, vær spørrende og engasjert ! Det gir meg veldig mye! 

Tenk deg at du er innesperret i et rom med mange forskjellige høye lyder. Du vet ikke hvor lenge du skal være innesperret, du vet ikke om lydene gir seg. Du skal sove på det rommet, du skal jobbe i det rommet, du skal møte venner i det rommet, du skal hvile deg i det rommet, du skal møter med kollegaer i det rommet. Dag etter dag, natt etter natt… du skal være opplagt og prestere hver dag, du skal fungere for deg selv, familie og venner hver dag, inne på dette rommet med de lydene. Alt fra knitre lyder, til pipelyder , pulserende høyfrekvente lyder, lyder som man må skjære grimaser av…

 

Slik oppleves det, men samtidig viktig ikke å spille offer . Vi har alle våre plager og utfordringer, men vi skal uansett lytte til hverandre og prøve å forstå. 

 

Jeg er heldig som har en så forståelse full familie, spesielt min samboer og barn som merker det mest når tinnitus er i en krevende fase. Men de viser støtte, noe som gjør det trygt for meg.

 

Ja tinnitus et noe hærk, men jeg har erfart at hverdagen blir bedre, hold ut!!

Og om jeg klarer å motivere noen, så er jeg veldig glad for det!

intervju av fagbladet " din hørsel"

Trærne vaier i små vindkast som kommer snikende. Bladene har begynt å miste sitt fotfeste, de er løsrevet og svirrer rundt i lufta før de alle snart skal nå bakken. Det er store fine farge kontraster, den blå himmelen mot de røde, gule og oransje fargen. 

 

Det er så godt å trekke inn den friske pusten. Bevege seg og med musikk på ørene. Leve her og nå, tenke her og nå og bare være her og nå. 

 

Jeg kjenner på en enorm stolthet, takknemlighet og glede. 

Fagbladet «Din hørsel» har gjort et intervju av meg og min familie. Det å få lov å snakke om og formidle noe jeg brenner for, gir meg en mestringsfølelse og en følelse av å være verdt noe og bety noe. 

 

Det er en spesiell situasjon å utlevere seg selv, enten til en journalist, ved en forelesning eller til andre som jeg ikke kjenner. For hvordan formidle tanker og følelser uten å virke for selvopptatt?

Men erfaringene jeg har gjort meg er at personlig utlevering gir enormt mye tilbake. Det å høre at man hjelper andre, at jeg ved mine ord motiverer andre til å holde liv i deres bål, gir meg en stolthet. Jeg tenker også hva er galt med å utlevere seg selv om det kan gi andre opplysende info eller motivasjon for videre arbeid.

 

Det å snakke med journalisten som ser verdien i det jeg gjør, 

anerkjennelsen for jobben jeg legger ned hver dag og ikke minst sloss mot hver eneste dag, motiverer meg til å fortsette kjempe både for meg selv, men også like mye for andre i samme situasjon. Det at noen faktisk ser meg, lytter og anser dette som viktige budskap som skal ut, gir meg følelsen av å være en ressurs.

 

Hørsel og tinnitus har fått meg til å stå på sidelinjen i hverdagens kamper gjennom lang tid.

Fra å være en passiv tilskuer på sidelinjen, har jeg jobbet meg med museskritt inn igjen i banen. Jeg har erfart at man må være i proaktiv i eget liv, man må kjempe seg inn igjen i kampen. Ja det kan være avslappende å være tilskuer, bare observere, slippe å kjempe og bruke krefter. Men man vil aldri kunne komme videre i livet

 

For det er ikke på sidelinjen jeg vil være. Jeg vil være en aktiv del av hverdagen. Jeg vil ikke stå å se på, jeg vil være med, jeg vil delta. Jeg vet jeg ikke har kapasitet til å bidra i hver kamp, men noen er bedre enn ingenting! 

Det å våge seg inn i et nytt fagblad med fokus på meg selv om min reise, er noe jeg vil være en del av. Jeg brenner etter å formidle om tema hørsel og tinnitus, samt alt det fører meg seg på godt og vondt. 

 

Så nå grugleder jeg meg til bladet blir gitt ut! 

Men med den fantastiske journalisten som var her, tipper jeg dette går veldig bra, og med en veldig snill fotograf som jeg håper har masse filter, så blir nok bildene bra også!!

 

Så håper dere vil lese ved utgivelse!

Litt er mye når utgangspunktet egentlig er ingenting

 Natt blir til morgen, morgen blir til ettermiddag til kveld til natt og morgen igjen..

Den lille nattesøvnen som var tilstede, er byttet ut med romsteringer i alle kriker og kroker og etasjer… på let etter kart og kompass, igjen…

 

Jeg famler i mørket , på ukjent sted. Selv om jeg likevel føler jeg ikke er langt unna der jeg har oppholdt meg den siste tiden. Det stedet som endelig ga meg stabilitet, trygghet, mestring og ikke minst det stedet som ga meg gleden tilbake, er nå ikke å finne igjen. 

 

Og jeg vet jeg ikke vil komme meg tilbake til akkurat det stedet igjen , men jeg håper at jeg klarer og trives der jeg havner. Og at jeg ved hjelp av kompass, klarer å stake ut en god kurs blant kratt og høyt gress på dette stedet som vil gi meg troen tilbake på fremtiden . 

