Vinter er blitt til vår, den mørke og kalde tiden over. Den hvite snøen er byttet ut med grønt gress, vinterjakke byttet ut med t skjorte , de tjukke klumpete vinterskoene er for lengst lagt på loftet og sandaler satt i gangen. Koselige innekvelder med levende lys er byttet ut med nydelige kvelder ute med solnedgang. Det er en herlig tid, sommertid fylt med familie og venner tid! Hvert sekund skal nytes og nye minner skal skapes.
Men parallelt med gleden over at årstiden skifter og hvitt blir til grønt, sniker bekymringstankene mine seg inn bakveien. De har funnet et smutthull inn og vanskelig å bli kvitt igjen.
Det er skremmende å tenke på at det som for flere mnd’er siden var en tanke og en avgjørelse i det fjerne, plutselig snart er der. Det er en blanding av redsel og et ønske om å få det overstått .
Jeg har kontroll på den fysiske forberedelsen med å være i aktivitet men den psykiske er noe mer krevende. Hvordan forberede seg psykisk og mentalt på noe som man ser på som sin største avgjørelse gjennom tidene, en avgjørelse som jeg vet vil forandre livet mitt, men en forandring man ikke på forhånd vet retningen av.
Gjennom livet må vi alle ta stilling til store spørsmål og avgjørelser, uten å vite konsekvens i etterkant .
På veien blir det prøving og feiling noe som igjen gir oss læring og utvikling.
Jeg står støtt ved valget mitt og driller meg selv hver dag om at jeg er sterk. Jeg vet jeg kan klarer å overvinne smerte og ubehag, og jeg
har vist meg sterk i situasjoner der angsten har vist seg frem . Jeg har klart å stoppe det før det utvikler seg til panikk anfall. Jeg utsetter meg for det min kropp og hode anser som «fare» selv om jeg da må kjenne på følelsen av redsel og frykt. Dette gjør jeg da jeg vet angst generaliserer seg like fort som vinden som svaier i trærne som fort kan gå over til storm på et øyeblikk og ta med seg det ene treet etter det andre . Det handler om å stå støtt, ta i mot og holde stormen ut før det forplanter seg videre. Ja det er ubehagelig , ja det koster, men det er verdt det. Vi mister så mye ved og ikke våge.
Vips har tiden gått fra oss og vi kan se tilbake på alt vi ikke gjorde fordi angsten styrte, angsten bestemte. Man må ta kontroll , finne strategier som hjelper.
Jeg skimter så vidt sola bak noen store lysegrå skyer. Den strever intenst med å finne sin plass alene på himmelen . Men enn så lenge må den krangle med skyene om å være den mest fremtredende. Kanskje det blir regn?
Jeg kan nå teller uker på én hånd…. Vips er det dager på én hånd… skal jeg gjennomføre ? Jeg sier til meg selv at jeg må, men for hvem må jeg? For min egen del eller andre sin del? Og hvorfor må jeg? Ja jeg vet min hørsel blir dårligere og dårligere og at denne operasjon skal være et godt alternativ og tiltak mot en bedre hørende verden, men… jeg klarer ikke unngå tankene om jeg gjør det for den delen av meg som er styrt av stahet?
Jeg har alltid gjennomført mine mål og det jeg har sagt at jeg skal, men redselen tar meg litt nå… jeg er redd det er den siste som styrer meg, den som sier at jeg må gjøre det fordi jeg har sagt jeg skal.. akkurat som at jeg aldri har tillatt meg å gjøre om på en beslutning eller bryte av underveis.
Jeg minnes mitt første panikk anfall for 16 år siden. Vips over natta turte jeg ikke kjøre bil med elektrisk lås og vinduer. Jeg var redd bilen skulle gå i vrang lås eller at det tekniske skulle gjøre at vinduene ikke skulle gå opp. Jeg måtte ha manuell sveiving på vinduene slik at jeg alltid visste jeg kom ut.
Jeg turte knapt gå ut av huset, klarte kun korte turer på butikken med følge, turte ikke gå på kjøpesenter og hvertfal ikke prøve klær, turte ikke trene da pulsen og hjerte automatisk i trenings situasjon øker og det forbandt jeg med panikk anfall. Våget ikke sosiale settinger , kunne ikke dra til frisør , cafeer …
Livet føltes som gikk rett i vasken over natta.
