Jeg har ikke lenger noe valg🙈

Jeg har ikke lenger noe valg…🤔

 

Det knyter seg i brystet, kjenner det blir tyngre og tyngre å puste. Jeg prøver å fokusere på å hente pust helt ned fra magen.

 

 Med raske steg og blikket i gulvet prøver vi å komme oss ut. En trygg arm å holde i, men aldri før har denne veien ut føltes SÅ lang. Tankene løper løpsk i hodet mitt som en tornado, hva har jeg sagt ja til?

 

20DB , det er et bekymringsfullt stort tap hører jeg på andre siden av bordet . En alvorstynget mann forklarer og viser på skjema … 

Jeg blir stille, tar meg til hodet, tårene presser på, jeg klarer ikke å se på Stig, jeg hører han også faller sammen i tårer,  jeg må fokusere på og ikke bryte sammen. Men jeg klarer ikke. Tårene fyller øyekroken og det renner over. 

Jeg visste innerst inne at jeg heller ikke i dag ville komme godt ut av  eksamen ( hørselstest ), men at jeg ikke engang ville få dårligste karakter var overraskende . Jeg fikk bokstavelig talt stryk… 

 

Er det nå jeg skal bestemme meg for å slå av min egen hørsel ? Er tiden inne nå? Er det nå jeg skal telle ned til operasjons mnd jeg har fått som kan være siste gang jeg hører «mamma» eller Stig sin stemme med min egen hørsel  før jeg evt blir døv i 4-6 uker.. eller hver gang jeg ikke har CI dingsen på.

 

Han snakker om tendensen han ser og 3-4 år frem i tid. Sannheten er tung å svelge. Jeg forstår alvoret. Jeg har bare skyvd dette foran meg, selv om jeg innerst inne har visst at denne dagen ville komme.

 

Legen og audiopedagog forteller om et forskningsprosjekt som er i gang på Rikshospitalet . Det er et stort team tilstede under operasjon med ulike instrumenter og målinger nettopp for å jobbe for  bevaring av resthørsel. Operasjon vil foregå på en spesiell operasjon sal og forberedelsene er noe ulik det vanlige med tanke på medisinering i forkant. Det er detaljerte forklaringer og visuell visning. Men de kan ikke garantere for resthørsel. Jeg har alltid sagt at hadde jeg hatt to

 «dårlige « ører, hadde jeg tatt operasjon for lengst. 

Men det er rart hvor glad man kan bli i den lille hørselen man har igjen på den ene siden. Hørselen som de fleste i hverdagen tar som en selvfølge at er der. Selv om jeg i hverdagen forbanner meg over hvorfor jeg er tildelt så dårlige ører her i livet og hvilke begrensninger det har gitt meg, så blir jeg likevel veldig beskyttende når det kommer til å evt miste den.

 

Mange tanker om fremtiden på kryss og tvers melder seg samtidig . Hvilke tanker er sanne og hvilke tanker er usanne? Jeg må sortere, tenke rasjonelt. 

Jeg føler meg for ung til å ha så elendig hørsel, men samtidig har jeg så mange år igjen at jeg må gjøre noe. Jeg tenker på alt jeg har mistet og gått glipp av de siste årene. Ting barna har sagt, noe morsomt venner har delt eller en god samtale i bilen, som jeg ikke har oppfattet. Nå har jeg  muligheten til på sikt å oppfatte noe mer. Selv om jeg på veien må forbi ulike hinder, så er det livskvalitet og delaktighet mine mål og ønsker der fremme. Og jeg skal dit! Jeg må bare tillate meg å ha svake øyeblikk, være lei meg, være redd, være survete og frustrert. Man er ikke sterk om man ikke viser seg svak❤️

 

Jeg kjenner en redsel av og ikke vite. Kjenner en redsel av tanken på og ligge der klar til å sovne av narkose uvitende om at jeg ikke vet om jeg hører når jeg våkner . Kjenner panikken slår meg bare av tanken .

Og vil kirurgenes ord være de siste jeg hører? 

 

Så switcher jeg over på å tenke fremover, at jeg kan bli fornøyd med tiden. Men jeg vet det kreves enormt mye trening og lytte trening for at dette skal bli vellykket. Men jeg er så klar for det! Jeg drømmer meg bort i situasjoner der jeg kanskje med tiden kan oppfatte mer rundt middagsbordet med familien❤️ eller de impulsive øyeblikkene😀

Jeg vet også at dette implantatet ikke er noe quick fix og jeg vil fortsatt bare høre på ene siden, men er lov å håpe på en bedre kommunikasjon !

