Det knyter seg i brystet, kjenner det blir tyngre og tyngre å puste. Jeg prøver å fokusere på å hente pust helt ned fra magen.
Med raske steg og blikket i gulvet prøver vi å komme oss ut. En trygg arm å holde i, men aldri før har denne veien ut føltes SÅ lang. Tankene løper løpsk i hodet mitt som en tornado, hva har jeg sagt ja til?
20DB , det er et bekymringsfullt stort tap hører jeg på andre siden av bordet . En alvorstynget mann forklarer og viser på skjema …
Jeg blir stille, tar meg til hodet, tårene presser på, jeg klarer ikke å se på Stig, jeg hører han også faller sammen i tårer, jeg må fokusere på og ikke bryte sammen. Men jeg klarer ikke. Tårene fyller øyekroken og det renner over.
Jeg visste innerst inne at jeg heller ikke i dag ville komme godt ut av eksamen ( hørselstest ), men at jeg ikke engang ville få dårligste karakter var overraskende . Jeg fikk bokstavelig talt stryk…
Er det nå jeg skal bestemme meg for å slå av min egen hørsel ? Er tiden inne nå? Er det nå jeg skal telle ned til operasjons mnd jeg har fått som kan være siste gang jeg hører «mamma» eller Stig sin stemme med min egen hørsel før jeg evt blir døv i 4-6 uker.. eller hver gang jeg ikke har CI dingsen på.
Han snakker om tendensen han ser og 3-4 år frem i tid. Sannheten er tung å svelge. Jeg forstår alvoret. Jeg har bare skyvd dette foran meg, selv om jeg innerst inne har visst at denne dagen ville komme.
Legen og audiopedagog forteller om et forskningsprosjekt som er i gang på Rikshospitalet . Det er et stort team tilstede under operasjon med ulike instrumenter og målinger nettopp for å jobbe for bevaring av resthørsel. Operasjon vil foregå på en spesiell operasjon sal og forberedelsene er noe ulik det vanlige med tanke på medisinering i forkant. Det er detaljerte forklaringer og visuell visning. Men de kan ikke garantere for resthørsel. Jeg har alltid sagt at hadde jeg hatt to
«dårlige « ører, hadde jeg tatt operasjon for lengst.
Men det er rart hvor glad man kan bli i den lille hørselen man har igjen på den ene siden. Hørselen som de fleste i hverdagen tar som en selvfølge at er der. Selv om jeg i hverdagen forbanner meg over hvorfor jeg er tildelt så dårlige ører her i livet og hvilke begrensninger det har gitt meg, så blir jeg likevel veldig beskyttende når det kommer til å evt miste den.
Mange tanker om fremtiden på kryss og tvers melder seg samtidig . Hvilke tanker er sanne og hvilke tanker er usanne? Jeg må sortere, tenke rasjonelt.
Jeg føler meg for ung til å ha så elendig hørsel, men samtidig har jeg så mange år igjen at jeg må gjøre noe. Jeg tenker på alt jeg har mistet og gått glipp av de siste årene. Ting barna har sagt, noe morsomt venner har delt eller en god samtale i bilen, som jeg ikke har oppfattet. Nå har jeg muligheten til på sikt å oppfatte noe mer. Selv om jeg på veien må forbi ulike hinder, så er det livskvalitet og delaktighet mine mål og ønsker der fremme. Og jeg skal dit! Jeg må bare tillate meg å ha svake øyeblikk, være lei meg, være redd, være survete og frustrert. Man er ikke sterk om man ikke viser seg svak❤️
Jeg kjenner en redsel av og ikke vite. Kjenner en redsel av tanken på og ligge der klar til å sovne av narkose uvitende om at jeg ikke vet om jeg hører når jeg våkner . Kjenner panikken slår meg bare av tanken .
Og vil kirurgenes ord være de siste jeg hører?
Så switcher jeg over på å tenke fremover, at jeg kan bli fornøyd med tiden. Men jeg vet det kreves enormt mye trening og lytte trening for at dette skal bli vellykket. Men jeg er så klar for det! Jeg drømmer meg bort i situasjoner der jeg kanskje med tiden kan oppfatte mer rundt middagsbordet med familien❤️ eller de impulsive øyeblikkene😀
Jeg vet også at dette implantatet ikke er noe quick fix og jeg vil fortsatt bare høre på ene siden, men er lov å håpe på en bedre kommunikasjon !
Signaturen min er satt og operasjons måneden er tildelt, så nå starter mine mentale forberedelser 😀
Jeg er stolt av avgjørelsen jeg har tatt❤️ og evig takknemlig for min Stig og mine barn som alltid er der❤️