 

På vår vei ute i det ukjente treffer vi på mennesker som er der for oss, som bare vil oss godt. Aksepten for hvordan jeg og du har det, forståelse og innsikt andre viser, er avgjørende på vår vei videre i søken etter en god hverdag. 

 

Det kjennes som at livet passerer forbi meg der jeg står stille på stasjonen og venter på å hoppe på sammen med alle andre. Men jeg skal på det toget, endestasjonen er ikke der jeg befinner meg nå. Reisen videre i livet vet jeg har mye å by på, selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg vet bare at jeg må snu om tankene mine og tenke at jeg har funnet veien ut igjen  tidligere. Det tar bare litt tid å orientere seg på nytt og krevende er det også.

 

Hørselstest viser igjen forandring, og litt er mye når utgangspunktet egentlig er ingenting. 

Det gir meg så klart igjen bekymringer for fremtiden, hvordan blir det? Vil det bare fortsette å endre seg, nå som det endelig var stabilt en periode ? Når vil jeg ikke lenger klare oppfatte like mye som jeg gjør nå? Når blir det enda vanskeligere å høre barna? Når blir det helt stille med bare tinnitus lyder…

 

Jeg har alltid hatt CI som Back up plan hvis det kortslutter helt, men nå har min overfølsomhet for lyd forverret seg. Det er kun et svært lite rom igjen for justering av lyd  før det blir svært ubehagelig. Noe som igjen vanskeliggjør en del hjelpemidler som mikrofon, CI og høreapparat . Jeg klarer ikke lenger verken nyttiggjøre meg av høreapparat og ei heller er det lenger komfortabelt å ha de på. Jeg føler et stort ubehag med alle lyder, noe som er svært energi krevende. 

Det gir meg en sårhet over tanken at hjelpemidler med lyd faller mer og mer bort for meg..

 

Samtidig har denne nye testen gitt meg svar på hvorfor jeg i noen mnd har følt på et kaos i hodet, energiløshet og tristhet.

 Jeg har virkelig følt at jeg ikke har fikset hverdagen og jobb. Hver morgen har føltes som at jeg skal ut på maratonløp, og hvem orker å løpe det hver dag?

Men det er helt tydelig at endringer i hørsel gir endringer både fysisk og mentalt også.

Jeg må streve enda mer for å oppfatte, bruke alle sanser jeg har. Noe som igjen gir tap av energi som igjen gjør meg motløs og trist. 

Det er en lettvinn løsning å trekke seg tilbake og inn i sitt sneglehus hvor man kan være i fred, det kjennes godt å befriende å være alene. Slippe å forholde seg til en støyete verden men tidvis føler man Ikke mestrer. 

Jeg tror vi alle på enkelte tidspunkt gjennom livets gang bør trekke oss tilbake for en timeout i et snegle hus. Men samtidig være bevisst på at livet venter ikke- livet er. Så lengre tid man bruker der inne, jo mer går man glipp av. 

Jeg kjenner meg igjen klar for å møte verden på nytt dog med enda mer nedsatt hørsel. Jeg skal videre her i livet, jeg skal sette meg nye mål! Jeg skal ikke bare legge meg ned, jeg skal videre i søken på en ny meningsfull hverdag hvor mine opplevelser og erfaringer vil komme til hjelp og nytte for andre. 

Det er her jeg skal stake ut en ny kurs. Det er så viktig å holde fast troen på fremtiden, selv om man gang på gang må gjøre justeringer og gjøre seg kjent på nye steder på hørselskalaen.

Jeg ser på audiogram som verden, der hver Db og Hertz er et nytt land med et nytt språk. Ved forflytning her må man stadig lære seg nye mestringsstrategier for å oppfatte de ulike språkene. Man klarer ikke alltid å lære seg språket med alle ord og setninger, men man kan klare å oppfatte til en viss grad likevel. Det krever mye fokus og alle sanser må skjerpes. Lese kroppspråk og tolke omgivelser er avgjørende .

Hverdagen er en prioriteringsliste, og jeg må være tydelig med meg selv om at jeg ikke kan prioritere alt, ei heller fullføre alt på dagens liste. 

Men det er greit. 

Så lenge jeg klarer å ta de gode valgene som gjør at hver dag ikke lenger føles som et maraton løp, er jeg godt på vei. 

 

Jeg har nå hatt litt tid siden testen, jeg har akseptert at slik er det blitt. Det har krevd enormt mye da det alltid føles som et tap når det går ned. 

 Jeg vet også at audiogram er en ting, akkurat som et karakterkort . 

Man kan gjøre en dårlig eksamen hvor den karakteren blir stående på karakterkortet , men det sier likevel ingenting om hvilken innsats du legger ned hver dag og i hver time på skolen ellers. Det er den som er viktig, det er den som sier noe om hvem du er og hva du står for.

 

Jeg famler ikke like mye i mørket lenger , kart og kompass er funnet igjen etter romsteringer i alle kriker og kroker. Jeg skal stake ut ny kurs, jeg skal være med toget. Vet ikke hvor det stopper, men jeg vet at jeg skal gjøre hvert stoppested på hørselskalaen til et godt sted å være for meg selv og for de rundt som er med meg på reisen! Jeg er veldig stolt av meg selv som atter en gang velger å reise meg opp etter nytt hørselstap. 

Jeg er meg uansett hvor nedsatt hørsel jeg har😀  

 

 

Husk alltid på at i dag ikke var i går, ei heller i morgen😀