 

Signaturen min er satt og operasjons måneden er tildelt, så nå starter mine mentale forberedelser 😀

 

Jeg er stolt av avgjørelsen  jeg har tatt❤️ og evig takknemlig for min Stig og mine barn som alltid er der❤️

                  

Det blir bedre💛

 

Tusen takk til HLF briskeby for deres invitasjon, at dere ønsket meg til å forelese  om tinnitus. Vi har alle en historie som kan deles, som kan være til hjelp for andre. 

For min del  var det avgjørende at jeg var og fortsatt er ærlig om utfordringene tinnitus gir meg. Vær åpen og fortel!  

Jeg forstod også med tiden jeg måtte  akseptere  situasjonen, om at slik har det blitt. Take it or leave it!

 

Jeg har vært igjennom mange oppturer og nedturer med tinnitus. Jeg har ventet og ventet på en quick fix løsning , men har erfart at den finnes ikke. 

Men jeg har erfart at tålmodighet er vesentlig for at at hverdagen skal kunne utgjøre en forskjell for meg.  I dag lever jeg greit med det, men det tok tid. Mange ganger hadde jeg lyst til å gi opp, og fortsatt i dag i perioder, men man må aldri miste håpet om en bedre hverdag med tinnitus. 

 

Jeg har erfart at kognitiv tankegang er viktig, sammen med hvor mye oppmerksomhet man vier til tinnitus. I de fleste situasjoner så registrerer jeg at lydene er der ( egentlig vanskelig å unngå da de ligger rett over varsling stemmeleie)  Jeg vet det høres lett ut, men det er noe viktig i det. Det og ikke grave seg ned i ubehaget over tid, men heller løfte blikket og finne løsninger og strategier som fungerer! Vi ønsker jo alle å kjøre den raskeste strake veien, men livet er ikke slik. Det er omkjøringer og nye veier. Man må orientere seg på nytt, vel vitende om at omkjøringer tar lengre tid.

Det er en prøve og feile prosess, men bruk tiden og ikke gi opp. 

Jeg fant etterhvert   mestringsstrategier som fungerer for meg. De bruker jeg når jeg kjenner ubehaget blir for stort. Man kan også tenke proaktivt og kartlegge hva som trigger og i hvilke situasjoner kan det trigge. 

Men jeg kan ikke slutte å leve og unngå enhver situasjon selv om jeg vet at det kan bli en forverring. Livet stopper ikke opp, man må ta et valg om man aktivt vil være med videre, eller isolerer seg. Tinnitusen vil være der uansett hva jeg velger, men hvordan jeg  velger å gå videre er avgjørende for hverdagen min blir. 

  I stede for isolering ser jeg på dette  som en prioriterings liste, hva er viktig i dag og hva kan jeg  unnvære. Jeg tar ikke lenger unnværelse av noe som et tap, men heller som et tegn på mestring og kontroll i eget liv.

 

Dog er det nå slik at mine strategier ikke alltid fungerer, at jeg enkelte ganger blir den tapende part som må gjennom en ubehagelig kamp, en kamp som jeg gjerne vil blåse av tidligere, men må stå i det tiden ut. Enkelte kamper klarer jeg ikke å vinne enda så mye jeg både prøver og kjemper . Men nå har jeg kommet så langt at jeg lettere børster tapet av meg og ser fremover. Vel vitende om at jeg mest sannsynlig vil tape flere kamper, men jeg vet jeg klarer å vinne mange av dem også! Jeg er mer selvsikker og tar mer kontroll og styring.

 

Tidvis dukker de negative tankene fortsatt opp i hodet mitt, hvorfor meg? Hvordan skal jeg kunne klare å leve med dette? … å ja, tidvise tillater jeg meg selv å stille disse spørsmålene, men jeg har jo gang på gang erfart at jeg får ikke noe svar! Da jeg igjen minner meg selv på det, så er det bare å stoppe tankekjøret med en avledning, og også klappe meg på skuldrene for at jeg faktisk klarer å leve greit med det!

 

Tinnitus er en kompleks sak som er vanskelig å forstå om man selv ikke har erfart det. Det er også vanskelig å forklare det til personer som selv ikke har tinnitus. Men lytt til oss som ønsker å dele med deg, vær spørrende og engasjert ! Det gir meg veldig mye! 

Tenk deg at du er innesperret i et rom med mange forskjellige høye lyder. Du vet ikke hvor lenge du skal være innesperret, du vet ikke om lydene gir seg. Du skal sove på det rommet, du skal jobbe i det rommet, du skal møte venner i det rommet, du skal hvile deg i det rommet, du skal møter med kollegaer i det rommet. Dag etter dag, natt etter natt… du skal være opplagt og prestere hver dag, du skal fungere for deg selv, familie og venner hver dag, inne på dette rommet med de lydene. Alt fra knitre lyder, til pipelyder , pulserende høyfrekvente lyder, lyder som man må skjære grimaser av…

 

Slik oppleves det, men samtidig viktig ikke å spille offer . Vi har alle våre plager og utfordringer, men vi skal uansett lytte til hverandre og prøve å forstå. 