Men heldigvis tenkte jeg rasjonelt , jeg klarte å tenke at her må jeg gjøre noe før angsten tar over hele livet mitt. Jeg ønsket ikke en fremtid styrt av angst.
Det var en knall hard jobbing, oppstart medikamenter og med åpenhet til de rundt endret tilværelsen seg med museskritt. Jeg lagde meg en plan på viktige mål, hva jeg skulle begynne med. Sakte men sikkert utsatte jeg meg selv med vilje for situasjoner jeg visste for meg var «skummelt». Jeg tok kontroll på pusten, lagde meg strategier. Jeg erfarte mestring , noe som ga meg motivasjon til å fortsette. Det kostet enormt mye krefter , men det er verdt det. Livet tok tilbake mer og mer kontroll og styring i livet noe som ga en euforisk følelse. Stoltheten av å mestre dette er noe av den beste mestringsfølelse jeg har kjent på. Jeg følte jeg kunne overvinne alt. Jeg kjente jeg var klar for å slutte med medikamenter . De skulle egentlig trappes ned over tid, men jeg bestemte meg for å kutte på dagen og kroppen mestret det uten de store ettervirkningene.
Jeg vet jeg vil i enkelte situasjoner ha angsten med meg fordi kroppen har vært igjennom et traume og minnes det. Men jeg vet også at jeg ikke kan ta alle kamper. Så selv om det fortsatt er enkelte ting jeg er redd for og unngår , så må jeg heller klappe meg på skuldra å si at det er helt greit . Man må velge sine kamper og man kan ikke ta alle❤️
Men denne kampen må jeg ta selv om jeg sliter med å se lyset i enden av tunellen.
Jeg er så takknemlig over alle de fine menneskene jeg har rundt meg som støtter meg og som bare vil meg godt med deres gode omtanke. Vi mennesker er rause og flinke til å fortelle hverandre i ulike situasjoner som kan virke håpløse at det går bra. Men noenganger kanskje man heller tenker bekreftende og støttende ord som viser forståelse av situasjonene kan være vel så bra. Fortelle hverandre at vi forstår hverandre og at man forstår at den ene og den andre er i en vanskelig situasjon. Og i tillegg bruke tiden til å lytte.
Men jeg er så redd… så redd… jeg er så redd for at jeg ikke blir fornøyd eller at noe uventet oppstår eller at det ikke blir vellykket , og da har jeg ingen ører å falle tilbake på da det andre øret er heeeelt dødt. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde to ører med dårlig hørsel , da hadde jeg gjort dette for lengst … da jeg ville hatt ett igjen om der skulle skje noe med det andre.
For nå føler jeg til tider at jeg gambler. Nå vet jeg hva jeg har. Jeg har en hånd med penger som kan jeg kan velge å satse i håp om gevinst som gjør livet bedre, eller jeg kan beholde det jeg har selv om det gradvis blir mindre og mindre, men da har jeg alltid kontroll selv på tapet.
Risikoen er tilstede på begge steder. Det første alternativet kan gi en ganske hard og brutal landing i fallet.
Men jeg står fortsatt ved valget, jeg satser alt jeg har.
Jeg lukker øynene og drømmer meg bort. Jeg ser meg selv der fremme i speilet. Jeg ser et smil, jeg ser ei lykkelig jente, jeg ser ei som svarer da noen prater til henne da hun har oppfattet hva som ble sagt. Jeg ser ei som gjør seg klar for endelig å gå på jobb igjen, en jobb som gir henne mestringsfølelse og en følelse av å være en verdig samfunnsborger. Jeg ser ei som setter på CI apparatet og gjør seg klar for dagen!
Håpet er der❤️ livet venter ikke- livet er.
Endelig trenger sola igjennom de lysegrå skyene. Kjenner varmen brer seg som en god følelse. Jeg gleder meg til å nyte dagen med den herlige familien min i varmere strøk.
Jeg skal nyte å høre «mamma» før det ordet kan bli borte fra «radaren» min om noen uker…
Ta aldri ordene for gitt selv om det tidvis kan være krevende med barn som maser «mamma», «mamma», «mamma»…
Vi vet aldri hva morgendagen bringer, ta vare
på det du har og sett pris på det❤️