 

Jeg er heldig som har en så forståelse full familie, spesielt min samboer og barn som merker det mest når tinnitus er i en krevende fase. Men de viser støtte, noe som gjør det trygt for meg.

 

Ja tinnitus et noe hærk, men jeg har erfart at hverdagen blir bedre, hold ut!!

Og om jeg klarer å motivere noen, så er jeg veldig glad for det!

intervju av fagbladet " din hørsel"

Trærne vaier i små vindkast som kommer snikende. Bladene har begynt å miste sitt fotfeste, de er løsrevet og svirrer rundt i lufta før de alle snart skal nå bakken. Det er store fine farge kontraster, den blå himmelen mot de røde, gule og oransje fargen. 

 

Det er så godt å trekke inn den friske pusten. Bevege seg og med musikk på ørene. Leve her og nå, tenke her og nå og bare være her og nå. 

 

Jeg kjenner på en enorm stolthet, takknemlighet og glede. 

Fagbladet «Din hørsel» har gjort et intervju av meg og min familie. Det å få lov å snakke om og formidle noe jeg brenner for, gir meg en mestringsfølelse og en følelse av å være verdt noe og bety noe. 

 

Det er en spesiell situasjon å utlevere seg selv, enten til en journalist, ved en forelesning eller til andre som jeg ikke kjenner. For hvordan formidle tanker og følelser uten å virke for selvopptatt?

Men erfaringene jeg har gjort meg er at personlig utlevering gir enormt mye tilbake. Det å høre at man hjelper andre, at jeg ved mine ord motiverer andre til å holde liv i deres bål, gir meg en stolthet. Jeg tenker også hva er galt med å utlevere seg selv om det kan gi andre opplysende info eller motivasjon for videre arbeid.

 

Det å snakke med journalisten som ser verdien i det jeg gjør, 

anerkjennelsen for jobben jeg legger ned hver dag og ikke minst sloss mot hver eneste dag, motiverer meg til å fortsette kjempe både for meg selv, men også like mye for andre i samme situasjon. Det at noen faktisk ser meg, lytter og anser dette som viktige budskap som skal ut, gir meg følelsen av å være en ressurs.

 

Hørsel og tinnitus har fått meg til å stå på sidelinjen i hverdagens kamper gjennom lang tid.

Fra å være en passiv tilskuer på sidelinjen, har jeg jobbet meg med museskritt inn igjen i banen. Jeg har erfart at man må være i proaktiv i eget liv, man må kjempe seg inn igjen i kampen. Ja det kan være avslappende å være tilskuer, bare observere, slippe å kjempe og bruke krefter. Men man vil aldri kunne komme videre i livet

 

For det er ikke på sidelinjen jeg vil være. Jeg vil være en aktiv del av hverdagen. Jeg vil ikke stå å se på, jeg vil være med, jeg vil delta. Jeg vet jeg ikke har kapasitet til å bidra i hver kamp, men noen er bedre enn ingenting! 

Det å våge seg inn i et nytt fagblad med fokus på meg selv om min reise, er noe jeg vil være en del av. Jeg brenner etter å formidle om tema hørsel og tinnitus, samt alt det fører meg seg på godt og vondt. 

 

Så nå grugleder jeg meg til bladet blir gitt ut! 

Men med den fantastiske journalisten som var her, tipper jeg dette går veldig bra, og med en veldig snill fotograf som jeg håper har masse filter, så blir nok bildene bra også!!

 

Så håper dere vil lese ved utgivelse!

Litt er mye når utgangspunktet egentlig er ingenting

 Natt blir til morgen, morgen blir til ettermiddag til kveld til natt og morgen igjen..

Den lille nattesøvnen som var tilstede, er byttet ut med romsteringer i alle kriker og kroker og etasjer… på let etter kart og kompass, igjen…

 

Jeg famler i mørket , på ukjent sted. Selv om jeg likevel føler jeg ikke er langt unna der jeg har oppholdt meg den siste tiden. Det stedet som endelig ga meg stabilitet, trygghet, mestring og ikke minst det stedet som ga meg gleden tilbake, er nå ikke å finne igjen. 

 

Og jeg vet jeg ikke vil komme meg tilbake til akkurat det stedet igjen , men jeg håper at jeg klarer og trives der jeg havner. Og at jeg ved hjelp av kompass, klarer å stake ut en god kurs blant kratt og høyt gress på dette stedet som vil gi meg troen tilbake på fremtiden . 

 

På vår vei ute i det ukjente treffer vi på mennesker som er der for oss, som bare vil oss godt. Aksepten for hvordan jeg og du har det, forståelse og innsikt andre viser, er avgjørende på vår vei videre i søken etter en god hverdag. 

 

Det kjennes som at livet passerer forbi meg der jeg står stille på stasjonen og venter på å hoppe på sammen med alle andre. Men jeg skal på det toget, endestasjonen er ikke der jeg befinner meg nå. Reisen videre i livet vet jeg har mye å by på, selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg vet bare at jeg må snu om tankene mine og tenke at jeg har funnet veien ut igjen  tidligere. Det tar bare litt tid å orientere seg på nytt og krevende er det også.

 

Hørselstest viser igjen forandring, og litt er mye når utgangspunktet egentlig er ingenting. 

Det gir meg så klart igjen bekymringer for fremtiden, hvordan blir det? Vil det bare fortsette å endre seg, nå som det endelig var stabilt en periode ? Når vil jeg ikke lenger klare oppfatte like mye som jeg gjør nå? Når blir det enda vanskeligere å høre barna? Når blir det helt stille med bare tinnitus lyder…

 

Jeg har alltid hatt CI som Back up plan hvis det kortslutter helt, men nå har min overfølsomhet for lyd forverret seg. Det er kun et svært lite rom igjen for justering av lyd  før det blir svært ubehagelig. Noe som igjen vanskeliggjør en del hjelpemidler som mikrofon, CI og høreapparat . Jeg klarer ikke lenger verken nyttiggjøre meg av høreapparat og ei heller er det lenger komfortabelt å ha de på. Jeg føler et stort ubehag med alle lyder, noe som er svært energi krevende. 

Det gir meg en sårhet over tanken at hjelpemidler med lyd faller mer og mer bort for meg..

 

Samtidig har denne nye testen gitt meg svar på hvorfor jeg i noen mnd har følt på et kaos i hodet, energiløshet og tristhet.

 Jeg har virkelig følt at jeg ikke har fikset hverdagen og jobb. Hver morgen har føltes som at jeg skal ut på maratonløp, og hvem orker å løpe det hver dag?

Men det er helt tydelig at endringer i hørsel gir endringer både fysisk og mentalt også.

Jeg må streve enda mer for å oppfatte, bruke alle sanser jeg har. Noe som igjen gir tap av energi som igjen gjør meg motløs og trist. 

Det er en lettvinn løsning å trekke seg tilbake og inn i sitt sneglehus hvor man kan være i fred, det kjennes godt å befriende å være alene. Slippe å forholde seg til en støyete verden men tidvis føler man Ikke mestrer. 

Jeg tror vi alle på enkelte tidspunkt gjennom livets gang bør trekke oss tilbake for en timeout i et snegle hus. Men samtidig være bevisst på at livet venter ikke- livet er. Så lengre tid man bruker der inne, jo mer går man glipp av. 

Jeg kjenner meg igjen klar for å møte verden på nytt dog med enda mer nedsatt hørsel. Jeg skal videre her i livet, jeg skal sette meg nye mål! Jeg skal ikke bare legge meg ned, jeg skal videre i søken på en ny meningsfull hverdag hvor mine opplevelser og erfaringer vil komme til hjelp og nytte for andre. 

Det er her jeg skal stake ut en ny kurs. Det er så viktig å holde fast troen på fremtiden, selv om man gang på gang må gjøre justeringer og gjøre seg kjent på nye steder på hørselskalaen.

Jeg ser på audiogram som verden, der hver Db og Hertz er et nytt land med et nytt språk. Ved forflytning her må man stadig lære seg nye mestringsstrategier for å oppfatte de ulike språkene. Man klarer ikke alltid å lære seg språket med alle ord og setninger, men man kan klare å oppfatte til en viss grad likevel. Det krever mye fokus og alle sanser må skjerpes. Lese kroppspråk og tolke omgivelser er avgjørende .

Hverdagen er en prioriteringsliste, og jeg må være tydelig med meg selv om at jeg ikke kan prioritere alt, ei heller fullføre alt på dagens liste. 

Men det er greit. 

Så lenge jeg klarer å ta de gode valgene som gjør at hver dag ikke lenger føles som et maraton løp, er jeg godt på vei. 

 

Jeg har nå hatt litt tid siden testen, jeg har akseptert at slik er det blitt. Det har krevd enormt mye da det alltid føles som et tap når det går ned. 

 Jeg vet også at audiogram er en ting, akkurat som et karakterkort . 

Man kan gjøre en dårlig eksamen hvor den karakteren blir stående på karakterkortet , men det sier likevel ingenting om hvilken innsats du legger ned hver dag og i hver time på skolen ellers. Det er den som er viktig, det er den som sier noe om hvem du er og hva du står for.

 

Jeg famler ikke like mye i mørket lenger , kart og kompass er funnet igjen etter romsteringer i alle kriker og kroker. Jeg skal stake ut ny kurs, jeg skal være med toget. Vet ikke hvor det stopper, men jeg vet at jeg skal gjøre hvert stoppested på hørselskalaen til et godt sted å være for meg selv og for de rundt som er med meg på reisen! Jeg er veldig stolt av meg selv som atter en gang velger å reise meg opp etter nytt hørselstap. 

Jeg er meg uansett hvor nedsatt hørsel jeg har😀  

 

 

Husk alltid på at i dag ikke var i går, ei heller i morgen😀

 

 

 

 

 

 

 

 

Med et brak vekker du meg..

Med et brak vekker du meg, igjen… jeg ligger anspent, biter tenner . Øynene er lukket, prøver og ikke våkne helt, vil så gjerne falle i søvn igjen. 

Men kjenner det er krevende.. pulsen stiger, hjertet banker som en maskin… kjenner panikken så smått kommer til overflaten. Jobber med å stenge den ute, vil ikke ha den der i tillegg. 

Jeg ligger helt i ro, kroppen kjennes tung ut, prøver å fokusere… smerten kommer, det er en sår følelse, det gjør vondt.. prøver å være sterk, men noen ganger kjenner jeg at kampen gir for sterk motstand, og dette er en av dem..spesielt kamper om natten er tøffe.. jeg har vunnet mange kamper, men fortsatt taper jeg noen. Jeg ligger under med mange, jobber intenst med å ta igjen… kjenner kreftene stadig blir mindre og mindre.. 

prøver å ta timeout for å samle meg , finne mottrekk. Men di er for sterke… 

Jeg blir ør i hodet, vet at dette tapet vil jeg dra med meg som et etterslep i flere timer i etterkant, at noe av dagen vil bli krevede å holde i gang.  Prøver å holde motet oppe… kjenner jeg blir klam og uvel… kjennes som at noen sparker meg mens jeg ligger nede.. smerten begynner å bli uutholdelig, men jeg kjemper og kjemper.. bruker alle kjente strategier som jeg har lykkes med tidligere… 

Det er så vondt.. jeg vil så gjerne avslutte kampen, vil så gjerne at kampen avblåses, jeg orker ikke disse høye lydene i øret… vil bare ha det stille🤞🤞

Sekunder blir til minutter, de kjennes lange ut. I rommet er det mørkt og kaldt, alt annet er stille denne natten , utenom i øret mitt.. en intens kamp meg intense lyder, så høyt at man må bruke et voldsomt stemmevolum for å ha mulighet til å maskere lydene, noe.. det er flere lyder på en gang, uutholdelig..

Jeg vet at jeg må innse at kampen er tapt, eneste jeg kan gjøre er å akseptere at slik ble det nå og innfinne meg med det, komme meg videre. Jeg prøver å roe meg selv ned, finne styrken i meg, falle til søvn igjen.  Vel vitende at jeg har gjort alt jeg har maktet og håper det er lenge til en slik utfordrende kamp igjen hvor jeg må slite meg sånn igjennom med disse håpløse lydene som er en blanding av altfor mye støy og ustemte lyder..

Men jeg vet jeg er sterk og sta.

Aldri miste håpet om min egen styrke til å vinne kamper.  

Mørket svinner henn, jeg kan skimte lyset gjennom gardinene. Natt går mot dag. En ny dag og nye muligheter, lov å håpe om at neste natt bli tinnitus fri!!

Og i dag blir en bra dag læll❤️ Lykken er tid med gjengen min❤️

En annerledes uke for barna, en uke i stillhet

En time går, en time og tjuetre minutter, to timer og femten minutter, to timer og femtifem minutter, tre timer, oppover og oppover, krappe svinger, sauer på beite, utsikt ned mot vannet, en himmel som mørknes, skuldrene senker seg, kroppen går i hvile modus, bilen stopper!

 

Nysgjerrighet, trygghet, forutsigbarhet, undring, fundering. Det er klart for en annerledes uke, en uke uten  vanlig skole,  sine venner, en uke uten sine vanlige aktiviteter, en uke uten sine egne rom, en uke i stillhet med ekstremt fokus og konsentrasjon. 

 

Stolthet over jentene som nok en gang tar utfordringen på strak arm, som ofrer sin hverdag hjemme for å bli med mamma hit for å lære mer tegn. 

Jeg tenker tilbake og minnes første gang vi var her, den vonde samvittigheten som snek seg inn, jeg følte meg egoistisk som tok barna ut av sin trygge og forutsigbare hverdag hjemme for å bli med hit til Ål folkehøgskole, tegnspråk kurs. Var usikker på om det var den rette tingen å gjøre, at de skulle måtte reise fra alt fordi mamma hører dårlig... 

Lite visste både jentene, samboeren  og jeg at det skulle bli starten på en opplevelse som vi som familie skulle ha sammen, som vi gjentatte ganger skulle få lov til å dele sammen, en opplevelse jentene skulle få være med å eie.

 En opplevelse som satte så dype spor hos dem, at de til stadighet spør når vi skal reise hit neste gang. En opplevelse som ble starten på knytting av bånd med lærere og andre barn. En opplevelse som også var starten på innlæring av et nytt språk som de er stolte av og faktisk ønsker å være en del av. 

Et språk de med stolthet forteller om til sine venner, noe som gir meg enormt med glede og takknemlighet. Jeg vet nå at en uke uten vanlig skole, sine venner, en uke uten sine vanlige aktiviteter, en uke uten sine egne rom, en uke i stillhet med ekstremt fokus og konsentrasjon er noe jentene selv ønsker, de føler ikke at en uke uten alt det andre er noe tap eller savn, som jeg var så bekymret for. Jeg er så stolt av deres holdning til tegnspråk og oppholdet her. Jeg vet at dette er noe de selv vil og ønsker. Noe de ser frem til hver gang, noe som jeg ønsker flere skal få oppleve, være en del av. 

Ti minutter, seks og et halvt minutt, 4 minutter og tre sekunder, 1 minutt og åtte sekunder, vi er klare!

Har jeg spesielle behov?

 Knæsj farge, jo den skal jeg ta på hånden min. Lite visste jeg hva det egentlig skulle bety, samt et følgeskriv.           « spesielle behov» Dette ble utdelt da jeg beskjedent viste mitt ledsager bevis ved inngangen til tusenfryd.

Har jeg spesielle behov…?? Tankene suste i hodet mitt akkurat som karusellene for forbi på begge sider. 

Samboeren og barna fikk hvert sitt hvite armbånd. Jeg tenkte dette var vanlige bånd alle hadde på for å kjøre karusell, men det viste seg å være «følge» armbånd som de som fulgte en person med ledsager bevis hadde.

Det tok ikke lang tid, allerede ved første karusell observerer familien min og jeg noen andre med rosa bånd. Barna reagerte med et lite nervøst smil, et spørrende ansiktsuttrykk.

Selv reagerte jeg innvendig med et snev av flauhet . Det beklager jeg virkelig at jeg gjorde, men helt ærlig tok det litt tid for meg å bli komfortabel med det rosa båndet på. Jeg klarte ikke helt å identifisere meg med de andre som også bar dette båndet. Dette da jeg selv er utdannet vernepleier og jobber med mennesker med ulike behov og plutselig skulle vi bære likt bånd … hadde jeg vært der i jobbsammenheng hadde jeg båret det hvite båndet … jeg tror også det handler litt om holdninger vi har til samfunnets ulike mennesker og hvordan vi fortsatt i 2021 setter folk i bås. 

Ja jeg skjems noe over hvilke umiddelbare tanker jeg gjorde meg i starten da jeg så dette rosa båndet på meg selv og noen andre, men jeg tenker det er en ærlig sak å formidle. Dette i håp om at samfunnet generelt ikke setter hverandre i bås etter feks hvilken farge du har på båndet, men heller tenker så flott at det blir brukt slik at man heller kan ta ekstra hensyn som det rosa båndet betyr. Ikke at du er annerledes og mindre verdt fordi du må ha litt bistand på ulike aktiviteter og situasjoner. 

Så etter det første møte med andre med rosa bånd, bar jeg det med stolthet noe jeg fortalte barna!  
Jeg turte å vise det frem uten å være redd for hva andre i parken ville mene. Vi er så flinke til å tro at alle mener noe om seg selv.

Det nødvendigvis ikke synlig hvorfor man har behov for det rosa båndet. Det er i slike settinger man kanskje kunne ønsket seg en synlig grunn for å slippe å tenke på hva alle mener og spekulasjoner. For spekulasjoner er det altfor mye av i dagens samfunn. Man legger seg altfor mye oppi hva andre gjør og ikke gjør og egne ideer om hvorfor enkelte ikke står i noe jobb eller litt jobb. Det er så viktig å tenke på at man ikke er glassmester og man ser ikke inn i andre sine hus på hvordan mennesker har det. 

Vi hadde en fantastisk dag på tusenfryd og barna fant det etterhvert ganske kult at mamma bar rosa bånd ! Stolt og takknemlig over det! Det viser hvordan ens egne holdninger smitter videre til barna, at vi voksne må gå foran som et godt eksempel og inkludere alle uansett!

En stor takk til tusenfryd som har disse båndene så andre kan ta ekstra hensyn! Vi benyttet oss av det og betjeningen var svært hjelpsomme!

Tommel opp for rosa bånd og å våge vise frem at man har spesielle behov💗 

En ro jeg kjenner over stillheten her

En hyllest til ÅL folkehøgskole som vi har så kjær, 

vi gleder oss veldig til neste gang vi skal være der.

 

Øynene smiler og munnen den ler,

det er lekende barn der borte som vi ser.

Nye bekjentskaper og venner de får,

som de vil minnes med godhet år etter år.

Tøffe og sterke disse barna er, 

som gir avkall på alt hjemme for å møte opp med sine foreldre her.

Vi ser de gjør så godt de kan, 

for å lære tegnspråk alle mann.

Armer og hender i bevegelse de har, 

det er utrolig hvor fort disse barna tegnspråk tar.

Ydmyke og stolte vi foreldre er,

som på avstand kan overvære dette synet her.

 

Forståelsesfulle og snille lærere her er, 

de gir oss en opplevelse og en god trygghet med å være her.

De legger til rette og de vil så gjerne, selv om det i starten virker vanskelig for oss å kunne skimte tegnspråk læring 

langt der borte i det fjerne.

Lærerne en stor tålmodighet de viser, 

om igjen og om igjen de samme tegnene med hendene sier.

I tillegg til lærere de flere andre ansatte har, alt fra vasking, fiksing og til de som lager mat,

Felles med de alle er godheten de viser og at de alltid 

med et smil om munnen har tid til en prat.

 

Naturen og omgivelsene vi hver morgen våkner til 

her på oppe på toppen, 

gir oss en god og frisk følelse 

som sender energi gjennom kroppen.

Hver dag vi god morgen til hverandre sier, 

blikkene våre smilende møtes og munnen den tier.

En ro jeg kjenner over stillheten som her er, 

en annen kommunikasjonsform vi bruker som jeg har fått så kjær.

Skuldrene er nede og jeg kjenner ingen press, på å måtte til stadighet prøve å høre som gir meg enormt mye stress.

 

 

 

Her oppe jeg kjenner en glede hver dag, 

det å møte andre i samme situasjon 

og det og sammen spille på lag.

En ny hverdag jeg har fått takket være dere, 

jeg gleder meg enormt til og skulle lære meg mere.

 

Lykken er stor for min familie og meg, 

som oppdaget denne skolen som vi vet vi aldri vil bli lei.

 

Har du ikke vært der, så meld deg på, 

ikke vent til i morgen, 

men gjør det nå!

 

 

 

 

 

 

Som et uventet bakholdsangrep

En metaforisk skildring av livets bråe triste øyeblikk, de øyeblikkene som kommer så brått på, men likevel så ventet. De øyeblikkene hvor man føler man ikke er god nok, de øyeblikkene hvor man blir påminnet alle de drømmene fra fortiden om fremtiden, som ikke ble...De øyeblikkene hvor lyder utenfra og oppfattelse er så savnet. De øyeblikk hvor det kontinuerlige støyet inne i hodet og ører virker så håpløst og uoverkommelig å leve med.

De øyeblikkene hvor man føler livet er urettferdig, de øyeblikkene hvor sårheten griper et voldsomt tak rundt kroppen og holder stramt.. de øyeblikkene hvor man føler man sparker seg selv som ligger nede ved å ha mye negative tanker om seg selv da man ikke lenger mestrer like mye, de øyeblikkene hvor utmattelsen kommer til syne, de øyeblikkene hvor alt dette oppleves som et fysisk og mentalt bakholdsangrep. De øyeblikkene hvor man blir rammet av tristhet og håpløshet som man helst vil skjule for andre, og ikke snakke høyt om uten og egentlig vite hvorfor det må være slik.

Men viktigst er de øyeblikkene hvor realiteten finner sin plass igjen og man klarer orientere seg på nytt, hvorpå man blir påminnet gleden og takknemligheten over alt  som vi så ofte tar for gitt i hverdagen...💗 De øyeblikkene hvor man igjen finner tilbake til varmen og tar imot kjærlighet og omsorg.

De øyeblikkene hvor man oppdager at sekundet som gikk er over, men at man må gripe tak i det neste sekundet 💪💗 og neste sekund, kan jo bli helt fantastisk!

Det slår meg brått og brutalt, som et uventet bakholdsangrep. 

Jeg går ned for telling, klarer for noen minutter ikke gjøre rede for tid og sted. Kjenner meg forvirret og trist. Har fysisk vondt i kroppen. Klarer ikke å fokusere på annet enn smerten og kaoset i hodet, hva skjer nå??? 

Jeg skimter regnet som iler ned fra himmelen i rasende fart,  store mengder. Regnet legger sin fulle tyngde på snøen, snøen sliter med å holde seg oppe, den synker sammen til sørpe og slafs. 

Mørket omfavner meg på en uforutsigbar måte.  Den fine og trygge lyse tiden svinner vekk over meg. Hva er det med mørket egentlig??

Jeg ligger nede i sørpa, klarer ikke å reise meg, eller orker ikke å reise meg. Sørpa kjennes tung og uhåndterlig ut.

Tenker hva er vitsen ? Hvem tjener på at jeg reiser meg når man uansett føler seg helt avhengig av andre for å stå støtt og stødig? Hvor ble det av staheten og stoltheten med å  «stå på egne bein»?

Det heter seg at man ikke skal sparke den som ligger nede, men akkurat nå opplever jeg at den som sparker , det er meg selv, enda det er jeg som ligger der nede. Hvorfor gjør jeg det vondt verre? Hvorfor rekker jeg ikke umiddelbart ut hånden min i stede til de som vil ha meg opp igjen? 

Samtidig som jeg ligger der og er frustrert , blir jeg lamslått av mine egne vurderinger og tanker, er det mulig... hvorfor gjør jeg meg vondt verre? Dette er ikke meg…

Men det er akkurat som at jeg har visst at bakholdsangrepet var faretruende nært, at jeg visste at det skulle skje. At jeg i en periode nå har kikket meg over skuldrene om det er noen farer som truer der bak. Den paranoide følelsen har vært så sterk, noe som har gjort at jeg ikke har våget å utlevere mine bekymringer grunnet mine egne tanker om og ikke uroe andre, eller være til bry.. Et sterkt ønske om å klare seg selv.

 Kanskje jeg ikke var paranoid likevel , at det var gode grunner for mine bekymringer om at noe var på ferde... kjenner i etterkant at jeg burde våget å dele. Da vet jeg at de rundt ville gjort alt for å hindre angrepet , slik at jeg ikke ble slått i bakken.

Jeg antar at mange har erfart å bli slått i bakken en gang eller to, eller flere i løpet av livets gang.

Når man gjentatte ganger blir utsatt for bakholdsangrep , tenker man kanskje at man burde ha lært. Tatt mer forhåndsregler i hverdagen, vært mer forsiktig. Men hverdagen tar en allikevel , man gjør så mye for hele tiden holde hjulene i gang, være tilstede,  være aktiv i sitt eget og andres liv, være der det skjer noe som kan gjøre vurderingsevnen svekket grunnet utmattelse. Man kan da uheldigvis få både  dobbeltsyn, tunell syn, «svime» syn, eller hva man kaller det etter lang tid på minus siden med søvn i tillegg. Kanskje det tidvis er ting og oppgaver man burde sagt i fra seg om man kjenner faren er nær, da man kan mer utsatt? Eller dog som forebyggende..?

Kroppen rister, redselen tar meg, sårbarheten viser seg. Hjertet banker med en brennende smerte. Jeg fortsetter å sparke meg selv, selv om jeg vet det er feil. Jeg sparker en person som ikke føles som meg. Hvem er jeg? Pakningen på krana har gått, vannet fosser ut av øynene, ustanselig..

Jeg hører stemmen din, den beroliger. Jeg vet jeg ikke lenger trenger å være redd eller at jeg atter en gang har dummet meg ut, eller at dette var selvforskyldt. 

Jeg vet du er her. Blikkene våre møtes. Smilet trenger seg igjennom et hardbarket ansikt. Jeg får igjen pusten, du finner pakningen til krana som var gått, sakte men sikkert stoppes lekkasjen, nå er det bare igjen enkelte avsluttende drypp. Jeg kjenner pusten din, jeg kjenner nærheten og tryggheten igjen. 

Sparkene mot meg selv avtar, smerten slipper gradvis. Tomhetsfølelsen sklir sakte men sikkert over til glede og takknemlighet, stolthet. Stolthet over hvem jeg er, hva jeg mestrer, hva jeg er god på, hvordan jeg egentlig har mestret og takle forandringene og de nyoppståtte begrensningene i livet. 

Etter et fall, tar det alltid litt tid å komme seg helt igjen. Det er helt naturlig at man slår seg i et fall og smertene svinner ikke vekk umiddelbart. Men de blir alltid bedre!

 

Kikk deg over skuldrene, aner du faretruende situasjoner er nær, si ifra, orienter deg på nytt, gå en annen vei! Ta deg tid til det som må gjøres for å unngå nye fall og bakholdsangrep. 

Sekundet som gikk, er over, men du kan utgjøre en forskjell for sekundet som kommer! 

                                              Livet venter ikke-livet er💖